Slik utnyttet vi avgiftsreglene
Ambulanse som ble cabriolet og sportsbil som ble pick up - det er bare begynnelsen!
Skal du på tur til kontinentet i sommer og lurer på hvordan du skal komme i kontakt med lokalbefolkningen? Et blikkfang av en bil kan gjøre nytten.
Fra tidenes morgen har norske bilavgifter ført til et veritabelt rotterace, der kreative nordmenn har sporet opp de mest utenkelige smutthullene i regelverket og utnyttet dem maksimalt i noen måneder, før de er blitt effektivt tettet igjen.
Mange resultater av dette ruller rundt på norske veier. Biler som har forskjellige særpreg som utlendingene stusser over. Og gjerne ler rått av når de får høre sammenhengen bak.
Her har vi et lite utvalg særinger på hjul, som kan gi deg en flying start på small talken i Europa i sommer.
Har du andre forslag som vi har glemt? La oss høre dem i kommentarfeltet under!
Les også: Denne BMW´en er spesialtilpasset norske avgifter
Porsche pick up
Dette er liksom klassikeren, og den særnorske ”avgiftsbilen” som i størst grad er kjent – og ledd av . Men nå begynner det å bli noen år siden, så europeerne trenger å bli minnet om den.
Ryktet ville ha det til at man hos Porsche i Stuttgart var forholdsvis lite begeistret over at bilmerket ble forbundet med noe så simpelt som en pick up da bilene var nye. For i en kort, hektisk periode ble det bygget om nye biler av både 924, 944 og til og med noen 928 av hoderystende bakgårdsmekanikere i bilens hjemland før de ble sendt hit.
Vi skal komme tilbake til fenomenet ved en senere anledning, men folk vi har snakket med som ”var med” den gang minnes at de store baklukene måtte tas av ved registreringen, slik at varerommet var åpent som på en vanlig pick up.
Baksetene ble ”ofret”, det var ikke mye hjelp i dem uansett, og på enkelte biler ble bakseteryggen rett og slett skåret tvers av før avgrensningen mot varerommet ble montert – vanligvis i form av en plexiglass-vegg.
Dette var før de grønne skiltenes tid, så da bilen var godkjent og bakluken igjen montert, så ingen fra utsiden at du kjørte en varebil. Men den dag i dag kan man se sporene etter rare skillevegger i interiørene på mange norske Porscher – som et minne etter en første eier som sparte en hel liten formue i registreringsavgift.
Les også: Per har hatt 27 Porscher!
Den sete-løse dobbeltkabineren
En svært mye ferskere form for ”avgiftsbil” er de fabrikkbygde pick up-ene med fire dører og fem sitteplasser, og et stort og dønn seriøst ment lasteplan bak.
Mens Porschene og etter hvert Camaroene på 80-tallet var soleklare smutthull-krypere som åpenbart pekte nese til de som forvaltet regelverket, er disse på alle måter ment som arbeidsbiler fra fabrikken – enten de kommer fra Europa, Asia eller Amerika.
Frem til for få år siden fungerte de også slik. De som trengte mest mulig plass, kjøpte en vanlig enkeltkabiner med to eller tre seter, mens de som av og til trengte å ha med seg noen flere personer, valgte bort litt lengde på planet, og fikk fem seter i stedet.
Før i tiden var det så enkelt at en bil med åpent lasteplan uten videre oppfylte kriteriene for å bli registrert som vare- eller lastebil i de forskjellige vektklassene. Men så ble ting skjerpet og i dag kan ikke en slik bil ha for mange seter, uansett hvor stort plan den har, eller hvor innrettet den er for yrkestransport.
Kommer du med eksempelvis en stor amerikaner med nettingvegg bak forsetene, og ikke noe som helst der baksetet en gang var, vil europeerne garantert lure:
”Men, hvis systemet skal være miljøvennlig, ville det ikke være lurt å ha så mange seter som mulig bak hver motor”, vil de kanskje spørre. ”Jo”, kan du si. Og så kan dere se spørrende på hverandre et kort øyeblikk, før dere rister på hodet og bryter ut i latter.
Les også: Dette er pick up for seriøse cowboys
Reinkarnerte ambulanser
Norge er et av få land i verden der folk har stått i kø for å kjøpe utrangerte ambulanser. I hvertfall var det slik før, før ambulansene ble bygget på vans og store varebil-chassis.
Og det var ikke bare på grunn av at vi har mange skogsarbeidere som gjerne ville ha en rullende hvilebrakke som kunne ta dem frem og tilbake på jobb, samtidig som det var god plass i hvilerommet, der man kunne sette inn en gammel Jøtul med skorstein opp gjennom taket.
Nei, tilstanden på resten av bilen var ofte helt uinteressant, så lenge man kunne berge en rammevange eller to, og motoren og girkassen fungerte. Det ga muligheter til å få godkjent karosseribytte, og da var det ikke akkurat ambulansekarosserier man byttet til.
Vi har gjennom årene sett flere eksempler på eksklusive Mercedeser, spesielt coupeer av c124-serien, og også en og annen tilsvarende a124 cabriolet, som ved sjekk mot bilregisteret har vist seg å besitte sjelen av en gammel 260 Rescueline ambulanse.
Forståelig nok, siden disse bilene var svindyre i Norge da de var forholdsvis nye. De få coupeene som ble solgt var vanligvis magert utstyrte 230 CE coupeer og senere E 200 og 220 cabrioleter.
Men med identiteten fra en ambulanse med rekkesekser var det mulig å få godkjent å senere bytte til en mer passende 300- eller 320-motor i coupeen eller cabrioleten, og dermed smøg mange tyske lukusubiler seg gjennom det norske avgiftssystemet ved å få transplantert en rammevange eller to, og å få en gammel ambulansemotor for en kort stund, før den originale pakka kom på plass igjen.
Fullt lovlig, og helt ok så lenge jobben ble gjort ordentlig. Men like fullt en kilde til festlig passiar med utlendinger dersom du forteller dem at cabrioleten din egentlig er en gammel ambulanse...
Les også: Gorbachovs skuddsikre 560 SEL er til salgs
Hva synes du - er det all grunn til å le av det norske avgiftssystemet? Skriv i kommentarfeltet under: