Kan man tilgi utroskap?

Både fest og sesongpremiere er vel overstått, og jeg tenker nå på mange nye innfallsvinkler jeg kunne hatt med i hevnprogrammet om jeg hadde hatt plass. Jeg tenker på døden.

Vil ikke plages
Er det noe jeg tror man vil slippe å plages over på dødsleiet er det tanker om alle man burde pratet med og gjort opp med før man dør. Ifjor lå Arne Treholt syk med alvorlig blodforgiftning. Til tider var han bevisstløs. I slike øyeblikk passerer livet revy og minner strømmer på. Det er inspirerende å tenke med takknemlighet på alle vanskelige samtaler og oppgjør jeg gjennomgår.

Si din mening via skjemaet nederst i saken.

Les også: Treholt var inspirerende

Er det mulig å tilgi alt og alle?
Jeg tror at hvert sår som blør må pleies og bearbeides med varme og toleranse. Selv det vanskeligste angrep eller svik vil jeg kalle et adelsmerke fordi det gir muligheter til vekst og innsikt. Det motsatte spiser oss opp innvendig og avler bitterhet og kanskje til og med sykdom eller livstretthet. Er det mulig å tilgi alt og alle? Kanskje må man, for å sitere Sissel Gran (psykolog) i programmet, akseptere en hel del til tross for at hjertet ikke alltid er med.

Har du vært utro? Stem i boksen til høyre.

I situasjoner der par utfordres på grunn av utroskap er det nødvendig at begge parter arbeider med det. Den som var utro må påta seg ansvaret, og for at man skal kunne fortsette forholdet må man jobbe mot en gjensidig tilgivelse. Den som sårer må yte like mye som den sårede.

Gir man for lett opp?
Er det slik at man gir for lett opp? Det finnes neppe noen fasitsvar. Men jeg digger Hilary Clinton som sto ved sin manns side da han var både utro og til offentlig skue for hele verden. Hun viste et mot og en vilje jeg fikk respekt for. Hun fikk skikkelig kritikk fra amerikanske kvinner for å være en dørmatte.

Les også: Hvorfor er det så deilig å hevne seg?

Bli fri
Sissel Gran forteller meg også at mange ikke kan eller vil ikke tilgi - de vil ikke «gi» den andre tilgivelse og frihet, og forstår kanskje ikke at de til syvende og sist plager seg selv mest. Mange blir opphengte i hevn- og hat-tanker, noe som i det lange løp bare er ødeleggende for en selv. Slik blir man ikke fri.

Jeg tror at uansett hvor stort sviket er, så er det verdt å gå inn i situasjonen og virkelig kjenne etter om det er mulig å jobbe med den for å en dag å kunne tilgi eller akseptere, for målet må vel være å sette seg selv fri og leve et så godt liv som mulig?