Opel Monza 3,0 E: Denne er råere enn den ser ut
Manuell kasse, sportsfjæring og 116.000 kilometer bringer deg kjapt tilbake til 80-tallet.
Da 70-tallet gikk mot sin slutt, ble det lenger og lenger mellom de store todørs-bilene, i hvertfall blant de vanlige "store" familiebilene. De som fremdeles ville ha en todørs bil måtte løfte blikket opp mot øverste hylle, for nå var det slutt på at to dører betydde "sparsomhet" - nå ble det for alvor likhetstegn mellom coupé og luksus.
"Ego-biler" ble de da også kalt, av de som hadde barn, hund, husbanklån og stemplingskort, og strengt tatt også trengte så mange dører som mulig til barnevogner og annet utstyr.
Oppover på rangstigen
For Opels del ble todørskarosseriene i Rekord-familien rasjonalisert bort kort tid etter at E-modellen ble lansert. Coupeen i Commodore-serien var allerede droppet da den ble fornyet samtidig med Rekord i 1977. Dermed måtte man virkelig grave dypt i lommeboka for å kjøre en større Opel-coupé utover på 80-tallet.
Monza het bilen som ble redningen, og som allerede i utgangspunktet ble benevnt som etterfølgeren til tidligere tiders Commodore-coupeer.
Den nye bilen var bygget på selveste Senator, Opels nye toppmodell siden det store generasjonsskiftet i nettopp 1977-78. Og til forskjell fra modellen den skulle erstatte, som var en ganske typisk sedan-basert coupé, så var Monza en rendyrket hatchback.
Eller kombicoupé, som vi kalte det den gangen. En karosseriform som allerede da begynte å bli sett på som litt små-harry. Opel satset tøft ved å gi status-coupeen sin en slik bakstuss, i ærlighetens navn mer tilpasset bruksvennlighet enn ren estetikk og status.
Vellykket facelift i 1983
Men det funket. Senator ble populær, og det ble Monza også. Spesielt, mener vi å huske, etter faceliften på 1983-modellene, da interiørene ble oppgradert betraktelig. Men mest iøyenfallende var det nye utvendige designet, som med grøvre grill, lakkerte fangere og hypermoderne vegg-til-vegg-refleks på bakpanelet skilte dem mer markert fra de billigere Commodorene og Rekordene.
Og så var det lyden.
Selv om bilene kunne fås med firesylindret motor i spesielle tilfeller, var det seksere som satt under panseret på de aller fleste. Etter 1983 med volum på 2,5 eller 3 liter. Undertegnede kjørte Audi med femsylindret motor den gang og var veldig glad i den spesielle femmer-lyden. Men da to kamerater kjøpte hver sin Senator med sekser, og ba meg komme ut og sammenligne lyden, da var jeg solgt.
Jon-Are Eskeland ler godt når vi forteller det. Og han kjenner seg igjen. Han eier Monzaen på bildene - i hvertfall foreløpig, og har et spesielt forhold til Opel fra øverste hylle.
Vel gjennomtenkt salg
- Jeg har alltid hatt sans for de fineste bilene fra Opel. Har for eksempel eid tre Commodorer, alle todørs coupeer, før jeg kjøpte denne, sier han. Og avslører at også han har hatt det som i dag er alle Opel-entusiasters våte drøm: En rød 1977 Commodore GS/E coupe med sort vinyltak.
Den skulle han naturligvis aldri solgt. Derfor har han til gjengjeld beholdt Monzaen sin i over 25 år, før han nå er kommet til den konklusjon at den må få vandre videre.
- Vil det si at du har hatt den siden den var ny?
- Nesten. Det var sjefen i GM Norge som tok ut denne bilen i 1983. Men han rakk ikke å kjøre mer enn 2.000 kilometer med den før han ble "kommandert" til en annen GM-stilling i Italia. Da ble bilen satt inn hos Opel-forhandleren Gustav Thrane-Steen, hvor jeg pleide å kjøpe bil. Og selgeren ringte med en gang til meg og fortalte at han hadde ny bil til meg, minnes Eskeland.
Skjermet tilværelse i over 25 år
Han har hatt andre biler parallellt med denne, og de er blitt byttet ut i vanlig takt. Stadig coupeer.
I dag er det en Astra Coupé Bertone som står for transporten i det Eskelandske hjem. For Monzaen ble tidlig en så stor personlig favoritt hos ham at den ble oppgradert til "kosebil", og dermed har det blitt forholdsvis beskjedent med kilometer på alle disse årene.
- Den har kun gått 116.000 dokumenterte kilometer, og er i teknisk meget god stand, forteller han.
Men når den nå legges ut for salg er det likevel som følge av at den trenger litt omsorg. Rust i støtdempertårnene og litt i skjermkantene på førersiden gjorde at den for rundt ti år siden ble avskiltet og satt i garasjen.
- Jeg hadde planer om å lære meg det som skulle til for å kunne gjøre jobben selv. Men det ble aldri tid til det. Nå er jeg blitt pensjonist, så det er vel på tide å la noen andre ta over, sier han.
Og som nevnt innledningsvis er det en noe spesiell Monza som Opel-entusiaster med sans for ryddig eierhistorikk og lav kilometerstand nå kan få slåss om.
Sportslige spesifikasjoner
- Ja, første eier visste nok hva han skulle spesifisere da han bestilte denne bilen. Den har sportsinteriør med Recaro-stoler i spesielt tweed-stoff, og også et stivere sportsunderstell enn disse bilene pleide å ha. Den var utrolig fin å kjøre, og med manuell gearkasse hadde den også helt andre sportslige egenskaper enn en tilsvarende bil med automatgear, forteller han.
Trelitersmotoren har 180 hestekrefter, og hvis vi ikke husker helt feil fra ungdommen var den behagelig rask - om enn noe tung i fronten. Men både Senator og Monza var gode biler å kjøre, og enkle å ha. I alle fall hvis man klarte å tøyle rusten på dem.
Med de to nevnte unntakene, som er grunnen til at bilen ikke har skilter i dag, har Eskelands sportslige Monza klart seg ganske bra i så henseende.
- Det er jo typisk at rusten har kommet på førersiden, der det blir mest saltsprut fra møtende trafikk. Men totalt sett har den ikke gått så veldig mye på vinteren, da vi liker å feriere utenlands på den tiden av året, og det kan jo være grunnen til at den er ganske bra for øvrig, tror han.
Vil gjerne se den på veien
I alle de årene den har stått i garasjen har Eskeland jevnlig startet den opp og latt den gå seg varm, slik at motoren skulle få smøring. Planen har hele tiden vært å få den tilbake på veien. Nå blir det altså andre som får sjansen til det.
- Hvem ser du for deg som kjøper?
- Det er ikke noe absolutt krav fra min side, men jeg håper jo at det blir en eller annen entusiast. Det kunne jo vært gøy om jeg også får se den tilbake på veien i fremtiden. Jeg tror jo dette må være en sjelden sjanse med så lav kilometerstand, og med det utstyret som denne bilen har, sier Opel-entusiasten i Bærum.