Verdensrekord-forsøket: Kvart tank igjen – og fortsatt langt til Oslo...

- Vi kjørte 100 mi i en vannsky! Spenningen stiger - vil de nå Oslo?

forfra nært
forfra nært

Fra dypet av de nordsvenske skoger og i nattens mulm og mørke utkjempes en kamp. Det er menneskers og maskinenes kamp mot naturelementene.

Mens de fleste av oss har hatt hodet på puta og dyne godt trukket oppover skrotten, fortsatte Knut Wilthil og Henrik Borchgrevink sin utrettelige kamp. En kamp mot dieselmåler og forsering av kilometere langs endeløs, skogsflankert landevei i Finland og Sverige.

Hårete mål

Målet er å komme helt fra Murmansk til Oslo på én tank diesel – og ubeskjedent nok sette verdensrekord i øko-kjøring. I en helt standard Ford Mondeo stasjonsvogn. Ingen skal påstå at gutta ikke setter seg ”hårete mål”

Det er på høy tid å ta en telefon til gutta for å sjekke ”ståa” etter den tøffe starten i går. Hvor de hadde inngått en avtale seg i mellom om IKKE å sjekke gjennomsnittsforbruket. Før de kom til Finlands høyeste punkt.

Les om gårsdagens tøffe start her:

På-veien-venfra
På-veien-venfra



- God morgen gutter! Hvordan har natten vært?

- Fuktig, men ikke slik som på andre gutteturer. Vi er tørre vi, men fy fillern som det har regnet. Det har regelrett bøttet ned. Vi har kjørt i en sammenhengende vannsky i 100 mil. Langt fra optimalt med andre ord. Fuktighet på veibanen øker rullemotstanden - som i sin tur øker drivstofforbruket.

- Og dieselforbruket?

- He, he... Vi velger og fortsatt å holde det hemmelig. Men i motsetning til i går så vet vi det selv nå. La meg si det slik: Det er på vei nedover. Jeg kan røpe såpass at det i går når vi sjekket på Finlands høyeste punkt var det godt over 0,3 l/mil.

Forbruk på vei nedover

- Nå skal det bli opphold og veien er fine og rette – så vi har fortsatt tura, vi! Som sagt forbruksmåleren går i riktig retning.

- Hvor mye diesel har dere igjen nå?

- Tankmåleren har stått på kvart en stund nå.

Bedre veier og ikke minst oppholdsvær gir grunn til optimisme (Foto: Henrik Borchgrevink)
Bedre veier og ikke minst oppholdsvær gir grunn til optimisme (Foto: Henrik Borchgrevink)

- Er formen god etter nattens strabaser?

- Ja visst. Vi har byttet litt på kjøringen. Men dette er såpass spennende at noe særlig søvn har det ikke blitt. Bare en ørliten høneblund på hver.

Kjører til bilen stopper

- Og hvor er dere?

- i Sverige...

- Det skjønner jeg jo – men hvor i Sverige?

- I skogen et sted, er svaret - etterfulgt av en lattersalve.

Humøret er det i alle fall ikke noe i veien med etter en lang natt bak rattet. Klart disse gutta vet hvor de er, men det er nok et lite ønske om ikke å røpe altfor mye enda som er bakgrunnen for det noe ulne svaret...

- Klarer dere å ta dere helt til Oslo?

- Ja – det skal mye til at vi ikke klarer det. Og vi forsetter videre sørover helt til bilen stopper av seg selv.

Begynner å merke kjøret

Vi har et par tre alternative ruter å velge i det siste stykket, så akkurat nå vurderer vi hva som kan være gunstigst med hensyn til både høydeforskjeller, veistandard og ikke minst trafikken som er en større utfordring på dagtid. Slik sett er det enklere å kjøre om natten. Det eneste vi har sett i natt er to vogntog og et ekorn, forteller de to.

En dypt konsentrert og kaffetørst Knut Wilthil bak rattet i Mondeo-en
En dypt konsentrert og kaffetørst Knut Wilthil bak rattet i Mondeo-en

Les også: Ford B-Max, Nei – det er ikke noe som mangler

Halvannen time etter ringer Henrik opp igjen og forteller at nå har sett et ekorn til og en polskregistrert Nissan Micra – etterfylt av en ny lattersave fra gutta. Det er tydelig at det ikke skjer mye i dypet av de svenske skogene. Og vi blir enige om at det sikkert også er grunnen til at episoder av fjernsynsteateret om er innspilt i den delen av verden de nydelig har passert kan være litt dystre.

- Har ikke smakt en kaffedråpe siden Kirkenes, skyter Knut inn. Om det er ett, to eller tre døgn siden han var der husker han ikke i helt. Gutta begynner å bli slitne.

Humor og alvor

Bak latteren og galgenhumoren ligger også alvoret. Det er tydelig at både tålmodigheten og spenningen er tyd til det ytterste. Det tar på å kjøre timevis i 65 km/t der han kunne holdt nesten det dobbelte og med et øye på veien og et på dieselmåler og kjørecomputer, samtidig som en hver sving og bakketopp må planlegges – for utnytte hver eneste dråpe diesel maksimalt.

Igjen prøver jeg å lirke ut av dem dieselforbruket, men nytteløst. Om det et godt eller dårlig tegn er jeg veldig i tvil om...

Svaret får vi i morgen. En gang må jo Mondeo-en stoppe. Når og hvor vet ingen...

Del med Facebook-vennene dine


Her er Fords nye og tøffe Ranger:



Vi ønsker lykke til videre og kommer så klart tilbake med ny rapport fra stopp-stedet.