Chevrolet Tahoe: Cathrine kaller bilen sin et amerikansk mareritt

Innleggene strømmer inn etter at vi i Broom gikk ut med oppfordringen: Fortell oss hvorfor akkurat du fortjener å bli påspandert årsavgiften.

Vil du være med? Da må du sende e-post med en begrunnelse og bilde av bilen din til redaksjonen@broom.no.

En av dem som allerede har sendt inn er Cathrine fra Trøgstad. Her er hennes historie:

Tredje amerikaner

Det amerikanske marerittet:

Jeg er nå på min tredje amerikaner på fire år, og burde snart ha lært. Det har foreløpig ikke skjedd.

Etter å ha solgt den første, en US Explorer, som delebil med havarert automatkasse, sprukket hjerne, rammerust, et ledningsnett fra helvete – og veldig gode skinnseter, solgte jeg etter hvert også dens arvtaker, en Blazer, der alt som enten skulle holde bensinen på plass eller flytte den til et annet sted var like tett som et dørslag.

LES OGSÅ: – Hvordan kan dette være en campingbil?

Nesten lovlig ...

Allergisk mot rust som man etter hvert ble, fikk jeg høre at Chevrolet Tahoe – tilfeldigvis drømmebilen – den kunne jeg sette til skogs i 50 år uten å måtte bekymre meg det minste, ettersom alt av metall er så tykt at rusten er mett lenge før den har satt seg til bords.

Veldig gode skinnseter har de gjerne også. Dessverre er det, minus rust og kjipe seter, noen hundre tusen ting igjen som kan feile på en bil – og alt som kan gå galt, går gjerne galt.

Moroa begynte med å hente bilen for nærmere ett år siden, den sto sju timer unna, og var registrert som lett lastebil. Jeg fikk huket inn en passende sjåfør, og kjørte deretter (nesten) lovlig og (nesten) rett til Biltilsynet for å få nedregistreringen i orden.

LES OGSÅ: Disse bilene gir deg færrest bekymringer

Begjært avskiltet

Dette var da etter den første, men absolutt ikke siste, turen innom verksted for å få byttet til godkjente setebelter, noe som tok én uke, fem tusen kroner og x antall ødelagte verktøy å få gjort. Amerikanere er solide, skjønner du.

På kontrollstasjonen forsøkte jeg forgjeves å håndhilse på den største firkanten norsk veivesen hadde å oppdrive, som deretter begjærte bilen min avskiltet på grunn av oransje lys foran (på godt norsk: blinklys, sånne som du kanskje bruker i rundkjøringer), utstikkende enderør (brukes til å feie uvedkommende syklister av veibanen), ikke E-merkede lykter (bedre kjent som de som følger med bilen fra fabrikken i Statene) og litt andre småting.

LES OGSÅ: Familiebil skuffer i kræsjtest

Lite tiltalende lukt

Noen uker senere hadde de åpenbart diskutert meg i lunsjen på trafikkstasjonen, ettersom jeg med samme øyefarge som bilen – den er for øvrig svart – kunne dure ut av trafikkstasjonen med et godkjenningsskjema for personbil, uten å vise fram verken kjerre, legitimasjon, si hva jeg het eller for den del ha gjort så mye annet med saken øvrig enn å skrive en bloddryppende klage (og kappe av enderøret på bilen).

Nå var det endelig tut og kjør, tenkte jeg. Den gang ei.

Snart fylte en lite tiltalende lukt kupeen. Den var umiskjennelig lik den lukta jeg har lært vel å kjenne etter å ha blitt stamkunde på Statoil (unødvendig info; denne bilen gjør en svamp til skamme).

Del med Facebook-vennene dine

På verksted igjen

Inn på verksted igjen. Denne gangen tok det heldigvis ikke så lang tid, og godt var det, for vi skulle snart tilbake igjen. Jeg begynte å lure for meg selv, om det virkelig var slik at man skulle behøve all sin kraft for å stoppe en eks- lett lastebil når en eller annen Golf-sjåfør for tilfellet ikke husket som har forkjørsrett i alle rundkjøringer.

Hadde noen glemt å fortelle bilen hva den i henhold til papiret nå hadde blitt? Etter å nesten ha drept en elg, ble det ny runde på verksted, og nye bremser hele veien rundt. Med unntak av caliperne.

Like greit, ettersom en av dem et par måneder senere sprakk og tømte bremsevæska ut over hele gårdsplassen min i stedet for der den egentlig skal være. Det ble en spennende tur til verkstedet en time unna, men det er nå en annen historie.

LES OGSÅ: Uvisst av grunn har kona et anstrengt forhold til bilen

Brukt hagesaksa ...

Å få bilen EU-godkjent var også en interessant greie, i alle fall når det kommer til historier om å ta feil mellom KID-nummer og beløp på verkstedsregningen.

Et godt dykk i bankkontoen senere var bilen på stell igjen, da med komplett ny forstilling og et litt mindre schizofrent lysregime, for å nevnte noe. Lysene hadde vært en morsom greie siden jeg kjøpte bilen, etter at en hobbymekaniker for meget har moret seg med hagesaksa oppi motorrommet (og klippet alarmen og AC-en også, når han først var i gang).

Nå hadde jeg for første gang på et halvt år både park, nær og fjernlys, og var såre fornøyd. Det varte ikke så lenge.

Berget av NAF

En vakker dag i mars, etter mange småturer innom verksted for å lese diagnose av en varsellampe som fungerte omtrent som et juletrelys, ville ikke bilen slå av fjernlysene når jeg skulle forlate den på togstasjonen (tidligere hadde problemet vært omvendt – jeg innså raskt at det var et piss i havet).

Etter å ha røsket ut en og en sikring, og etter hvert ett og ett relé, var det fortsatt mykje lys og mykje harme, og jeg halset etter det første og beste toget, kom for sent på jobb, ringte verkstedet som jeg nå er på fornavn med, og fikk berget bilen ved hjelp av NAF litt senere på dagen.

Vel å merke måtte vi selvfølgelig forsøke å drepe en personbil først, men ettersom Tahoen er utstyrt med to batterier, nytter ingenting annet enn heavy duty. Som alt annet, for øvrig, når det kommer til denne bilen.

– Tro meg – det smeller hvis dette går galt!

Gul lampe

Når jeg omsider fikk min kjære tilbake (det er fort gjort å bli miljøskadd, å kjøre stasjonsvogn på E18 føles nå som å sette utfor Vøringsfossen i trillebår), begynte jeg nesten å gråte når eksosanlegget løsnet etter kun et par kilometers kjøring.

Verkstedet forsøkte gjentatte ganger å rette det opp, uten nytte. Jeg flesket til med stereoanlegget på full guffe, som fungerer sånn halvveis etter at inngangen til basshøyttaleren på mystisk og avansert vis brakk inni selve sokkelen, og satset på å slippe å høre på lyden fram til neste lønning.

Dessverre virker begge øynene som normalt, og en fin, gul lampe dukker opp i dashbordet omtrent samtidig som selvopprettingen i rattet slutter å fungere, og bruk av firehjulstrekken medfører at både ratt og bremser låser seg på en slik måte at alt som befinner seg de kommende meterne foran bilen forenes med moder jord.

LES OGSÅ: SUV-ene er oftere innblandet i ulykker

Dypt og inderlig savn

På dette tidspunktet fikk jeg nok, og la ut bilen på Finn med en annonse som tiltrakk seg relativt mye oppmerksomhet – hvorpå den ene telefonen etter den andre renner inn, og jeg blant annet får høre lange, tåredryppende historier om (mann) folk som har solgt de svarte Tahoene sine, og savner dem dypt og inderlig – og derav ønsker seg min.

Kan skjønne det. Hver gang jeg parkerer det buldrende utysket på en bensinstasjon, kommer det løpende en horde skinndresskledde mannfolk med samme høyde som magemål, der hodet har vokst opp gjennom hårfestet og smilet går rundt.

Klikk her for å se annonsen på finn. no:

Stoppet annonsen

Naturlig nok har jeg blitt sunnere den siste tiden, jeg tør ikke kjøpe veimat lenger, økonomien strekker seg kun til epler når tanken er fylt og man skal dessuten kunne løpe fra de nevnte gnomene i en viss fart.)

Mekanikeren ringer (hva ellers skal de leve av, om jeg selger bilen?), fatter'n ringer (nå har du jo fikset så mye på den, at det ikke er stort igjen som kan gå galt?), jeg legger inn årene, passiviserer annonsen og aksepterer min skjebne på den grønne planet. Så sparer jeg i det minste et annet menneske for det amerikanske marerittet.

Godt gift på Facebook

Alt er stort i Statene, sies det. Jeg skjønner at man både skal ha en stor lommebok, stor tålmodighet og ikke minst et stort hjerte for å kunne elske det som ikke akkurat kan sies å være mors beste barn (mange av problemene fra det siste året er heldigvis fortrengt av hendige menneskelige forsvarsmekanismer, og ikke nevnt her).

Oppå det hele kom årsavgiften i tillegg. Den kan faktisk ikke bilen noe for, og derfor ønsker vi den påspandert for å redde stumpene av forholdet. Vi er tross alt godt gift på Facebook, drømmebilen min og jeg.

Vil du også være med i konkurransen? Send e-post med en begrunnelse og bilde av bilen din til redaksjonen@broom.no.

LES OGSÅ: De har et luksusliv – fylt med problemer

Bruktbilene fra helvete – de kan du lese mer om her