Volvo 240: Anders takket nei til en million for den gamle Volvoen
– Det er sikkert dumt, men man skal sove om natten også ...
Anders Østlien fra Raufoss på Toten har en Volvo helt utenom det vanlige. Hans 240 GL fra 1987 går aller helst på flybensin og har et dashbord som bare veier 900 gram. Men det er ikke det mest oppsiktsvekkende med bilen.
Mens de aller fleste vokste opp med at far i huset kanskje dristet seg til å sette opp en hammock på plenen foran huset, vokste Anders Østlien opp med en Volvo-forretning under epletrærne. Roger Østliens Volvoer var i mange år den eneste grunnen til at folk i bil på vei fra Gjøvik til Oslo snudde på hodet. Det skriver oa.no
Ferdig flere ganger
Det spørs vel om de lokale brevbærerne måtte kalles inn til en oppklarende prat dersom Anders ikke hadde blitt Volvo-mann som faren. Hva konfirmasjonspengene skulle brukes til, var det ingen tvil om.
– Det var meningen jeg bare skulle ha en bil jeg kunne kjøre med når jeg fikk førerkort. Jeg begynte å mekke og ordne i garasjen hjemme, og i årenes løp ble den «ferdig» flere ganger, sier Østlien som etter å ha fått bilen i skikkelig stand begynte å tøye grensene.
– Jeg ble fristet til å gjøre mer og mer. Motorer og hjuloppheng var neste, og etter hvert ble bilen nærmest for fin til å brukes, smiler Østlien, som ganske snart så at bilen ble mer egnet til å stå i utstillingslokaler og kjøre på bane enn til å reise bort til kiosken på Bøverbru og kjøpe softis.
Selvbygd
Det er nå Anders Østlien med særdeles stor tålmodighet og nøyaktighet begynner å bygge sin egen monsterbil. Han går grunnkurs «mekken» på Lena videregående skole og sammen med faren jobber de i garasjen for å bygge en høyst oppsiktsvekkende utgave av en klassisk Volvo 240.
– Til å begynne med var far min en viktig støttespiller og medhjelper – den siste tida ble han mer en håndlanger, smiler Østlien mens skogskatten ligger lat og sammenkveilet i sofaen og venter på å bli klappet.
Ser man bort ifra lakkeringen, er alt i bilen selvlaget og ikke minst selvkonstruert. For å gjøre bilen så lett som mulig, består «alt» av karbon. Da bilen rullet ut fra fabrikken i 1987, veide bare dashbordet 11 kilo. Østliens karbonutgave veier til sammenligning 900 gram.
Mye kraft
I 1987 var det ikke alle som kunne flotte seg med en 240 GL med rause 112 hestekrefter under panseret heller. Når Anders vekker til live det som befinner seg under panseret, er det 320 arbeidsvillige hester som kvikner til. Topphastigheten er 220 kilometer i timen, Anders passerte 200 med den på Våler. Girskiftene går unna på 70 millisekunder. Den råeste Ferrarien gjør det unna på 38.
Den opprinnelige vekten på 1280 kilo er slanket ned til 1100 kilo.
– På grunn av kraften må jeg bruke bremser og oppheng som er tyngre, sier Østlien som forteller at det er bremser fra S60 R som er rundt hele bilen. Bilen er ikke i daglig bruk, for å si det sånn, men AmCar-klubben jobber med å få myndighetene til å vedta en spesiell lov som i Sverige. Der er det, svært forenklet, tillatt å benytte seg av hobbykjøretøy på «småkjøring».
Tanker i skogen
Den teknisk interesserte 25-åringen har ikke alltid bare vært interessert i motorer – han har i tillegg også vært svært interessert i å vite hvordan motorer fungerer også.
– Det er en skikkelig Reodor Felgen-bil, må Anders Østlien innrømme. Ingenting er kjøpt – alt er selvlaget etter eget hode og egne arbeidstegninger.
– Det har gått med mye papp og papir når jeg har laget modeller, innrømmer han og forteller at står han fast, så bærer det til skogs.
– Ideene kommer lettere når jeg er ute i skogen og trener. Slik er det på jobb også. Står jeg fast, er det bare å knyte på seg joggeskoene når jeg kommer hjem, smiler han.
Flybensin
Bortsett fra motor og gir, som rallymann Alf Eng har hjulpet til med, er alt fra ledningsnett til dashbord og fikse løsninger for å sørge for at motoren kutter hvis oljetilførselen skulle stoppe, av eget patent.
På tanken fyller han flybensin og inne i kupeen foregår kommunikasjonen med eventuelle medpassasjerer via mikrofon festet på øreklokkene. Å sitte med øret inntil høyttalerne på en Metallica-konsert er som kjærtegn å regne i forhold til å sitte på i Østliens Volvo «unplugged».
Oppsiktsvekkende
Ikke uventet har bilen vakt oppsikt, både her i landet og internasjonalt. I USA er den med i en kalender og det er flere miljøer som har begynt å få øynene opp for den spesielle 240-en på Raufoss.
– Den første ordentlige utstillingen jeg var på var Bilsport-messa på Elmia i Jönköping i 2007, sier han og forteller at han siden 2004 i gjennomsnitt har vunnet to og en halv pokal på hver utstilling han har deltatt på.
– Pokaler er moro, men det er ikke det viktigste, sier han og innrømmer at han har fått tilbud om å selge den fartsglade Volvoen. Man skulle tro det var yngre karer som var interessert i en såpass spesiell «banebil», men pussig nok kom tilbudene fra godt voksne menn.
Ferdig og ferdig ...
– To ganger har jeg blitt tilbudt penger, men jeg har alltid takket nei.
– Hvor mye ble du tilbudt?
– Neei, det var vel rundt en million kroner. Men jeg selger aldri, jeg har følt på hver skrue i bilen og det betyr mer enn pengene. Det er sikkert dumt, men man skal sove om natten også, slår Østlien fast. Penger, ja.
– Det er vel dyrt å bygge en monster-Volvo?
– Det er derfor det har tatt så lang tid. Jeg har ikke noe lån på bilen, alt er tatt over tid. Å ha lån på prosjektbiler er skummelt. Det er dumt å låne en million og så kanskje få igjen 250.000 for den når du selger.
– Er du ferdig med den nå?
– Ferdig blir man vel aldri, men jeg drømmer om å sette inn en nedtrimmet Formel 1-motor fra 90-tallet i den. Målet er å få det realisert innen jeg fyller 35 år. Da har jeg 10 år på meg – og jeg vet at jeg stort sett får til det jeg bestemmer meg for.