Opel GT: Sportsbil-comebacket som endte i fiasko
Opel skulle endelig gjenskape GT. Det gikk ikke så bra.
Få biler har vært så blottet for fornuftsbaserte ambisjoner i løpet av de siste 50 årene som Opel GT - og få har sluppet så enkelt ifra det. Kanskje takket være et lekkert utseende og et på alle måter lystig vesen.
For de som normalt ville vært kritiske hadde vondt for å tilkjennegi særlig harme da bilen dukket opp i konseptform i 1965. Og den lille sportscoupeen ble raskt en drømmebil - både for de som hadde råd til å holde seg med en ekstra bil for forlystelsens skyld, og ikke minst også for de hvis tilværelse var enkel og oversiktlig nok til at en slik snerten sak kunne fungere som daglig transportmiddel.
Stor interesse førte til produksjon
Dermed solgte den godt da den ble lansert tre år senere. Svært godt til en toseter å være, hvor man ikke engang hadde mulighet for å komme til det begrensede bagasjerommet annet enn gjennom sidedørene. Her måtte man saktens lide for skjønnheten.
Bilen fikk raskt tilnavnet "fattigmanns-Corvetten" - faktisk både her og i USA. Den ble nemlig også eksportert til statene, og solgt sammen med et utvalg andre Opel-modeller som eksempelvis Kadett Rallye gjennom noen utvalgte Buick-forhandlere.
Da GT´en kom på markedet godt utpå året i 1968, hadde C3-Corvetten allerede vært i salg nesten et år. Likheten var slående, i hvertfall i enkelte detaljer, og det var åpenbart at "noen hadde snakket sammen" internt i GM da bilene var på tegnebordet. Design-legenden Larry Shinoda sies å ha vært delaktig i planleggingen av Opel GT, og det var også under hans ledelse at Chevrolets showbil Mako Shark II kom til.
Begge showbilene debuterte på Paris-utstillingen i 1965. Mako Shark II ble videreutviklet til 1968 Corvette, som kom på markedet i september 1967. Opel GT i produksjonsform kom altså året etter.
Les også: Stian har brukt 10 år på sin Opel GT
Kvikk - med 1900-motor
Under det oppsiktsvekkende sportslige skallet hadde GT mange Kadett-komponenter. Standardmotoren var en noe overarbeidet 1,1-liter, som virkelig ikke sto i stil med bilens utseende.
Den motoren var det ikke mange som ville ha. På den annen side var hoppet stort til det eneste alternativet, som var samme 1,9-liter som i nevnte Kadett Rallye. Den leverte drøyt 100 hester, noe som ga den lette bilen med fint avstemt chassis ganske lekne egenskaper.
Med den motoren kostet bilen en pen slump penger, og for å lage et brukbart alternativ kom Opel etterhvert opp med modellen 1900 GT/J. Den hadde den store motoren, men var rensket for alt utstyr - til og med støtfangerne var sortlakkert i stedet for krommet. Den ble svært populær.
I USA ble bilen for øvrig kun solgt med den store motoren. Trolig var det også satsingen på USA som gjorde at bilen kunne bestilles med automatgir som et alternativ til standard firetrinns manuell kasse.
Over 100.000 produserte på fem år
Over 100.000 biler ble solgt før det hele var over i 1973. Den tidlige slutten forklares ofte med at andre konkurrenter begynte å bli for gode i sammenligning, men trolig kunne GT holdt det gående i enda noen år hvis det ikke hadde vært for de nye kravene til støtfangere i USA. For å kunne selges der etter 1973 måtte bilen ha blitt betraktelig modifisert i begge ender, noe som måtte ha gått ut over utseendet.
Dermed ble det Opels andre litt sportslige, og langt mer fornuftige modell Manta som fikk ansvaret for å serve det ungdommelige publikummet fremover. Manta A hadde kommet i 1970, og bilen fikk enda mer sportslige linjer da B-modellen kom i 1976.
Ellers var det stille på sportsbil-fronten fra Opel, helt frem til Lotus-bygde Opel Speedster debuterte i 2000. Egentlig en rabiat sportsbil i forkledning, som kunne tåle langt mer enn de 200 hestekreftene som turboversjonen ga, og med en prislapp som gjenspeilet ambisjonsnivået.
Den var langt fra den ganske uhøytidelige og ikke altfor dyre morobilen som GT en gang hadde vært.
Les også: Kanskje gjør Calibra comeback
Interessant roadster-marked
I stedet så man hos Opel det økende markedet for halvfornuftige og normal-motoriserte toseters roadstere, hvor Mazda MX-5 var målestokken.
I USA hadde Pontiac sin Solstice klar i denne kategorien, og i god GM-ånd besluttet man å lage en forsiktig pyntet versjon tilpasset Europa. Dermed ble "nye" Opel GT lansert med brask og bram i 2007 - uten tak denne gang, men med samme ujålete "fun in the sun"-approach som den hadde hatt i 1968.
Mens Pontiac Solstice, og den amerikanske billig-versjonen Saturn Sky, ble store salgssuksesser i USA, gikk det ikke så bra for Opel GT. Men det var trolig ikke bilens skyld - den ble lovprist for flott design og fine kjøreegenskaper. Men den var dyr.
Mens Pontiacen gikk rett i strupen på konkurrenter som nettopp Mazda MX-5, eller "Miata", i USA, gjorde avgiftene at Opel-versjonen ble langt dyrere på andre markeder.
Populær som Pontiac - dyr som Opel
Det faktum at den hadde 240 hestekrefter var en betydelig del av årsaken. Dermed ble den ofte vurdert som konkurrent til adskillig mer avanserte sportsbiler, en form for sammenligning den aldri var ment å skulle tåle.
Bare et fåtall biler ble solgt i Norge, og sammenligner man prisnivået på jevngamle biler ser man at de fremdeles ligger på omtrent det dobbelte i forhold til en MX-5.
Det var imidlertid ikke manglende suksess i Europa som var skyld i at GT-eventyret igjen var over etter 2009-modellen. Som kjent var det da GM slet som verst med økonomien, og både Pontiac og Saturn ble lagt ned som følge av det.
Opel har heller ikke akkurat blomstret under finanskrisen, men leverer i dag stadig mer inspirerende modeller. Kanskje kan det dukke opp en ny GT om ikke så altfor lenge. Og så får vi bare håpe at tredje forsøk varer lenger enn bare noen få år, og er tro mot konseptet om å levere ukomplisert kjøreglede til en overkommelig pris.