Den store Grand Prix-nedturen

Så er det på`n igjen... Grand Prix-sirkuset er i gang. Eller, forresten det har vært i gang lenge. Altfor lenge. Og jeg blir stadig minnet om det som etter hvert har utviklet seg til å nesten å bli et traume fra barndommen.

Ikke det at jeg har hatt noen vond barndom på noen måte. Snarere tvert i mot. Trygt og godt på alle måter og bare gode minner. Nesten.

For å komme til saken må vi skru tiden tilbake til jeg er seks-sju år gammel Og jeg er på besøk hos kameraten min Terje som jeg går i samme klasse med. Vi sitter ved kjøkkenbordet og spiser lunsj – eller ”høgstdagsmat” – som det het på Fåberg tidlig på -70 tallet.

- Skal du se på Grand Prix?

Det er da det fatale spørsmålet fra hans mor kommer:

- Skal du se på Grand Prix i kveld du da, Benny?

Jeg holder på å sette brunost-skiva fast i halsen. Hææ... Grand Prix på TV? Så utrolig tøft! Klart det – håper bare jeg får lov av mamma...

For jeg forbinder selvfølgelig ordet "Grand Prix" med heftige Formel-1 biler, Monaco, asfaltbaner og slike ting.

Kul bil fra -70 tallet? Sjekk denne:

Større enn Donald Duck

Og for den som var en godt over middels bilinteressert guttepjokk tidlig på -70 var det ikke akkurat flust av TV-kanaler å se slikt på. Var man griseheldig, så var det ti sekunder motorsport på "Sportsrevyen" søndag kveld.

Så dette var stort for meg. Veldig stort. Enda større enn tegnefilmen med Donald Duck på julaften formiddag! Åååå – som jeg gledet meg. Selveste Grand Prix rett inn i stua på svart/hvitt TV-en fra Tandberg!

Det mitt lille hode IKKE visste er at det er snakk om en sang-konkurranse.

Jeg får overtalt mamma, selv om hun er litt skeptisk. Det holder jo på så sent. Men hun ser vel iveren i barneøynene mine og lar meg få lov, til slutt.

Ettermiddagen og kvelden snegler seg langsomt av gårde. Den blå Uranus-kolokka jeg fikk til jul sjekkes omtrent hvert 5 minutt. Den går vel? Har jeg husket å trekke den? Jo da, den sier tikk-takk... Bare fire timer igjen nå...

Endelig

Endelig. Nå begynner det snart. Jeg sitter i sofaen alene. Iført pysj, slik at leggingen kan gå i ekspress-fart når det er slutt. En del av avtalen med mamma, det.

Et lite utvalg av leke-racerbilene mine er møysommelig plassert rundt asjetten med to skiver loff med ”Sunda” på, og et glass melk. Det var mitt lørdagsgodt, og jeg var såre fornøyd.

Foto: Inge Gjellsvik © NTB/Scanpix

Det kribler i magen av barnslig forventning med tanke på racerbiler i vill fart rundt banen, og tøffe karer i kjøredress og hjem. Bare vent til jeg blir stor, da skal jeg bli verdens beste racerfører...

Gamle damer som synger

Du har så klart forstått det for lenge siden. Det var slett ikke noe billøp på TV denne kvelden. Bare – i mine øyne – gamle damer. I kjoler. Som sang...

Etter 20 minutter med syngedamer, og dobbelt sjekking av TV-programmet i lokalavisa går det sakte opp for meg. Jeg har blitt ”lurt!”. Grand Prix var slett ikke det jeg trodde det skulle være. Det kan visst være flere ting... Jeg klarer ikke forklare hvor stor nedturen og skuffelsen var, men den var total.

Orker fortsatt ikke se på

Og den dag i dag ”sliter” jeg med å forholde meg til dette oppstyret rundt Melodi Grand Prix. Orker rett og slett fortsatt ikke å se på.

Jeg tar heller med meg et bilblad og setter meg i lesekroken min og leser, mens resten av familien ser på - det som mye heller burde vært et billøp!

PS: Denne saken ble egentlig skrevet til fjorårets Grand Prix-finale. Men vi syntes den fortjente et comeback i år!

Del med Facebook-vennene dine

Les også: Historiens beste racerbiler