Kona om livet etter ulykken

Da Mona Enerly var 16 år traff hun mannen i sitt liv. 12 år senere ble Dagfinn liggende ubevegelig på bakken under en fotballkamp – lam fra halsen og ned. Likevel klager Mona aldri. Og hun finnes ikke bitter. Vi besøkte den beundringsverdige dama hjemme på Larkollen.

Vond følelse

Mona har sterk intuisjon og ville ikke at Dagfinn skulle dra til Kristiansand for å spille den skjebnesvangre kampen. Hun hadde på følelsen at noe skulle skje. Derfor satt hun klar i sofaen med tvillingene Mia og Amanda for å se på Dagfinn, som da var Fredrikstads Fotballklubbs kaptein, i aksjon.

- Jeg og jentene skulle følge med. Plutselig får vi høre at det er en som ligger nede, og jeg ser at det er Dagfinn. Jeg bare fokuserer på om brystet beveger seg - puster han? Jeg skjønte at det var dramatisk.

- Si at vi elsker ham

De neste timene er tøffe. Mona sender melding til en annen spiller på laget og får svar om at det går bra, men hun vet han bare vil berolige henne.

- Jeg skrev bare: «Si at vi elsker han». Så fikk jeg melding tilbake: «Si at jeg elsker dem også». Da visste jeg at jeg fortsatt hadde ham i det minste.

Blikket

Mona har alltid fokusert på det positive – en evne hun skulle få god bruk for.

- Mitt utgangspunkt var at jeg var så redd for å miste Dagfinn. Da jeg visste at det var så nære, var tanken at det kunne vært så mye verre å ikke ha han.

Etter mange timers intens venting fikk hun endelig se han.

- Det kommer jeg aldri til å glemme. Dagfinn med nakkekrage. Han klarte så vidt å titte bort på meg, men da blikkene våre møttes visste vi bare at dette skal vi klare sammen.

Møtet med barna

Døtrene Mia og Amanda så ikke pappa på en måned etter ulykken. Dagfinn var engstelig for reaksjonen på at pappa lå i respirator ute av stand til å være den han var.

- Hvordan var det første møtet?

- Det var kjempestort. De kom opp i senga og koste som før. Sterkt for ham – sterkt for meg også.

Progresjon

I dag er jentene på fem vant til å ha pappa i rullestol, men de ønsker veldig at pappa skal kunne gå igjen:

- I dag sa Amanda da de satt og perla: «Mamma, er det greit at jeg gir denne til pappa fordi han har brukket nakken?» De hjelper pappaen sin, men Dagfinn har hatt fremgang og gjør det han kan for jentene sine også. Han henter dem i barnehagen med rullestolen, de åpner porten og sitter på fanget hjem.

Dagfinn har ikke mye bevegelse i fingrene, men klarer nå å spise selv, med tilrettelagte forhold.

- Progresjonen går jamt oppover, og da er det jo håp! Målet hans er å gå opp kirkegulvet med jentene når de gifter seg. Men han håper ikke de gifter seg når de er 18. Han skal nok ha et ord med i laget der. Jeg tror nok han klarer det.

Den store kjærligheten

- Det er ikke tvil om at denne ulykken forandret ditt liv totalt. Likevel har du aldri tenkt at dette orker jeg ikke?

- Det var ikke et alternativ engang. Dagfinn og jeg er bestevenner og har den kjærligheten bak oss. Det styrker oss bare til å være sammen mer. Det her skal vi klare sammen. Nå har det blitt en hverdag.

- Knakanes kar

Nå tar Mona sykepleierutdannelse. Hun gjør det hun kan for å hjelpe Dagfinn, men også andre. Fredag neste uke skal hun holde foredrag i Oslo konserthus sammen med en rekke andre kjente kvinner. Hun ønsker at folk skal se at det hjelper med en positiv holdning. Og hun er ikke alene. Hun har Dagfinn. Han er like positiv som henne selv:

- Ja, jeg må si det at jeg tror ikke det er mange som kunne være så positive som han. Han takler det på en fenomenal måte. All ære til Dagfinn. Han er en knakanes kar!

Se hele saken og andre kjendisnyheter på «God kveld Norge» lørdag kl 21.40 på TV 2.