Ekspedisjonsdagboka

Dette er ekspedisjonsdagboka fra de siste dagene på Svalbard. Det er Harald som skriver.

Vi ankommer den forlatte sovjetiske gruvebyen Pyramiden. Stemningen her er ekstremt rar, jeg har aldri vært borti noe lignende.

Her er musikkrommet. Dessverre for oss, og heldigvis for crewet var det ikke strenger på balalaikene.

Dette er den flotteste svømmehallene jeg har sett. Ihvertfall den flotteste svømmehallen jeg har sett i en bitteliten gruvelandsby på Svalbard.

Det var som om alle bare slapp det de hadde i hendene da Pyramiden ble forlatt i 1991. Tror denne turnhesten har sett bedre dager.

Her fikk jeg bind for øya og var veldig spent på hva Thomas hadde forbedt. Jeg hadde ingen anelse om at det var et utdrikkingslag!

Jeg kunne ikke hatt et bedre utdrikkingslag enn dette. Skål for min fantastiske turkamerat Thomas!

Dette er dagboka fra Episode 7 av Ekspedisjonen, og det er Thomas som skriver.

I bildet over får vi utdelt ishakker innest i Vestfjorden, før vi skal over isbreen. Jeg vil ikke skli rundt i gjørma med ei livsfarlig øks, men det får ikke vi bestemme.

Det hadde ikke skada med finvær, men jeg må innrømme at det var spektaktulært å våkne opp og se Sir Thomas-fjellet.

I følge kartet skulle isbreen ha startet her, men den har trukket seg kraftig tilbake de siste årene. Gjørma og de spisse steinene var i midlertid ikke forsvunnet.

Her måtte vi løpe over løse steiner i ei stri elv, som i min bok er en innmari dårlig idé. Harald klagde på at jeg var treig, men jeg er heller treig enn å tryne nedi den fossen der.

Vel framme på Universitetsbreen. Deilig med fast underlag etter 8 timer vassing i gjørma.

Dette bildet ser nesten ut som fra en ordentlig ekspedisjon, hadde det ikke vært for Haralds badmintonracketer.

Dette er dagboka fra Episode 6 av Ekspedisjonen, og det er Harald som skriver.

Som de store U2-fansene vi er, ble vi inspirert til å ta dette bildet. Her syns vi at vi se veldig ut som et U2-cover, men ble ikke enig om hvem av oss som var Bono.

Vi er satt i land i Widjefjorden, og selv om det ikke synes på dette bildet har jeg fått opp humøret til Thomas ved hjelp av boka 1001 vitser. Nå er målet Sir Thomas-fjellet, og terrenget er knallfint!

Vi gikk på ei gammel fangsthytte, og jeg fant ei flaske brunt. Dessverre var den tom. Jeg tror Nummis ble mer skuffa enn meg.

Hvis det er én ting vi ikke kunne klart oss uten på denne ekspedisjonen er det denne: Solbertoddyen. Mmmm.

Innerst i Vestfjorden er landskapet helt vanvittig. I mårra skal vi krysse isbreen i horisonten, og vi føler oss som Frodo og Sam på vei mot Mordor i Ringenes Herre.

Bare at vi har solbertoddy, da.

Dette er dagboka fra Episode 5 av Ekspedisjonen, og det er Thomas som skriver.

Denne dagen starta bra. Vi gjør oss klar til å ut i kajakk, og det er godt å lette på trykket før tørrdraktene skal på.

Lydmannen må litt vel langt ned i tørrdrakten til Harald for å justere mikrofonen. Vi blir godt kjent!

Har du sett TV-serien Star Trek? Vi syntes iallefall det var sinnsykt kult å se ut som Star Trek-crewet med disse draktene.

Kajakkpadling er ganske gøy, ihvertfall når vi sitter i en tandem-kajakk (heter det tandemkajakk?).

Men vi må padle konstant for å holde varmen, og det begynner å bli kaldt.

Nå jeg jeg våt og kald, og Texas bar viste seg å ikke være en bar, men ei stengt fangsthytte.

Jeg er sur, og nå har vi fått en lapp med beskjed om å dra tilbake ut i kajakken for å padle rundt og se etter pattedyr i timesvis.

Nå har jeg fått nok, jeg vil hjem.

Dette er dagboka fra Episode 4 av Ekspedisjonen, og det er Harald som skriver.

Vi skal til Texas bar, og jeg håper for Nummis sin del at det faktisk er en bar.Vi ser den fantastiske Reinsdyrflyen - et enormt platå på nordspissen av Svalbard.

Her hevder Thomas at vi krysser et elvedelta. Det er kanskje å ta i, når det egentlig bare er en bekk som renner ned fra isbreen og er 5 cm dyp.

Thomas finner trøst i at det kanskje er en bar i enden av det han kalte «dødsmarsjen».

Her nyter Thomas å endelig kunne hvile litt i teltet. Bak steinen i bakgrunnen sitter jeg og holder opp dorullen. Dette er utedo i ordets rette betydning.

Thomas er veldig nervøs for å møte isbjørn, og har alltid signalpistolen lett tilgjengelig.

Dette er Thomas sine dagboknotater fra episode tre på Ekspedisjonen.

Her har vi skytetrening med sikkerhetsansvarlig Inge Solheim. Vi er i Klinckowströmfjorden, og jeg begynnner å innse hvor langt vi faktisk er hjemmefra.

Nå skal vi til fjells. Harald peker ut den forhåpentligvis minst krevende ruta opp til Andrébreen.

Her er det mye brattere enn det ser ut som på bildet. Og mye ulent terreng med sleipe og skarpe steiner. Men utrolig vakkert, da.

En kort rast og påfyll med solbærtoddy hjalp veldig, så nå er humøret slett ikke så verst. Det kan ha sammenheng med at vi bare har gått i to timer.

Av og til er det slitsomt at Harald er så innmari positiv hele tida. Men jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten han.

Her passerer vi fjellpasset. Fjellet til høyre heter Høgeloftet.

Herfra kan det bare gå nedover.

Dette er Thomas som skriver. Dette er Dag 2 på ekspedisjonen.

Som jeg fryktet skulle vi jo slettes ikke stoppe i Longyearbyen - vi skulle til kaia.

Et lyspunkt var at Inge Solheim møtte oss på båten – dette er mannen som ledet Prins Harry til Nordpolen. De har vi ihvertfall med oss noen som har peiling, men jeg er fortsatt skikkelig bekymra for isbjørnangrep.

Utsikten er helt fantastisk vakker. Været er heller ikke værst, fram til vi kommer ut på åpent hav.

Her får vi sikkerhetsbrief av Inge, som informerer om at vi ikke kommer til å skyte isbjørn omtrent før vi har kloremerker. Vi er glad i isbjørn, sier han. Jeg er ikke så sikker, jeg.

Del på facebook

Mens Harald sto på dekk og var dårlig lå jeg og sov i 14 timer sammenhengende nede i lugaren. Så om ikke annet var jeg ihvertfall noenlunde uthvilt da vi gikk ombort i båten som skulle frakte oss til land.

Nå har vi har med oss nok til å klare oss 8 dager uten etterforsyninger, og det er det ingen vei tilbake.

Isbjørnland, her kommer vi.

Thomas Numme, 11 August 2011.

Dette er Harald som skriver, og dette er første dag på en tur som vi ikke vet hvor ender.

Som dere ser på bildet her ble både jeg og Thomas veldig positivt overraska når vi innså at vi skulle til Svalbard.

...men Thomas gikk rett i kjellern da han innså at vi ikke skulle til Svalbard for å sitte på kafe.

Det var dobbel nedtur kan man si.

Her har vi akkurat kommet meg ut etter å ha blitt tatt til sides i sikkerhetskontrollen.

Dama som undersøkte sekken min tok ut både sjokolade og vitsebok og alt annet jeg hadde med helt til hun kom til duftlyset. Det tok hun opp og så på det, så på meg, så på duftlyset og la det tilbake. Da var jeg klarert. Man vet jo aldri når man får bruk for duftlys!

Nå sitter vi på flyet, og fastlandet forsvinner bak oss. Jeg har klart å oppmuntre Thomas litt.

Dette kommer jo til å bli et skikkelig eventyr.

-Harald Rønneberg, 10 August