Land Rover Freelander: Det er faktisk mulig å elske denne bilen

Selv om det er mange grunner til det motsatte.

Land Rover hadde en oppegående designavdeling da denne bilen ble konstruert på 90 tallet. Men produsenten manglet litt på andre områder... Foto: Egill J. Danielsen
Land Rover hadde en oppegående designavdeling da denne bilen ble konstruert på 90 tallet. Men produsenten manglet litt på andre områder... Foto: Egill J. Danielsen

Det er en god del år siden nå, men jeg kan ennå huske hvor betatt jeg ble. Den sto og strålte utenfor bilforretningen. Nypolert, blank og tøff med kufanger, stigtrinn og 1000-metere.

Jeg skulle ikke kjøpe bil, var bare ute for å myse. Egentlig var jeg vel tilfreds med min da 16 år gamle Volvo 240. Den slet for meg hver dag uten protester. Lot seg piske som en gammel, tålmodig hest opp bratte vestlandsbakker. Trofast, men ja: Jeg tenkte jo titt og ofte den gang at den var litt kjedelig.

Bergtatt av britiske linjer

Så skjedde det noe underlig utenfor bilbutikken i Åsane den dagen i 2003. Ett eller annet hogg tak i sjelen min:

I det jeg på et par meters avstand rundet hjørnet på den gullgrønne Land Rover Freelanderen, var det som om jeg ble sugd inn i bilens former. Plutselig så jeg med full tyngde at denne bilen ikke hadde design som vanlige biler:

Spør Benny om Land Rover

Pionér innen "cross-design"...

Den stramme skulderlinjen, panserets skjæring mot forskjermer, lykter og frontgrill. For ikke å snakke om den lakkerte leppa under støtfangeren. Den utgjorde begynnelsen på skliplaten på en utrolig stilig måte.

Fra siden oppdaget jeg hvor tøffe de plastfargede hjulbuene var, samt safari-stuket der taket blir forhøyet omtrent ved bakseteryggen.

...og "castle-feeling" på samme tid

Videre, når jeg kom rundt til hekken, skjønte jeg at denne bilen sto i en historisk tradisjon. De baklyktene hadde jeg da sett før? Hjernen scannet raskt og jeg forstod at den runde røde og hvite lampen var inspirert av den virkelig gamle Land Rover-stilen.

Det var en stenk av British countryside: I et øyeblikk så jeg for meg tweedkledde herremenn og kjente duften av hestemøkk.

Beautiful!

(artikkelen fortsetter under bildet)

Sååå tøff kan disse bilene bli! Foto: Landrover
Sååå tøff kan disse bilene bli! Foto: Landrover

"Må-ha"-følelsen

På noen få minutter hadde jeg altså blitt bergtatt av deilige linjer og strålende utseende. I tillegg var historie og sjel og alt annet vi søker av indre verdier på plass. Dette måtte da være skikkelig substans!

Aldri før hadde noe slikt vært innen rekkevidde for meg. Land Rovere og Range Rovere var alt for digre og dyre, men her sto jeg overfor en nettere og prismessig "folkelig" utgave av arten.

De små grå hoderegnet på høygir: Kanskje kunne jeg klare å betjene et lån på denne? Jo, det måtte kunne gå!

Alt om de siste Land Rover-modellene - les her

Blindet av forelskelse

Etter at beslutningen var tatt, gikk jeg inn og spurte om å få prøvekjøre. Under turen overså jeg glatt at 1,8-liters bensinmotor totalt uten kraft under 4000 omdreininger var feil i denne bilen. Videre lukket jeg øynene for det Laura Ashley-inspirerte setetrekket.

Jeg stengte også ute at de ekstremt pinglete døråpningshendelene på innsiden lignet mest på slike fra Mazda fra rundt 1980.

Jeg var nemlig forelsket. Og når man er det, tåler man at partneren har en føflekk eller to på ryggen. Det er jo bare sjarmerende at man ikke er hundre prosent perfekt, ikke sant?

Jo visst hadde jeg lest ett eller annet sted at engelske biler kunne ha frynsete kvalitet. Men det tilhørte vel fortiden? En moderne bil fra år 2000 var vel gjennomarbeidet og god?

- Verden går fremover. Dagens biler har ikke feil slik som på 70-tallet, sa jeg beroligende til meg selv.

Hmmm. Jeg skulle bare vist.

Om dashbordet var det delte meninger. Noen sa orrfoad-tøff. Andre sa skrivemaskinplast. Sete- og dørtrekk, derimot ble slaktet av alle. Foto: Broom
Om dashbordet var det delte meninger. Noen sa orrfoad-tøff. Andre sa skrivemaskinplast. Sete- og dørtrekk, derimot ble slaktet av alle. Foto: Broom

Overopphetet motor

De tre første ukene var ganske lykkelige. Godfølelsen kom hver gang jeg så bilen, og motoren laget fin lyd til 1,8-liters firer å være. Freelanderen var komfortabel å kjøre, selv om jeg raskt skjønte at det nesten totalt ujusterbare setet ikke passet til min rygg.

På dag 22 skjedde det: På vei hjem fra jobb gikk plutselig temperaturmåleren i været. Selv med blikket på veien fikk jeg med meg nålens bevegelse, og en ekkel følelse satte seg umiddelbart i magen.

Jeg bremset ned og styrte firehjulstrekkeren ut i grøften. Under panseret kunne jeg konstatere at ekspansjonstanken for kjølevæske var tom. Innerst inne visste jeg at det sannsynligvis betydde defekt toppakning. I hvert fall når bilen var britisk.

Reklamasjon?

Bilen var tre år gammel og gått 45 000 kilometer. Garantien var ute, men jeg visste godt at det i Norge finnes fem års reklamasjonsrett på ting som er ment å vare lenge. Det måtte vel gjelde en bilmotor?

Slike saker er sjelden enkle og krever oftest ganske hardt trykk fra forbrukerens side. Slik ble det også i mitt tilfelle, men da jeg etter mye press endelig traff den rette ansatte som hadde peiling på fagfeltet, ordnet ting seg plutselig veldig raskt:

Importøren tok kostnaden for bytte av ikke bare toppakningen, men hele toppen. Uten videre spørsmål.

Det blir ikke tøffere enn dette! Sjekk Sam Ronnys Landrover Seires III

iiiiskaldt!

Aaahhh! Etter et par uker var jeg på veien igjen med britisk logo på rattet. Fremdeles ga det visuelle stor nytelse, men det hadde satt seg en ørliten nervøsitet i ryggraden min: Hvordan ville bilen bli i fortsettelsen?

Det skulle vise seg å være godt grunnlag for spenningen: For da jeg et par uker senere trykket på vindusheiseren for å lukke på pasasjersiden, kom det et kraftig smell fra døren og vinduet datt helt ned og ble der.

Kjøreturen til verkstedet ble kald, men jeg slapp da i det minste å ringe etter bilberging. Igjen ble det diskusjon om hvorvidt dette var normal slitasje eller noe som burde vare lenger. Det endte med at jeg bare betalte en fjerdedel av hva reparasjonen kostet.

En bil har sjel, vet du

Land Rover-livet mitt fortsatte med småfeil: Varmeapparatet sluttet å virke, fôringer i understellet måtte byttes og dekkslitasjen var helt vanvittig. I tillegg til masse annet.

Bilen var til tider nesten umulig å få i revers. Det var ingen feil, men skyldtes manglende synkronisering, sa mekanikeren. Jeg vet ikke helt, kanskje han bare hadde det for travelt til å ta inn bilen den dagen.

Jeg skjønte etter hvert hva britisk bilsjel vil si. Eller i hvert fall hva Freelander-sjel innebar på den tiden. Man blir liksom sittende og lytte etter lyder når man kjører.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Baklyktene har inspirasjon fra de virkelig gamle Landroverne - som i dag går under navnet Defender. Foto: Egill J. Danielsen
Baklyktene har inspirasjon fra de virkelig gamle Landroverne - som i dag går under navnet Defender. Foto: Egill J. Danielsen

"Sjel" kan gi nerver

En dag jeg snudde bilen raskt i en bratt bakke, hørte jeg noen metalliske klikkelyder på høyre side framme. Jeg føk ut og kikket på hjulopphenget, sjekket hjulbolter og slike ting man gjerne gjør når en ny lyd oppstår.

Litt etterpå – da jeg skulle åpne hanskerommet for å legge fra meg en lommelykt – hørte jeg samme lyden igjen. Jeg lukket hanskerommet: "klæng". Åpne det: "klæng". Hva i...?

Så oppdaget jeg det: To kraftige metallbolter lå der og dunket i hverandre. Jeg hadde selv lagt dem der noen dager tidligere. Noe jeg skulle bruke til et altan-rekkverk. Falsk alarm denne gangen, altså. Og bare nerver som holdt på å bli tynnslitt.

Land Rover Freelander ble nominert til "Bruktbilen fra Helvete" på Broom.no

De er billige nå

Året med Freelander var slik at jeg undret meg på hvordan man kunne ha service-intervaller på 20 000 kilometer på en bil med så mange løse skruer. Den trengte sjekk for hver 2000 kilometer, mente jeg.

Vel var bilen vakker. Vel tok Freebee’n seg utrolig bra fram i løssnø. Firehjulstrekken kom godt med i en jaktbil. Jammen greide den en gang også å frakte en hare og en hjort hjem til Bergen uten driftsstans av noe slag. Det var en lykkelig dag!

Jeg solgte den etter et år, med et voldsomt verditap. Siden har disse bilene fortsatt å rase i pris. Billigste på Finn akkurat nå er en blå 1998-modell til kr 26 000,-

Den har tøft lysrigg på taket. Og defekt toppakning. Men den starter!

Del med vennene dine på Facebook

Interessert?

Benny sier: Denne må du ikke finne på å kjøpe!