Ferrari Pinin: Unik luksusbil søker ny eier
Verdens eneste firedørs Ferrari går snart på auksjon.
Med mindre du er veldig glad i 80-tallet og setter spesiell pris på store, strømlinjeformede luksus-sedaner, er det godt mulig du ikke synes denne bilen er pen i det hele tatt. Men den kunne fort spilt en viktig rolle i bilhistorien - hvis det ikke hadde vært for Fiat Uno!
Snakk om at liten tue kan velte stort lass - og hvordan det hang sammen skal vi komme tilbake til...
Auksjoneres ut i London
Nå er den unike bilen til salgs. 26. oktober går den under hammeren på RM Auctions´ høstauksjon i London, og man regner altså med at den vil innbringe et sted mellom 480.000 og 550.000 euro - eller i området rundt 4 millioner kroner.
Men hva er det du får for pengene?
For å ta det hele fra begynnelsen: De med sans for italiensk bildesign vil muligens dra kjensel på ganske typiske Pininfarina-drag over denne bilen. Allerede i 1952 innledet Ferrari og Pininfarina et tett og lykkelig samarbeid, og da karosserimakeren rundet 50 år i 1980 var det ikke overraskende at jubileums-kreasjonen ble bygget på Ferrari-chassis.
Markerte 50-årsjubileum
Så var spørsmålet hva man skulle gjøre for å skille seg ut.
Opp til slutten av 70-tallet hadde superbiler stort sett alltid hatt to dører, og bare i noen få tilfeller flere enn to seter. Maserati var en av få produsenter som satset på både luksus og prestasjoner i sin Quattroporte, og Aston Martin hadde sin nye Lagonda på gang, selv om den var befengt med så mange problemer at få biler hadde kommet på veien.
Dette var imidlertid nok til at Pininfarina øynet muligheten for at lukus-sedaner med superbil-prestasjoner kunne være en fremtidig nisje, og at jubileumskonseptet dermed burde være en firedørs luksus-Ferrari. Rommeligere og enda mer luksuriøs enn den daværende GT-coupeen Ferrari 400, men med minst samme ressurser.
Les også: Panamera - suksess, men ikke fordi den er pen...
Bygd med tanke på produksjon?
Bilen på bildene ble bygget nettopp på et forlenget 400-chassis og stilt ut på bilutstillingen i Torino i 1980, der Pininfarina altså feiret sine første 50 år. Den var en ikke-kjørbar konseptbil, men trolig likevel bygget på en slik måte at man skulle kunne få den fullt funksjonell uten så altfor store inngrep:
Automotive News Europe mener nemlig å vite at det samtidig ble bygget én bil til, som ble presentert for Enzo Ferrari, og foreslått for produksjon. Selveste Enzo skal imidlertid ha vendt tommelen ned, og den andre utgaven av bilen ble etter sigende destruert ikke lenge etterpå.
Når Enzo satte foten ned, er det ikke sikkert det var fordi han ikke likte det han så. Og relasjonene mellom de to selskapene fortsatte som kjent å være gode også etterpå.
Derimot var det som alltid pengemangel hos Ferrari-eier Fiat, og siden de var i ferd med å utvikle en rekke nye, mindre modeller, med Fiat Uno i spissen, var det her de trengte å bruke sine ressurser. Trolig var det svært begrenset hvor mye utviklingsstøtte Ferrari kunne vente seg fra moderskipet til sine nye prosjekter. Uansett hvor interessante de måtte være.
Endelig kjørbar etter 30 år
Dermed ble det aldri noen firedørs Ferrari. Denne ble rullet inn på et lager, og den andre - dersom det i det hele tatt stemmer at den ble bygget - ble destruert.
En bilsamler ved navn Jacques Swaters, attpåtil nær venn av Enzo Ferrari, kjøpte utstillingsbilen etter noen år, og deretter hørte eller så ingen noe til den før den ble tatt frem igjen og stilt ut i forbindelse med Pininfarinas 75-årsjubileum i 2005.
Deretter har bilen blitt solgt igjen, denne gang til en kar som hadde store ambisjoner: Ikke bare ville han få bilen kjørbar, men også med Ferrari-komponenter og Ferrari-prestasjoner slik den trolig ville blitt, dersom det var blitt gitt klarsignal for produksjon den gang i 1980.
Les også: For anonym? Kjøp bilen til den rosa panteren i stedet!
Bilen ble stivet opp strukturelt, bremser og hjuloppheng ble tunet for bruk, og ikke bare utstilling, og 5-liters V12-motoren under panseret ble tilkoblet en radiator i front og en bensintank bak, hvilket manglet på bilen da den ble stilt ut. En femtrinns manuell kasse fra en 400 GT ble også tilpasset og montert i chassiset.
Kunne fremskyndet Panamera & co.
Bestykket med et antall klassiske Webere utvikler motoren 360 hestekrefter, og etter en - vil vi tro - relativt kostbar prosess hos Oral Engineering utenfor Modena var bilen klar for prøvekjøring for første gang i historien i mars 2010.
Nå kan du altså bli bilens neste eier - men om den er veteran aldri så mye, så tviler vi vel på at du vil klare å få norske skilter på den.
Men bilen er interessant uansett.
Designet kan man mene mye om, her er mye Pininfarina-særpreg blandet med generell 80-tallsmote. Vi mener til og med å kunne se trekk fra såvidt forskjellige og ikke-Pininfarina-design som NSU RO80, BMW E24 og DeTomaso Longchamp.
Men mest spennende er det å tenke på hva som ville skjedd om bilen faktisk var blitt produsert - og hvilke andre produsenter som da ville våknet. Vårt tips er at vi da snart kunne importert en Porsche Panamera som veteranbil - en 911-prototyp med fire dører ble jo faktisk bygget av Troutman i USA allerede på 60-tallet...