Julegave: Min aller første Camaro

Det var tidlig på 70-tallet, jeg var fire-fem år gammel, og julaften var på sitt aller mest besnærende.

Fra tidlig på morgenen lå jeg vekselvis foran TV-en og så Donald Duck i sorthvitt, og innunder juletreet og snuste inn granbar-lukten, samtidig som jeg så på gavene og planla i hvilken rekkefølge jeg skulle pakke dem opp.

Radar for lekebiler

De myke til slutt. De med en størrelse som jeg - allerede uten å løfte på dem - kunne fastslå at inneholdt lekebiler, de ble prioritert først.

Jeg hadde en utrolig radar for lekebiler, og bommet sjelden.

Grønt granbar og røde julekuler preget papiret på den som nådde til topps på prioriteringslisten dette året. Det var en av flere pakker fra besteforeldrene. De andre var trolig votter og skjerf og slikt, som jeg antagelig ikke husket dagen etter, engang.

Men den firkantede jeg åpnet først - den har jeg aldri glemt.

Les også: Fant igjen savnet lekebil i brannruin

Da papiret føk av var det umiddelbart stor glede i stua. Bak det buede plast-vinduet i pappesken så jeg en flott bil, som jeg allerede forsto at var langt mer detaljert enn diverse andre lekebiler jeg allerede hadde.

Vanskelig å få solgt?

Heldigvis hadde jeg lært meg å lese, men ordene ”Chevrolet SS 350 Camaro” sa meg ingen ting. Jeg konstaterte bare at den gul-grønne metallic-fargen lignet litt på bestefars Renault 16.

Det var da jeg tok, eller mer ”rev”, den ut av esken at jeg første gang innså at jeg nok var litt sær når det gjaldt biler. I hvertfall i forhold til min unge alder. For da jeg fikk se at den lime-grønne utvendige fargen var fulgt opp med et interiør i knall rødt, tenkte jeg bare at ”en slik kombinasjon ville aldri vært mulig på en ordentlig bil, den ville blitt vanskelig å få solgt igjen”.

Jeg skjønte instinktivt at slike tanker skal ikke en femåring tenke, og fortet meg å begynne å leke før tanker om meningen med livet og andre voksne bekymringer rakk å innhente meg.

Camaroen og jeg tilbragte mye tid sammen, for å si det mildt. Den hadde spesielle funksjoner som skjulte hovedlykter som kunne åpnes, cabriolet-toppen kunne tas av, og hjulene kunne også tas av mens bilen sto på en innebygd ”jekk”.

Jeg mener å ha hørt at man kunne kjøpe løse hjul til bilen dersom noen ble borte. Det må i så fall ha vært tidenes mest geniale salgsgimmick – ”forbruksvarer til en lekebil”!

Mot restaurering

Jeg holdt dog orden på hjulene, selv om bilen etter hvert bar preg av å ha gått som ”bruks-lekebil”. Etter hvert som jeg så på amerikanske TV-serier og begynte å få sans for skinnende amerikanere økte den gul-grønne Camaroen i anseelse. Det var kanskje derfor den aldri ble kastet eller utsatt for pyrotekniske forsøk med kinaputter, til tross for at den etter hvert ble temmelig medtatt.

Da jeg noen år senere resolutt omdisponerte ukelønna fra Donald Duck til Amcar, og fremdeles innså at det var seks-syv år til jeg fikk førerkort, ble det aktuelt med et restaureringsprosjekt – i skala 1:43. Nå skulle Camaroen gjenoppstå!

Les også: Denne lekebilen koster 19 millioner

Jeg jublet da jeg fikk kjøpe en maken delebil fra en skolekamerat for en pakke Hubba Bubba. Og noen år før Øystein Sunde kunngjorde det for hele folket, erfarte jeg at dersom du har en delebil, så har du dobbelt opp av alt – både det som er i orden og det som er ødelagt.

Det ble aldri noen restaurering. Men både mitt eget vrak og delebilen fikk leve videre i kassen med minner fra en generelt altfor lykkelig barndom.

Ny sjanse på eBay!

Internett er en stor trøst for de sære av oss. Det viser seg alltid å være noen som er enda mer sær, og sitter på enda mer kunnskap om ting vi trodde vi var de eneste som var opptatt av. Og som har tatt vare på alt det rare som vi bare så vidt kan huske.

Dermed gikk jeg selvsagt på en smell da jeg for noen år siden oppdaget maken til Camaroen min på eBay. Mint condition, uåpnet eske. Noen tastetrykk, 35 dollar fløy ut av kontoen min, og Camaroen var på vei fra en selger i Chicago.

Sjekk selv om du finner noe du savner på eBay!

Jeg kommer selvsagt aldri til å ta den ut av esken. Ikke på grunn av samlerverdien, men det faktum at jeg liker å huske hvordan den så ut da jeg fikk av julepapiret.

Og hvis jeg en gang kommer over nøyaktig maken til det julepapiret, så kommer jeg antagelig til å by en pen sum dollar for å sikre meg en rull av det også...

Hvilke julegaver husker du best fra da du liten? Diskuter i kommentarfeltet under