Denne satte hjertet i brann

Hvorfor ble opplevelsen av en 1984-modell BMW 320i så sterk?

Jeg startet bilkarrieren i en Peugeot 305. 18 år, lappen og egen bil var kult. Endelig kunne jeg dra hvor jeg ville. Frihetsfølelsen var sterk. Jeg nøt den og dro på langtur hver helg. Men bilen var altså en Peugeot 305.

Riktignok sto det GTX på hekken. På koffertlokket var det en liten spoiler lakkert i bilens farge. 305-en hadde mye utstyr til å være en 1985-modell, blant annet fjernstyrt sentrallås (som fungerte annen hver gang), elektrisk soltak (som brukte minst to minutter på å lukke) og el-vinduer.

Les Brooms test av BMW X5

Den store drømmen

Men lyden av 1,9-literen var tørr som papp, og hørtes mer ut som en 1,1-liter. Ikke var forgassermotoren veldig sprek heller. Dessuten frembrakte lukking av bildøren en kakafoni av klaprende og klirrende metalliske lyder. Girskiftene ga meg min første ordentlige plastikkopplevelse i en bil. Sjaltingen var så upresis og preget av rare lyder at jeg rett og slett lurte på hva girkassen var laget av.

Kunne dette forholdet vare?

90 prosent BMW?

Jeg drømte om en annen, og hadde en mistanke om hvem det var. Jeg dro ut for å prøvekjøre en Ford Orion 1,6i Ghia.

- Dette er en kamuflert Escort XR3i, husker jeg at bilselgeren skrøt.

- Her får du en rå XR3i på billigsalg og med forsikringspremie som en 1,3-liter, fortsatte han intenst.

- Synes du ikke bilen er sprek?

Han trodde virkelig han hadde meg på kroken. Jeg fikk nesten vondt av ham, takket høflig for prøveturen og sa jeg ville komme tilbake til saken.

Men det var altså ikke denne jeg drømte om.

Så god er BMW E30-serien som bruktbil. Les Bennys vurdering

Sensuell lyd-opplevelse

For faren til en kompis av meg hadde i lengre tid kjørt en hvit BMW 320i, type E30. Alt var annerledes med denne bilen. Lyden av motoren, lyden av dørene, looken i interiøret og til og med følelsen når han satte på håndbrekket. Jeg sugde magien til meg fra baksetet hver gang jeg satt på.

Så gikk det altså slik at jeg kjøpte en selv. Etter å ha jobbet et helt år for å klare å spare nok.

Min første kjøretur i egen BMW 320i, baltic blå metallic, ble en av de mest sanselige opplevelser jeg har hatt. Alt var fantastisk denne dagen: Opplevelsen av å holde det tøffe rattet mellom hendene. Den nydelige følelsen av å skifte gir med en girkasse som sa "metall". Midtkonsollen var så inni hampen stilig der den var vendt skrått mot meg, føreren.

Liker du bakhjulstrekkere? Sjekk dette

Jeg husker at jeg kjørte inn på en øde sidevei og stoppet på en grusplass. Der stod jeg for meg selv og gasset en stund mens bilen stod i fri. Først fra tomgang og opp til 2000 omdreininger. Så et dypere puff på gasspedalen og fra tomgang og opp til 3000. Deretter 4000 omdreininger - fra 1991 ccm fordelt på seks silkemyke sylindre. Det var så berusende at jeg fortsatt erindrer hvordan nakkehårene reiste seg.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Pur ungdomslykke

På den videre kjøreturen husker jeg at jeg brukte hornet noen ganger bare for å høre den tøffe, flerstemte lyden.

At bilen ikke hadde noe ekstrautstyr som helst brydde meg katten. Hva kunne elektrisk dilldall stille opp med mot kvalitetshåndverk og slik en veifølelse?

Lyden av førerdøren ga en kompakt, vennlig klunk da jeg lukket da den første dagen var over. Som om bilen sa takk for turen. Jeg gikk til sengs fornøyd den kvelden. Og visste at neste dag ville bli god.

Jeg eide henne i ett år. Så skilte vi lag. Jeg skulle studere og trengte pengene.

BMW 320d, med firehjulstrekk - dyr kjøreglede

BMW 320i – igjen

Noen år og et par kjedelige biler senere ble driften igjen for sterk, og jeg kjøpte en helt identisk bil. Også denne en 1984-modell, bare vinrød.

Gasspedalen hadde fortsatt den deilige motstanden. I denne bilen kunne jeg hvile høyrefoten mot pedalen og aldri få leggkrampe (hva skal man med cruisekontroll?). Kjørefølelsen var fortsatt tung, tung og seksersangen like nydelig. I tunneler pleide jeg å åpne vinduet og gire ned, bare for å nyte.

Etter denne bilen ble jeg innhentet av fornuften. Dessverre. Antakelig godt hjulpet av typisk norsk, asketisk kultur (nytelse er galt) og ikke minst norske bilavgifter.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Kanskje avstand er best?

De siste tolv årene har jeg ikke kjørt sekssylindret BMW. Ikke engang satt meg inn bak rattet.

For jeg vet at dersom jeg gjør det; så er jeg solgt. Noen ganger er det best å beskytte seg selv ved å holde distanse.

Enkelte kvinner man har møtt, er vanskelige å få ut av hodet. Omtrent slik var min opplevelse med BMW og seks sylindre.

Men én dag skal jeg kjøre ekte BMW igjen. Det vet jeg. Jeg må bare forvisse meg om at lommeboken tåler det. For å vekke til live en slik gammel flamme, det kan få store konsekvenser!

Blir du med til Kirkenes - i en BMW 535i GT?

Hva mener du om gammel BMW – eller bilkjærlighet generelt? Bruk kommentarfeltet under