Dodge Charger: Julegaven jeg aldri glemmer

Min barndoms bokhandel hadde alt. Bøker, selvsagt. Men også regnemaskiner, fotoapparater, LP-plater og leker.

Fantastiske leker.

I de siste tre ukene før jul var det så fullt av folk mellom hyllene at man nesten ikke kom frem til disken. Og aldri var det så kjedelig å gå i butikker som i nettopp de ukene – da var det aldri noen morsomme overraskelser. ”Det er jo snart jul”...

Gul - og ekstremt kul

Men en slik desemberdag, i det som etter alt å dømme var 1972, var det likevel greit å stå i køen som sakte gnagde seg fremover. I hylla bak disken var det nemlig dukket opp noe som fanget blikket. Noe gult og tøft, som jeg ikke helt så hva var for slags bil.

Les også: Lars Petter fikk også bil i gave - sin egen!

Så oppslukt var jeg at jeg ikke sanset at min mor hadde truffet en gammel bekjent av familien, og at jeg tydeligvis var samtaletemaet. Før den kjempegamle mannen – jeg har i ettertid funnet ut at han var drøyt 60 – henvendte seg til meg.

- Ser du noe fint, spurte han.

- Ja, se på den gule der. Vet du hva slags bil det er, spurte jeg.

- Nei jeg har bare moped, jeg, humret mannen, og så ble det plutselig hans tur.

Så jeg syner?

Han sto foran oss i køen, og hva som foregikk mens han ble ekspedert var ikke mulig å følge med på. Men plutselig snudde han seg rundt, og idet han gikk smilte han og ønsket min mor og meg god jul mens han løftet på hatten – slik veloppdragne voksne gjorde den gang.

Av og til skrenser jeg innom eBay for å se om jeg kan finne en gul Charger i "ny i esken"-tilstand. Men de fleste som omsettes ser ut som denne - det vil si omtrent like halvslitt som den jeg har. Foto: eBay

- Vær så god, sa han til slutt, og puttet en pappeske i hendene mine. Allerede før jeg så hva det var lyste det gult ut av plastikk-vinduet i esken, og for kanskje første gang i mitt liv lurte jeg på om jeg så syner.

De følgende minuttene er litt uklare, men jeg husker at jeg kom til meg selv da vi var på vei ut av butikken. Da hadde min mor truffet nok en kjent, en annen dame denne gang, og mens de snakket begynte jeg forsiktig å ta den gule ut av innpakningen.

For selv emballasjen var flott og påkostet den gang, og man rev den ikke bare opp. Her skulle ting åpnes på korrekt måte, og bilen løsnes forsiktig fra papp-sokkelen i bunnen av esken, der det var fire hull som hjulene hang litt fast i.

Ikke under juletreet

Jeg måtte se på undersiden for å finne ut at det var en Dodge, et merke jeg som fireåring ikke hadde noe forhold til ennå. Men den var knalltøff, og her var det bare å komme seg hjem og begynne å leke med den så fort som mulig, for å unngå at den ble pakket inn og havnet under treet.

Slik som alt morsomt som ble innkjøpt i desember hadde en tendens til å gjøre.

Les også: På biltur i jula? Slik kjører du trygt

Jeg syntes det drøyet veldig, og dro min mor forsiktig i kåpen mens vi beveget oss ut av butikken, mens jeg studerte den gule. Og mens jeg hørte damelatter bak meg dro jeg målbevisst mot den grå Bobla som ventet utenfor.

Da jeg til slutt snudde meg, så jeg at jeg var på vei mot riktig Boble, av sikkert fem identiske som sto parkert utenfor. Men jeg hadde tatt tak i feil grå kåpe, og dratt med meg feil mor.

Parkert på nattbordet

Feilen ble rettet opp, og snart var vi på vei hjem. Dodgen ble tatt i bruk umiddelbart, esken ble for sikkerhets skyld klemt sammen og brent, og bilen ble parkert på nattbordet de første to-tre nettene.

Alt for at ikke julenissen skulle komme og ta den.

Jeg skjønte aldri helt poenget med at motoren stakk opp gjennom panseret, men tenkte ikke mer på det. Dragracing var ikke så velkjent for fireåringer i Indre Østfold på tidlig 70-tall. Foto: eBay

Dodgen fikk etterhvert ganske "høy mileage", men lever den dag i dag, forsiktig innpakket i en skuff ett eller annet sted. Den beholdt favorittstempelet lenge, og er dermed i velbrukt tilstand. Av og til kikker jeg på eBay for å se etter maken. Noen finnes, men jeg har så langt ikke fått kloa i en med strøken emballasje rundt.

For skal jeg kjøpe en slik, blir det for å gjenskape følelsen av å se den flunkende ny - slik den sto på hylla i butikken.

Del med Facebook-vennene dine!

Den gamle mannen så jeg så vidt et par ganger etterpå, når han var ute på mopeden sin. Jeg fikk aldri snakket med ham igjen, men jeg tror jeg tenkte på ham hver eneste gang jeg lekte med bilen.

Og han er fremdeles en av de aller snilleste menneskene jeg noen gang har møtt.

'

Les også: Jeg glemmer heller aldri min første Camaro...