Dette er amerikanerne vi nordmenn elsker

I anledning 4. juli - vi feirer fem klassikere.

Amerikanske biler har alltid hatt et trofast publikum i de skandinaviske landene. På den amerikanske nasjonaldagen er det tid for å feire noen av favorittene.
Amerikanske biler har alltid hatt et trofast publikum i de skandinaviske landene. På den amerikanske nasjonaldagen er det tid for å feire noen av favorittene.

Falsk beskjedenhet er ikke akkurat noen amerikansk paradegren. Det vises når de i dag feirer nasjonaldagen sin – og det har alltid syntes på bilene deres også.

Bygget med den stoltheten og optimismen som preger en ung nasjon er de noe man ofte enten elsker eller hater. Mange skandinaver elsker dem, og selv i et bilavgiftsland som Norge finnes det mange perler.

Her er noen norske favoritter. Hvilken er din? Fortell i kommentarfeltet under!

1: Ford Mustang

Mustangen fikk mange til å sperre opp øynene da den kom som en sen
Mustangen fikk mange til å sperre opp øynene da den kom som en sen

Mustangen var noe helt nytt da den kom, og den ble raskt en kjempehit. De andre produsentene trengte to-tre år på å komme etter, og på de årene oppnådde Mustangen en helt egen posisjon som de andre sliter med å matche selv i dag, nesten 50 år etter.

Den ungdommelige billigbilen kunne fås med enormt mange variasjoner i motor og gir, og dermed også pris, men var altså i utgangspunktet en billigbil for et ungt og ikke altfor kjøpesterkt publikum.

Billig, morsom og tøff. Og brosjyrebildene for denne 1968-modellen fikk selvsagt de fleste til å ønske å bli Mustang-eier.
Billig, morsom og tøff. Og brosjyrebildene for denne 1968-modellen fikk selvsagt de fleste til å ønske å bli Mustang-eier.

Billig utgangspris gjorde at en del av dem fant veien hit også, selv ganske tidlig, og det ble dermed en drømmebil som folk faktisk kunne se langs norske veier allerede på 1960-tallet.

Men de så den både på motorsportstevner og i ukeblader også, takket være høyt profilerte Mustang-eiere som rallyfører Trond Schea og artist Åse Kleveland. Og Mustang-drømmen har overlevd fra generasjon til generasjon – både av biler og entusiaster.

Les også: På tide med en egen Mustang? Les våre kjøpetips:

2: Cadillac Eldorado og Lincoln Mark

Stort mer dekadent interiør enn i en 1975 og 1976 Lincoln Continental Mark IV med
Stort mer dekadent interiør enn i en 1975 og 1976 Lincoln Continental Mark IV med

Janteloven har svært forskjellige levekår i Norge og USA, og mens man her i landet gjerne helst bør gjemme eventuell rikdom og luksuriøst velvære bak de sotede vinduene i en anonymt sort Mercedes, har amerikanerne tradisjon for å ”flashe” egen suksess. Intet er et mer tydelig tegn på det enn de enormt store, men likevel trange ”personal luxury cars” fra det optimistiske 1970-tallet.

De ypperste eksponentene var Cadillac Fleetwood Eldorado og Lincoln Continental Mark III, IV og V. Enorme todørs coupeer med nærmest bedøvende luksus, som var bygget nettopp for å fjerne enhver følelse av å sitte i en bil på en vei. Dette var finstuer på hjul.

1976 var på forhånd annonsert som det siste året for den åpne versjonen av Cadillacs Eldorado. Det skapte en hype av de sjeldne, som GM tjente stort på: Hele 14.000 ble bygget det året, opp fra drøyt 8.000 i 1975. Svært mange har overlevd - og kommet til Norge de siste årene.
1976 var på forhånd annonsert som det siste året for den åpne versjonen av Cadillacs Eldorado. Det skapte en hype av de sjeldne, som GM tjente stort på: Hele 14.000 ble bygget det året, opp fra drøyt 8.000 i 1975. Svært mange har overlevd - og kommet til Norge de siste årene.

Disse bilene kostet det hvite ut av øyet da de var nye, selv i USA, og norske avgifter har aldri vært nådige mot slikt. Noen ytterst få ble solgt nye til norske entusiaster, en del flere kom inn som flyttegods, men først etter at de ble innhentet av ”30-årsregelen” har den jevne nordmann kunnet realisere drømmen.

Lincoln bygget på solide tradisjoner med bakhjulstrekk og kun lukkede karosserier, mens Cadillacen med verdens største personbilmotor på 8,2 liter kunne leveres både som coupé og i åpen versjon til og med 1976. Dessuten var de teknisk raffinerte, og satset på ”eksklusivt” forhjulstrekk i sin Eldorado – totalt bortkastet så lenge ingen kunne merke i hvilken ende bilen faktisk dro...

Les også: Kanskje er bedøvende luksus-Lincoln en bil for deg?

Les også: ...eller kanskje er det en Cadillac du skal kjøpe?

3: Chevrolet Corvette

Så sent som rundt 1980, da denne var ny, var det under 100 Corvetter i Norge, og de som fantes ble omsatt for spinnville priser. I årene etterpå har bestanden eksplodert, og i dag er det kjøpers marked på alt annet enn de sjeldne modellene.
Så sent som rundt 1980, da denne var ny, var det under 100 Corvetter i Norge, og de som fantes ble omsatt for spinnville priser. I årene etterpå har bestanden eksplodert, og i dag er det kjøpers marked på alt annet enn de sjeldne modellene.

Den var bygget som et eksperiment for å teste ut det nye materialet glassfiber til en utstilling i 1953, og konkrete planer for en eventuell produksjon fantes nok bare inne i hodet på noen av konstruktørene. Men Chevrolets sportsbil Corvette slo så godt an at serieproduksjon var i gang i løpet av seks måneder – og å si at prosjektet gikk litt hals over hode er ingen overdrivelse.

Glassfiberen ga en del utfordringer underveis, og det var egentlig ikke før etter mange års produksjon at man til slutt klarte å bygge kjøreegenskaper som matchet de enorme motorene man dumpet oppi bilene. Corvetten var den eneste rendyrkede amerikanske sportsbilen, og hadde takket være det – og et alltid svært iøyenfallende design – et solid grep på amerikanerne. Og noen skandinaver.

Litt ut i modellåret 1986 gjorde kom endelig en åpen versjon på markedet igjen, etter 10 års opphold. En gul utgave ble valgt som pace car i Indy 500 det året, og for enkelhets skyld ble samtlige produserte betegnet som pace car replikaer - uavhengig av farge.
Litt ut i modellåret 1986 gjorde kom endelig en åpen versjon på markedet igjen, etter 10 års opphold. En gul utgave ble valgt som pace car i Indy 500 det året, og for enkelhets skyld ble samtlige produserte betegnet som pace car replikaer - uavhengig av farge.

Svært få Corvetter ble solgt nye i Norge helt til utpå 1980-tallet, da tilgangen på faktiske og teoretiske penger plutselig ble langt større for menigmann. Så sent som rundt 1983 var det under 100 Corvetter i Norge, og de var nærmest uoppnåelige drømmebiler. De siste årene har det formelig eksplodert, og det snakkes i dag om ca. 2.000 Corvetter i landet.

Siden 1984 har bilen også blitt en stadig mer konkurransedyktig sportsbil når det gjelder kjøreegenskaper, og den ligger i dag helt i tetskiktet. Det har nok også bidratt til å øke interessen i Norge betraktelig, og det bidrar også til å løfte de klassiske modellene som hele tiden flommer inn fra USA.

Les også: Corvette ”C3” er endelig blitt veteran – kjøp en du også!

4: Vans

Lykken for amerikanske ungdommer ble utover på 1970-tallet en egen van der de kunne omgås med venner, slik som denne 1977 Dodge Tradesman´en. Dette spredte seg også til Norge, der en gammel brødbil var den billigste måten å skaffe seg en V8-bil på.
Lykken for amerikanske ungdommer ble utover på 1970-tallet en egen van der de kunne omgås med venner, slik som denne 1977 Dodge Tradesman´en. Dette spredte seg også til Norge, der en gammel brødbil var den billigste måten å skaffe seg en V8-bil på.

Det kan virke merkelig at en egentlig ganske simpel arbeidsbil skulle bli en virkelig populær biltype blant entusiaster, men når van-kulturen blomstret opp og hadde sin storhetstid på sent 1970- og tidlig 1980-tall, hadde det sin rot både i USA og her: Det var populært blant amerikanske ungdommer å bygge sine egne ”huler” inne i en bil som ikke foreldrene hadde nøkkel til – og når slike biler faktisk fantes i et visst antall også i Norge, ble fristelsen for V8-hungrende nordmenn stor til å gjøre det samme.

Mange ble bygget med ganske ekstreme interiører i langhåret teddypels, plysj og skinn, og utstyrt med opplyst bar, discokuler og lysekroner på innsiden og påkostet motivlakk på utsiden. Kreativiteten var stor, og arbeidsinnsatsen enorm for å forvandle det som gjerne var utrangerte rørleggerbiler uten sidevinduer til rullende kunstverk.

Utover 1980-tallet blomstret salget av
Utover 1980-tallet blomstret salget av

Engasjementet er ikke like stort lenger, men entusiastene finnes. Og mange av dem fikk en enklere oppgave i løpet av 1980-tallet, da nysalget av allerede ombygde luksus-vans fra amerikanske conversion-firmaer som Starcraft og Van Masters var stort her i landet. Da kunne de kjøpe ferdig vare, og kose seg med lettere pynt og strigling for å få en personlig stil.

Nå er disse også blitt gamle og slitte, og tjenestegjør i stor grad i dag som russebiler. Siden nysalget er omtrent ikke-eksisterende er dette trolig en kultur som vil gå i graven etter hvert som russen bruker opp de mange som finnes igjen – så ønsker du å ha en fin van for all fremtid er det på høy tid å sikre seg en.

Les også: Denne custom-vanen bringer tankene tilbake til 70-tallet

Les også: Har nesten mer komfort i vanen enn hjemme i stua

5: Femtitallerne

50-tallet var fattig på amerikanere i Norge. Men en og annen skipsreder og ett og annet internasjonalt selskap hentet selv hjem flotte representasjonsbiler som denne 1958 Cadillac Fleetwood Sixty Special eller kanskje en limousine, og det holdt drømmen levende for andre også.
50-tallet var fattig på amerikanere i Norge. Men en og annen skipsreder og ett og annet internasjonalt selskap hentet selv hjem flotte representasjonsbiler som denne 1958 Cadillac Fleetwood Sixty Special eller kanskje en limousine, og det holdt drømmen levende for andre også.

På 1950-tallet var amerikanske biler fremdeles noen hestehoder foran resten av verden når det gjaldt tekniske nyvinninger og design. Uten at det hjalp så mye – i Norge var det bilrasjonering frem til 1960, og de få som fikk kjøpe amerikanere var gjerne taxieiere som trengte en solid, basisutstyrt Ford eller Chevrolet.

Noen norske skipsredere og selskaper som handlet med utlandet kunne kjøpe hva de ville med egne penger i USA, og noen virkelig flotte biler med halefinner ble lastet om bord i norske båter og fraktet hjem fra landet i vest. De ble meget godt synlige i trafikken, og holdt drømmen levende.

Da
Da

Da Amcar rundt 1983 eller 1984 fikk gjennomslag for den såkalte 30-årsregelen, som gjorde at vi endelig kunne importere og registrere veteranbiler med minimal avgift, var det gode tider i Norge og ikke fullt så gode tider i USA. Dessuten sto det enorme mengder 30 år gamle biler der borte som ingen hadde noen interesse av, så containerne gikk tett over Atlanterhavet med biler til kjøpesugne nordmenn.

Spesielt kom det mange Cadillacer fra midt på 1950-tallet – biler som var flotte, luksuriøse og svært billige sammenlignet med eksempelvis langt simplere Chevroleter fra 1955-1957. Mange av de fineste og mest sjeldne er i dag solgt til Sverige og tilbake til USA, men det står fremdeles mange flotte 1950-tallere rundt omkring. De er ikke lenger så ofte å se i trafikken, men synes desto mer når de dukker opp.

Vi gratulerer med dagen!

Les også: Femtitallets amerikanere var "måneraketter" på hjul