Vi får stadig inn massevis av mer eller mindre gode forslag til vår store konkurranse ”Hvorfor jeg bør vinne nye vinterdekk”!

– Det er skikkelig moro at responsen er så god. Det er helt tydelig at mange har behov for nye vinterhjul. Bare synd at vi ikke har anledning til å hjelpe alle, sier konkurranse-general og redaksjonssjef Vegard Møller Johnsen i Broom.

Har du ikke fått deltatt ennå? Fortvil ikke! Klikk på linken under – og bli med du også!

KLIKK HER: Vi gir bort splitter nye vinterhjul:

Vi videreformidler noen av de innleverte historiene med Broom-leserne. I dag er det Kari Skagen Aas som deler sin rørende bilhistorie med oss!

Les historien her:

Kjære Broom!

Vinteren 2007 var jeg 20 år og fikk min aller første bil. Arva mormors gode gamle traver: en Toyota Corolla 85 mod. m/ automatgir og ellers pent lite tilleggsutstyr utenom pels til rattet. Den lille grå bilen min ble ofte gjort til narr av gutta, men var elsket av meg og mine studievenninner og fikk tilnavnet Timmy (Gresshoppe) pga en ulyd i motoren. Siden jeg nå var flyttet til storbyen Trondheim ville jeg selvsagt tenke miljø, miljø, miljø! – og investerte i flotte piggfri vinterdekk.

Timmy gikk som ei klokke flere hundre mil sammen med meg til tross for dårlig vedlikehold. Susa seg gjennom Eu-kontrollen med kun en liiiiten feil. Inntil en kald vinterdag i 2009. Skulle stoppe i en bomstasjon for å kaste på penger og Timmy nekta og bremse ned. Måtte rygge tilbake (Flaut!). Kjørte videre men hørte en snodig klang i fremre hjul. Vel, det viste seg at bremseklossen (eller hva det nå enn heter..?) hadde ramlet av. Akk. Takk og farvel Timmy.

All den friske sjølufta mormor i nord hadde utsatt han for i alle år sørga for at rusten tok knekken på han. Han ble bare 24 år stakkar. Vinterdekka, pent brukt, ble liggende i garasjen til pappa helt til han en dag KASTA dem av ren irritasjon! Makan...

Mars 2009 kjøpte jeg meg en Mazda 626, 91 mod. for en slikk og ingenting. Hvit i lakken og enormt med tilleggsutstyr. Her snakker vi elektriske speil, elektriske vindu, setevarmere OG takluke (dette var luksus for ei som var vant med å bruke begge hendene for å skubbe ned ruta samt sitte med pledd og votter!). Men dessverre ingen brukbare dekk. Nok en gang dro jeg til dekkforhandleren. Kjøpte meg piggfri dekk og rulla fornøyd rundt i byen. Våren kom og jeg måtte igjen lete nederst i studentkassa mi for å skrape sammen penger til nye sommerdekk. Dro til dekkforhandleren, drakk kaffe og leste bilblad med falsk entusiasme mens mannfolka la om dekk.

Fikk kjørt rundt i gliset frem til midten av mai og fikk motorstopp ved Steinkjer av alle plasser. Dagen derpå ringer en trivelig mekaniker meg for å spørre om jeg seriøst ville fikse på det vraket!? Jasså. Vrak sier du? Vel. Av skrot er du kommet og til skrot skal du bli. Fikk solgt alle dekka og felgene til mitt søskenbarn for en tusenlapp. Uflaks? Neida. Har bare ikke peiling på bil og er vel det man kaller for ei lettlurt blondine.

Sommeren 2009 kjøpte jeg meg en Mazda MX3. Importert fra selveste Amerika og kjøpt via en bekjent. Grønn metallisk lakk, dunk-dunk-anlegg, automatgir og mildt sagt spesiell. Til en forandring fulgte det med gode dekk og fine felger. Bila gikk som smurt. Her hadde jeg lært leksa mi. Kun ett jævla svært problem: min forlovede på 198 cm. Stakkaren satt som et trekkspill inni den. Knea veiva borti vindusviskerne og blinklysa om hverandre. I tillegg hadde vi hund. Hundeburet tok HELE baksetet (det er jo for øvrig kun to seter baki en MX3). Vi kunne like godt kjøpt oss en Buddy. Solgte bilen i juni 2010. Trist som faen...

Oktober 2010 begynte jeg letingen etter ny bil- endelig spart opp nok penger vil det si. Valget falt på en Toyota Carina 93 mod. Stasjonsvogn, selvfølgelig. Med plass til hundebur og greier. Stolt som bare det. Første feilen vi oppdaga når kulda slo inn var defekt varmeanlegg. Halleluja. Andre feil; joda dere gjetter riktig: slitte vinterdekk! Blakk som ei kirkerotte valgte vi å kjøre pent i stedet for å kjøpe nye dekk. På selveste nyttårsaften ble jeg stående fast på flatmark under rakettshowet på Festningen. Måtte dyttes av tilfeldig forbipasserende mens jeg balanserte oksesteika i fanget.

Gjennom vinteren måtte jeg til stadighet gjøre ”the Walk of Shame”, dvs parkere bila nedi bakken og gå opp de siste hundre meterne opp til jobben. Våren kom, på tide med Eu-kontroll. Bremserør, bremseskiver, bremseditt, bremsedatt, rattakselkryss, setebelte.. Feilene var mange, men reparerte likevel. 11 000 kroner. Jaja.. Til en bil kjøpt for 20 000 kroner er det jo ikke ille. (Pøh!).

Og ikke nok med det; vi venta barn når som helst. Barnevogn, bilstol, sprinkelseng osv osv. Utgiftene føk til værs. Carina stakkar ble nedprioritert. Ikke fikk hun installert servopumpa vi kjøpte på skroten. Ikke fikk hun nytt oljefilter. Nå sitter vi her da. I disse dager skal man aller helst legge om til vinterdekk.

Vi skal vel det vi og, men nye vinterdekk blir det ikke med det første. Og som nybakt mamma er det en lite trivelig tanke. Særlig sikkert er det ikke. Blir å reise med fly nordover til mormor i jula gitt. Til neste år skal vi flytte nordover for å overta gårdsbruket (er odelsjente – ikke småtteri). Da blir det nok en gang enorme utgifter som skal gå til alt annet enn bila. Dessuten er det kun èn plass dem selger bildekk.

Så, kjære Broomfolk! Jeg fortjener neppe nye vinterdekk mer enn hva andre gjør – MEN jeg trenger det! Får jeg meg nye dekk av dere skal det første ordet dattera mi lærer seg være: Broom! Sverger!

So please Broom: Pimp my ride!

Masse klemmer fra Kari Skagen Aas <3

PS: Legger med et bilde av Timmy. Han var penest av alle bilene og bør huskes for den kjernekaren han var.

Del med Facebook-vennene dine

Les også: Slik ser du hvor gamle dekkene dine er