Slik har bilen til Einar stått i hele vinter

Og han har en bilhistorie helt utenom det vanlige å fortelle. Les mer her:

Dette er den foreløpig siste av seriøst mange biler Einar har hatt sine problemer med.  (Foto: Privat)
Dette er den foreløpig siste av seriøst mange biler Einar har hatt sine problemer med. (Foto: Privat)

Innleggene har strømmet inn etter at vi i Broom gikk ut med oppfordringen: Fortell oss hvorfor akkurat du fortjener å bli påspandert årsavgiften.

Vil du være med? Da må du sende e-post med en begrunnelse og bilde av bilen din til redaksjonen@broom.no. Og nå begynner det å haste. Vi ha ha ditt bidrag senest midnatt, natt til mandag 21. mars.

En av de som allerede har sendt inn er Einar. Her er hans historie - som samtidig er en aldri så liten oppsummering over alle bilene han har hatt. Og Einar har såvisst ikke vært tilgodesett med bare ukomplisert bilhold.. Les bare her:

Ble utbrent

Min første bil var en 1976 Ford Granada 3.0 GL automatic stasjonsvogn, min drømmebil på mange vis. Gamlebilen til fetteren min, en bil som teknisk var ekstremt bra også for rust, og i tillegg fin å se på. Denne hadde jeg hatt på skolen for å ta den lille rusta som var, et lite område på ca. fire cm bakerst på kanalene.

Jeg fikk lappen, hadde på prøveskilt og skulle ut og kjøre. På vei til en kompis merket jeg at det luktet bensin, så svidd - og jeg skulle stoppe i neste busslomme og sjekke. Så sluttet den å dra, og røyken veltet ut av motorrommet.

Jeg fikk trillet meg inn i busslomma i bunnen av en lang bakke, som jeg hadde tenkt å stoppe i, prøvde å åpne panseret, men flammene kom ut. I min forfjamselse sprang jeg til nærmeste hus for å ringe brannvesenet, ikke med mobilen som lå i lomma. Bilen var utbrent før de fikk slukket brannen, og jeg rakk vel å ha lappen i fire timer tror jeg, før dette skjedde.

Jeg kan også bekrefte at prøveskilter kun har ansvarsforsikring...

Les også: Broom betaler årsavgiften din

Bråkte mer og mer

Min neste bil var en 1984 Ford Granada 2.0 L Jubileum, en av de siste bilene som ble solgt fra Bay Auto i Skien før de gikk konk, eid av en bussjåfør fra ny, og greit utstyrt til å være en 2.0 L. Prisen var rimelig, 2000 kroner. Den sto uten skilt, var parkert pga. rust. Jeg fant jo fort ut at rusten var ganske påtrengende i vanger, og bestemte meg bare for å bruke den de to dagene jeg hadde prøveskilter, bilen var for øvrig en av de beste jeg har kjørt til dags dato.

Dag én gikk greit, jeg stusset litt over at oljetrykksmåleren ikke funket, men bilen gikk som ei kule og ble ikke veldig fint kjørt. Dag to kom det en tikke/bankelyd i motoren, men vi valgte å kjøre videre da det ikke helt hørtes ut som rådebank. Lyden ble litt verre og bilen ble brått dauere og dauere, og bråstoppet på vei til russe-kickoff den kvelden - ett hull på hver side av blokka.

Skal jo sies at bilen hadde gått enten 370 000 eller 470 000 kilometer med samme motor, som er veldig langt for denne typen motor, og at jeg senere har konkludert med at oljetrykksmåleren nok fungerte som den skulle. Jeg fikk solgt bilen for 2000 kroner - igjen som delebil. Så denne bilen var nok ikke noe stort tap.

Smalt inn i verandatrappa

Neste bil ble en 1984 Opel Rekord 2.0S Berlina, med velour, sentrallås, turteller, lys i sminkespeil, hellagrill og irmscherleppe, og ikke minst Opels patenterte tighte firetrinnskasse som man måtte legge inn andregir før førstegir på - hver gang.

Denne bilen var også en billigbil, 4000 kroner med nybetalt årsavgift, men den gjorde da nytten for en fattig student, gikk på 0,6 liter /mil på fin kjøring. Det var skiftet fjærtårn på den og det så veldig bra ut (vanlig problem på disse). Den hadde svakt batteri, og måtte derfor for det meste trilles i gang. Der jeg bodde da var det en bratt bakke og ren parkeringsplass med en liten kul før bakken, altså et lite prosjekt å få i gang bilen helt alene.

Pleide da å trille den akkurat på kulen og sette den i gir, håndbrekk var jo ekstrautstyr den gangen. En gang ville den ikke i gir, men trillet rett i gelenderet på verandatrappa og traff en 1/2" plank, dette resulterte i skeiv bil og fjærtårnet ga etter, fikk rettet ut dette på hilbilllymåten, men den ble jo ikke god å kjøre etterpå, og lykta ble skiftet ut med ei spylervæskekanne der blinklyspæra stakk ut.

Når kommer feilene og problemene på en bil? Benny svarer:

Mistet lappen

Litt senere den sommeren hadde jeg en bil stående hjemme som var påtenkt delebil, men hadde gyldige prøveskilt. Bestemte meg for å besøke bestemor i denne, dette var en 1984 Nissan Silvia 2.0 DOHC 16V, en liten artig bakhjulstrekker med 150 hk motor.

Det endte jo selvfølgelig med at jeg mistet lappen, 100 km/t i 60-sonen, jeg kan ikke skjønne at jeg hadde den farta, men var jo liten fartsfølelse i den bilen, det jeg lurer mest på er hva jeg hadde før jeg bremset ned... Det endte med at jeg kom meg til bestemor, med sjåfør, og var seks måneder uten førerkort.

Gikk rundt på bru

Da jeg fikk igjen lappen, kjøpte jeg en 1986 Ford Sierra 2.0 L, en billigbil det også, som jeg var utrolig fornøyd med. Sierraen ble kjørt hardt, herjet med og misbrukt på det groveste, det eneste som gikk var en girkasse. Jeg kan fortelle at denne bilen gjorde 60 på første-, 110 på andre-, 155 på tredje- og i hvert fall 205 på fjerdegiret, på speedometeret vel å merke.

En gang på vinteren var det væromslag, det regnet og det ble sørpe med sporete is under. Det kom ei bru, som jeg overhodet ikke herjet over, smal og skummel, og der skjedde det noe, bilen tok tak i en bjelke (bue) med ett framhjul, gikk rundt, kikket nedi elva opp ned, fikk en liten bulk i taket og landet til slutt på tvers på hjul - på brua (!). Bilen ble skeiv og noe forsøk på oppretting ble ikke vurdert en gang.

Del med Facebook-vennene dine

Arbeidsledig og mer Granada

Kjøpte meg da en 1982 Ford Granada 2.8 GL. Granada går igjen her, det er jo en knallgod bil. Denne ble kjøpt for 2000 kroner, uten skilt. Hadde noen feil og mangler og gikk en tid som delebil i møte. Jobbet da i Oslo og bodde i Telemark, og bilen ble parkert inntil videre.

Neste kjøp var en 1988 Ford Scorpio 2.4i GL med masse utstyr, denne bilen hadde jeg en tid. En moro allround bil som var usedvanlig god å kjøre, ble til slutt solgt til min bror der den endte sine dager. Eterhvert ble det slutt på jobbingen i Oslo og en tid som arbeidsledig ventet. Da ble Granadaen bestemt fikset opp og brukt, som sagt så gjort. Den dagen jeg hentet skiltet på SVV, ble jeg påkjørt i siden av en gjeng fulle mennesker som skulle sladde opp en bakke.

Nok et tegn på min flaks med biler. Dette resulterte i at bakskjermen løsnet i bunnen, og det ble besluttet å kjøre bilen ut, da det funker dårlig å sveise i rust. Denne bilen tok jeg også ei girkasse i, denne vet jeg ikke hvor lenge hadde gått uten olje, jeg prøvde å fylle en gang, skiftet girkasse og kjørt videre, skiftet interiør og ledningsnett til Ghia. Har denne bilen ennå, og den ender nok som delebil.

LES OGSÅ: Denne SUV-en er forfulgt av problemer

Knust bakrute

Fikk meg så en 1983 Mercedes-Benz 300 Turbodiesel, en kjempebil som var usedvanlig bra for rust. Denne bilen gjorde meg god nytte, men var forfulgt av småuhell, Begynte med at automatkassa gikk til helvete midt i ingenmannsland, måtte sove i bilen, uten telefon med penger på kortet. Senere en gang måtte jeg svinge rett i en fjellside for å unngå å treffe noen gamlinger som plutselig kom imot midt i veien.

Det ble fikset opp, så greide jeg å slenge borti en fortauskant, det endte med bøyd bærearm, og at jeg mistet hjulet på vei hjem, selvforskyldt og ble fikset. Mistet også det andre bakhjulet senere, som følge av dårlige gjenger.

Så skulle en kompis kjøre bak meg når jeg skulle kjøre nok en Granada hjemover med Merca. Fikk en telefon, da hadde han hatt et møte med skogens konge, og høyre framskjerm var tatt og frontruta manglet halvparten.

Dette ble fikset opp og bilen gikk en rolig tid i møte. Så en sommerdag, jeg hadde vært på utdrikningslag, kom tilbake fra byen og da var bakruta knust og noen saftige bulker fra en flaskebunn fantes på bakskjerm og over hele taket. Jeg fikk tak i ei rute og brukte den en tid til.

Klassikeren: Les mer om Granada i to generasjoner

Sleng på snøen

Så kjøpte jeg ny bil, en 1990 Mercedes-Benz 230 E fraen nabo som hadde hatt den i mange år. Solgte den gamle til en kompis som herjet med den og hogde den, motoren vet jeg ble solgt fra hoggeren.

Den nye bilen ble jeg veldig glad i, og den ble vel egentlig ganske bra holdt, var det noe galt, ble den fikset. Fikk montert senkesett, toning av ruter, stereo, var ganske så fornøyd med denne bilen, og mange gode minner.

Fikk meg kjæreste som bodde en annen plass i Telemark og en morgen da vinteren egentlig var over, var det kommet snø, vinterdekka hadde gjort nytten sin og jeg fikk en sleng etterfulgt av noen kontraer og slang med bakenden rett autovernet og bulket høyre bakskjerm kraftig.

Så ut som et fargekart

Da ble det bestemt at bilen skulle fikses. Bakskjermen ble skiftet ut med en ny original, hjulbuen ble skiftet på andre siden pga. rust (hjulbuelister er dumt), fikk skiftet en framskjerm, panser ble skiftet ut mot ett nytt originalt av 1994-utgaven, bakfanger ble skiftet til 1994-look, bakluka var det eneste som manglet for full 1994-look (den hadde jeg liggende), og med skifte av en framskjerm til, var bilen klar for hellakkering.

Men akkurat da ble bilen - som så ut som et fargekart - selvfølgelig stjålet, og funnet igjen ribbet og utbrent langt til skogs.

LES OGSÅ: Krasjet med vilje - 11 ganger

Endte i en Land Cruiser

Da var jeg billøs en periode, kjøpte meg en 190 E med gåen bakaksel for 2000 kroner, skiftet bakakselen og hadde bil en stund, trenger vel ikke si at denne nok var på sitt siste år uansett, da hadde jeg og min kjæreste bodd sammen en tid, og ventet barn.

Denne bilen endte sine dager i rumpa på en Toyota Land Cruiser, Land Cruiseren fikk en bitte liten sprekk i plastfangeren og 190-en ble vrak. Men den var heldigvis akkurat så myk at det gikk kjempebra med min gravide samboer.

Lånte meg da en Mercedes 300 E av en kompis uten lappen, denne bilen var så tørst at jeg ikke hadde råd til å kjøre den, fikk igjen forsikringspenger og handlet meg en 1995 Mercedes E300 diesel med noen små skavanker. Den skulle være veldig bra, bortsett fra rust på panseret.

Dyreste delebilen

Denne bilen likte jeg godt egentlig, men merket jo etter hvert at den var ekstremt dårlig. Fikk den ikke til å bruke under literen på mila, rustskadene var større. varsellamper var tatt vekk for både airbag, ABS, diffbrems med mer. Fikset dette, dum som jeg var. Jobbet ikke lenger som mekaniker, så fikk en kompis av meg til å kikke litt nærmere på bilen ettersom det var mye slakk i bakstillinga.

Det viste seg at bakstillinga hadde løsrusta fester, bakskjermene besto av glassfiber, omfattende rusthull i gulv, med mer. Dette i tillegg til at dieselpumpa var defekt, diesellekkasjer her og der, masse ikke-fungerende sikkerhetsutstyr, gjorde at jeg ville heve kjøpet, noe selger ikke gikk med på. Dyreste delebilen jeg noen gang har hatt, 35.000,-.

LES OGSÅ: Dette bilvraket er en sjelden klassiker

Påkjørt bakfra

Fikk etter hvert tatt meg råd til ny bil, og Mercedes har jeg jo blitt glad i. Denne gangen en 1991 Mercedes-Benz 300 TDT Sportline med en del utstyr, riktignok med en motorfeil, mest sannsynlig defekt toppakning. Selgeren her, en hyggelig kar fra Skollenborg, har jeg ingenting å si på.

Det viste seg at motorfeilen var litt mer alvorlig, knekte stempelringer på to sylindre. Hoppa rett i det og overhalte motoren i bilen.

Fikk bilen i gang, og den gikk som ei klokke, så røyk en vannslange og toppen sprakk den dagen jeg fikk den i gang. Dette fikset jeg også og forventet meg en frisk motor, men nei, det fikk jeg ikke. Motoren gikk godt, og som ei klokke, men brukte på slutten nesten like mye olje som diesel.

Jeg ble da påkjørt bakfra, og det var vel kanskje litt flaks, for jeg fikk igjen litt for den bilen , skulle dog ønske at det ikke hadde hendt da min sønn satt i baksetet på den siden. Bilen ble skeiv og selvfølgelig både parkert og avskiltet.

Stått i hele vinter

Kjøpte meg da en ny bil av samme slag for forsikringspengene, denne greide min samboer å kjøre av veien med på våt vei og etter det har ikke bakstilling vært seg selv, bakluka og en bakskjerm er bulket og sikkert litt mer, denne bilen har stått i hele vinter og vi har brukt min søsters bil, som min samboer greide å treffe en Yaris med på glatta.

Denne historien illustrerer jo mye av mitt billiv, og også at jeg har hatt mine raptuser, ikke alltid kjørt fint, noen uhell har jeg skylda for selv, mens de fleste er etter min mening en del av min uflaks.

Nå som jeg endelig har tatt meg tid til å begynne på bilen vår, hadde det jo vært fint om dere ville hjelpe en liten familie på tre med en ikke ubetydelig utgift. Kanskje min lange uheldige og sanne historie vil fenge dere, uflaks innen bil har jeg jo utvilsomt, og dårlig råd til årsavgiften(e) har vi også. Hilsen Einar.

Del med Facebook-vennene dine

Noen verre? Denne karen er Broom-mester i uflaks