Pontiac Fiero: Denne brøt med alle tradisjonene

Noen biler blir ikke helt det de kanskje var ment å være – og hva de egentlig ble, kan det ta mange år før publikum egentlig får klart for seg.

Pontiac Fiero er et eksempel på det, en bil som i ettertid har blitt innrømmet adskillig mer respekt enn den kanskje fikk i løpet av sin korte levetid.

For dette var noe helt annet enn mange hadde forventet seg, da den dukket opp som 1984-modell.

Tøff, men tannløs

Motoriseringen besto av ett firesylindret, og litt senere også, ett V6-alternativ, ingen av dem med voldsomt sportslige ambisjoner på papiret. Og det sto allerede i utgangspunktet i en slags kontrast til både utseendet, midtmotor-layouten og auraen som omga en liten toseter.

For amerikanerne var ikke veldig opptatt av tosetere, og det var egentlig bare den ærlige sportsbilen Chevrolet Corvette som fantes i den kategorien med særlig volum.

Les også: Nå er også Chevrolet Corvette C4 veteranbil

Noen hevder også at det var hensynet til Corvettens status som gjorde at Pontiac Fiero sine ressurser ble snurpet inn sent i planleggingen. Det kan være noe av forklaringen, men det henger nok også sammen med at konstruksjonen ble dyrere enn planlagt, slik at man måtte spare inn på enkelte ting i sluttfasen.

Strammet inn på kostnadene

Dermed kom det mange deler med delenummer fra langt mindre oppsiktsvekkende småbiler i GM-floraen inn i chassis og hjuloppheng, og den opprinnelig planlagte spesialtilpassede motoren i aluminium ble det heller aldri noe av.

Likevel, publikum var ikke overraskende positive til den lille saken da den kom, til tross for at plassen innvendig og noen praktiske løsninger led av ”sportsbil-designet” som altså ikke ble fulgt opp av verken motorkapasitet eller kjøreegenskaper. Men den var frisk og befriende langt utenfor boksen, og litt av en image-bygger for de første som slo til.

Valgt til ”Indy Pace Car”

Så oppsiktsvekkende var den faktisk, at den slo den nesten like nye Corvette av C4-generasjonen i ”kappløpet” om den høythengende æren av å bli valgt til pace car på Indy 500-løpet det første året. Hos Pontiac frydet man seg naturligvis over gratisreklamen ved å bygge 2.001 identiske Pace Car-dekorerte biler som ble solgt til publikum.

Allerede året etter fikk den gamle, tunge og ikke akkurat friske 2,5 liters rekkefireren – som mange vil gjenkjenne på kallenavnet ”Iron Duke” – selskap av GMs den gang mest vanlige kompaktbil-sekser, en V-konstruksjon på 2,8 liter. Det ga i det minste ett motoralternativ over 100 hestekrefter, men om det hørtes tamt ut var bonusen at Fiero i det minste var en svært bensinøkonomisk bil.

Les også: Året før var en toppløs Buick pace car på Indy 500

Bedre ble drivstofføkonomien også med årene, da den etter hvert fikk femtrinns manuell kasse. For Fiero var det faktisk mange som kjøpte med manuell kasse, selv om automat selvsagt var tilbudt på begge motorene.

Slo erkerivalen Toyota 3:1

Selv om Fiero i mange år ble sett på som en delvis flopp, solgte den som sagt bra de første årene. Og nesten tre ganger mer år-for-år enn den mest åpenbare konkurrenten, Toyotas MR2, som den også delte litt av basis-utseendet med. Pontiacs vellykkede markedsføring av den delvis avanserte konstruksjonen, med en kjørbar ”space frame” der samtlige karosseriplater i kompositt var montert utenpå uten å være bærende, må få mesteparten av æren for det.

Denne konstruksjonen gjorde også bilen til et yndet utgangspunkt for mange tilbydere av karosserikits, mest kjent er diverse Ferrari-etterligninger som kledd ”utenpå” en Fiero kan være ganske virkelighetstro for alle andre enn die-hard Ferrari-entusiaster. I ettertid er det kuriøst nok kanskje nettopp dette Pontiac Fiero huskes for.

Var nedleggelsen forhastet?

Designet ble for øvrig modernisert underveis med en mer flytende fasong på hekken – først introdusert på GT-modellen i 1986, og samtlige modeller i 1987. Året etter var også et nytt og mer sportslig chassis på plass, visstnok det som egentlig var planlagt fra starten av, men som hadde blitt rasjonalisert bort.

Les også: Takket være Fiero kan man se skremmende syn som dette

Kanskje var det godt salg de første årene som endelig hadde fått økonomene til å åpne pengesekken – men ironisk nok var det for sent da bilen altså begynte å bli ganske ”komplett”. Da begynte nemlig salget å dale, og noe overraskende ble modellen tatt av plakaten allerede etter årsmodell 1988.

Det skjedde som følge av at Pontiac ”følte” at fremtiden kunne være usikker, og i dag er det mange som spør seg om ikke dette var en usedvanlig defensiv og kanskje litt forhastet konklusjon.

Da var nemlig en prototype av en ny generasjon Fiero for 1989 allerede vist på diverse utstillinger, en langt mykere og mer sportslig utseende bil. Men om den kunne hatt en sjanse i denne sære markedsnisjen, det får vi altså aldri svaret på.

Benny mener:

På så gamle biler er en skikkelig gjennomgang en absolutt nødvendighet. Ting som bremser, forstilling og hjuloppheng bør sjekkes nøye. Som på andre biler fra den tiden med skivebremser på alle hjul, er det ofte feil med håndbrekkmekanismen.

Det var heller ikke uvanlig at midtmotor-biler hadde problemer med overoppheting av motorene. Så også på Fiero.

Verre er det at bilene (de med fireesylindret motor) hadde lett for å selvantenne. Mange har rett og slett brent opp! Oljesøl ned på varmt eksosanlegg skal ha vært årsaken til dette.

Det har vært tilbakekallingskampanjer på dette så problemet er mest sannsynelig fikset opp i for lengst, men en sjekk er allikevel på sin plass.

Tenningsmodulen er en svakhet på disse bilene. Det samme er feil på EGR-ventilen. Motorfestene er også en svakhet, særlig på senere biler med V6-motor. Sjekk nøye.

Eksosmanifolfene sprekker gjerne etter en del år. Disse har også en litt dårlig utforming originalt og nye uoriginale kan gi opptil 10 hestekrefter mer på grunn av bedre flow.

Glassfiber og komposittmaterialer til tross - Fiero kan ruste i den bærende delen. Sjekk bak ved motorfester og oppheng i bakkant av gulvet som er spesielt utsatt.

Slitt interiør er heller ikke uvanlig, sjekk også litt nøye at eventuelle gamle skader er reparert skikkelig.

Både enkelte karosserideler og interiørdeler kan være litt vanskelige å få tak i. Vanlige slitedeler skal derimot ikke være noe stort problem.

Hva skal du betale?

I USA er Fiero i ferd med å vinne aksept som en artig hobbybil, men produksjonen på totalt nesten 400.000 biler, som dessuten gjerne klarte seg ganske bra mot rust, har gjort at det ikke er vanskelig å finne dem. Dermed kan du få en Fiero fra bare noen meget få tusen dollar og opp mot det uendelige, avhengig av hvor ettertraktet utgaven er og hvor god stand den er i.

Sjeldne biler som førsteårs Pace Car-replika og senere GTer med manuell kasse og mye utstyr vil være mest ettertraktet, men for en fin og nytbar bil bør du kunne slippe unna med mellom 5.000 og 10.000 dollar uten særlig problem.

Les også: Pontiac hadde bransjens kuleste baklys på 80-tallet

Det har etter hvert kommet noen Fiero til Norge også, og de omsettes forholdsvis tregt, da ikke så mange andre enn ”menigheten” har kjent til modellen. Ergo er dette en bil som du kan prute på, hvis du da klarer å finne en som ikke er blitt ombygget for å ligne på en Ferrari ...

Visste du at:

- Tidlig i planleggingen, da Fiero var ment å bli langt mer sportslig enn den ble, skal GM ha kjøpt inn noen Ferrari 308 for testing av kjøreegenskaper. Ironisk nok ble Fiero gjerne utgangspunkt for kit cars av nettopp denne Ferrari-modellen.

- GM skyldte på dårlig økonomi da de resolutt sløyfet modellen i 1988. Ifølge andre kilder skal den dog ha solgt så bra til å begynne med at den faktisk var lønnsom helt frem til de trakk ut pluggen.

- Fiero ble solgt i drøyt 136.000 eksemplarer i sitt første år, noe som representerte mer enn 25 prosent av Pontiac-salget det året.

- Det fantes flere forskjellige prototyper av en Fiero convertible på fabrikken under modellens leveår.

Les også: Aztek - en litt mindre vellykket Pontiac-særing...