Cadillac Eldorado 1967-1978: Verdens mest voldsomme luksusbil?

Dette var bilen som hadde alt - for eiere som ikke kunne få nok. Nå er det din tur.

Sist oppdatert
1976 Cadillac Fleetwood Eldorado convertible. Foto fra brosjyren.
1976 Cadillac Fleetwood Eldorado convertible. Foto fra brosjyren.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

60-tallet var et merkelig tiår i amerikansk bilindustri. Halefinnene forsvant, og de mest ville designene og ideene ble temmet. Men likevel ble de dyreste bilene mer ekstreme.

Cadillacs Eldorado var en av dem. Etter å ha blitt lansert som en fullsize cabriolet med en hel rekke unike detaljer i 1953, hadde den fortsatt som et statusmessig fyrtårn for Cadillac gjennom hele 50-tallet. Etter 1960 ble den stadig mer lik de øvrige toppmodellene, og da den ble innlemmet i Fleetwood-serien i 1964, trodde mange at modellens storhetstid var forbi.

Men den gang ei. Snarere tvert i mot, faktisk.

"Personal luxury cars" - en ny klasse

For GM var allerede i ferd med å gjøre sine mottrekk for å konkurrere med Fords Thunderbird, som i sin tur hadde tatt opp tråden etter Lincolns Continental Mark II fra 1956-57 - som en forholdsvis kompakt todørs "personal luxury"-coupé med høyt utstyrsnivå og brautende fremtoning. Buick Riviera var på plass fra 1963, og klassen hadde rom for flere konkurrenter.

Les også: Thunderbird - retro-fuglen som krasjlandet

Spesielt i den øverste delen av status-skiktet, ettersom Lincoln foreløpig ikke hadde laget noen etterfølger til sin Continental Mark II. Dermed lå det an til en helt ny, mer kompakt og mer særpreget Eldorado - og med enda mer luksus under skallet.

Den første forhjulsdrevne modellen fra 1967 hadde et tidløst, skarpt design, som står som ett av de mest vellykkede i amerikansk bilindustri. Spesielt elegant er den i sort, og uten vanlige, forstyrrende elementer som sidelister og vinyltak. Foto: GM
Den første forhjulsdrevne modellen fra 1967 hadde et tidløst, skarpt design, som står som ett av de mest vellykkede i amerikansk bilindustri. Spesielt elegant er den i sort, og uten vanlige, forstyrrende elementer som sidelister og vinyltak. Foto: GM

GM ønsket å markere seg ved å gjøre Eldoradoen langt mer avantgardistisk enn den hadde vært tidligere, og da Oldsmobile Toronado kom på markedet med noe så uvanlig som forhjulstrekk som 1966-modell, ble ingen overrasket over å høre at det var en forsmak på hva som ventet i neste års Eldorado.

Likevel fikk mange hakeslepp da bilen sto der.

Tidløs og elegant

Der hvor også designet var voldsomt og futuristisk på Oldsmobilen, var Cadillacen mer stram. Mer i retning av de tidligere Buick Riviera´ene, men nærmest minimalistisk - i amerikansk målestokk - og tidløs. Igjen var det design-geniet Bill Mitchell som hadde ansvaret, og 1967 Eldorado - som i motsetning til tidligere år kun var å få som coupé - ble en fulltreffer.

Del med Facebook-vennene dine!

Designet fikk leve videre relativt uforandret i 1968, men mistet noe av de minimalistiske preget og ble litt "normalisert" i 1969 og 1970 - ikke minst som følge av at de skjulte hovedlyktene bak en falsk forlengelse av grillen ble borte. Bilen var aldri bygget for fart og spenning, men samtidig med muskelbil-æraen hadde den også ganske friske egenskaper.

1968-modellen fikk først og fremst en mer holdbar motor, men også detaljforandringer som parklys i forkant av framskjermene. Det var siste år med skjulte hovedlys, og modellen er sammen med 1967 de mest populære av det opprinnelige karosseriet. Foto fra brosjyren
1968-modellen fikk først og fremst en mer holdbar motor, men også detaljforandringer som parklys i forkant av framskjermene. Det var siste år med skjulte hovedlys, og modellen er sammen med 1967 de mest populære av det opprinnelige karosseriet. Foto fra brosjyren

I modellåret 1971 var det igjen tid for en ny Eldorado.

Da var nyhetens interesse i forhold til begreper som knivskarp og minimalistisk design borte, og samtidig hadde størrelsen på amerikanske biler fortsatt å øke. Dermed var bilen som ble presentert som en 1971-modell fremdeles den "minste" bilen i Cadillacs lineup, men den var større, og den så langt mer tung og dorsk ut, enn forgjengeren.

Les også: Cadillac Cimarron - kompaktbilen som floppet

Luksus i enorme dimensjoner

"Mer av alt" så ut til å være den i amerikansk sammenheng enkle, men sikre vinneroppskriften man satset på. For i mellomtiden hadde Lincoln kommet på banen igjen med en ny, bakhjulsdrevet og svært tradisjonelt oppbygget Continental Mark-serie, som de dessuten hadde fått stor suksess med.

Eldorado beholdt forhjulsdriften - men Cadillac dempet eksperimentlysten ut over dét.

1969 og 1970 så
1969 og 1970 så

Mens 1967-1970 kun var blitt produsert som lukket coupé var nå også cabriolet-versjonen tilbake - for øvrig med en ny og teknisk meget avansert tak-mekanisme. Og ikke minst den åpne versjonen sørget for å materialisere bildet av den amerikanske drømmen - med gullbeslåtte, smilende mennesker cruisende under åpen himmel.

Det nye i tak-mekanismen var at den var wire-drevet med store elektriske motorer i stedet for hydraulikk, og sidebuene "sakset" inn mot midten i stedet for å folde seg rett opp og ned i lengderetningen, som i tidligere tider. Det førte til at ingen bakseteplass gikk tapt på sidene, bilen var en komplett 6-seter, og takfasongen ble også "mykere".

Strukturelt var det ikke store forskjellen. Uansett om taket var oppe eller nede ble Eldoradoen litt skjelven å kjøre på ujevn vei, som de fleste store amerikanske cabrioleter.

Fantastisk på snøføre

Men tyngdepunktet var lavt, og i de statene hvor man hadde snøvintre ble disse sett på som fantastiske vinterbiler - takket være forhjulsdriften i kombinasjon med den enorme V8-motoren på 500 kubikktommer, eller 8,2 liter, kunne man kjøre i dyp snø og nesten klatre i trær med dem.

Designet ble adskillig tyngre samtidig som hele bilen ble større da det nye karosseriet kom som 1971-modell. Forhjulsdriften ble beholdt, selv om det meste annet ble gjort mer tradisjonelt som svar på Lincolns suksess med Continental Mark III. Foto fra 1971-brosjyren
Designet ble adskillig tyngre samtidig som hele bilen ble større da det nye karosseriet kom som 1971-modell. Forhjulsdriften ble beholdt, selv om det meste annet ble gjort mer tradisjonelt som svar på Lincolns suksess med Continental Mark III. Foto fra 1971-brosjyren

500 kubikktommer holdt forresten til en Guinness-notering for verdens største motor for bruk i en serieprodusert personbil, og denne generasjonen Eldorado fikk i tillegg Guinness-rekorden for verdens tyngste, forhjulsdrevne personbil. Slikt falt i smak hos publikum - blant dem Sovjet-president Bresjnew, som ble over seg av lykke da han fikk en 1972 Eldorado i gave av president Nixon.

Les også: Gorbachevs skuddsikre Mercedes er til salgs

Større, tyngre og mer nedlesset med utstyr ble bilen selvsagt enda mer bedøvende luksuriøs å kjøre enn den forrige generasjonen. Og det tiltalte kjøpergruppen - ergo solgte disse bilene bra selv gjennom oljekrisen rundt 1973, og helt til den "store Eldoradoen" gikk i graven etter modellåret 1978.

Dramatisk slankeoperasjon i 1979

Da hadde hovedkonkurrenten Lincoln rå-slanket og høvlet noen tommers lengde av sin Continental Mark-serie med nye Mark V året før.

Cadillac hadde også tatt den åpne Eldoradoen av programmet etter 1976, i påvente av en "rulle-krasjtest" - som faktisk aldri kom. "The last American production convertible" ble markedsført som en kommende klassiker allerede i brosjyren, ga opphav til både musikk og visstnok en film (!), 200 numrerte "finale-eksemplarer" og et samler-hysteri som verden aldri har sett maken til.

Nytt med 1971-modellen var også at Eldorado nå igjen kunne leveres som cabriolet, med GMs nye og revolusjonerende
Nytt med 1971-modellen var også at Eldorado nå igjen kunne leveres som cabriolet, med GMs nye og revolusjonerende

I stedet utviklet man en ekstra påkostet coupé-versjon som fikk navnet "Eldorado Custom Biarritz". Det ga selvsagt gode assosiasjoner, da Biarritz i årene 1956-1963 var navnet på den åpne Eldoradoen. Og svanesangen for hele den store Eldorado-generasjonen ble feiret med nok en samlerutgave i 1978, da den nye og dramatisk mindre 1979-modellen sto klar.

Del med Facebook-vennene dine!

Hva skal du kjøpe?

De som er ute etter en slik bil, vil gjerne ha "alt" på én gang - ergo også muligheten til å kjøre under åpen himmel når sommeren er på sitt mest generøse. Da snakker vi altså 1971 - 1976.

Takket være hypen rundt "den siste åpne amerikaneren", samt ønsket om å bruke opp restlageret av cabriolet-komponenter, ble 1976-modellen den klart mest tallrike. 14.000 eksemplarer ble bygget det året, bortimot dobbelt så mange som i et "normalår". Ettersom mer og mer utstyr ble standard for hvert år er det også disse som figurerer i de fleste bruktannonsene i dag.

Les også: Her stemmer det for en gangs skyld med "alt utstyr"...

1971 og 1972 er også populær takket være designet, med en flott skulpturert bakende og en høy og majestetisk grill, samt falske luftinntak i siden - en gimmick til minne om tilsvarende detaljer på de tidlige 50-talls-Cadillacene. 1973 og 1974 omsettes tregere på grunn av et mer diskret design, men prisen bestemmes likevel mer av tilstand enn av årsmodell.

Dette bildet viser baksetet i full bredde, takket være den avanserte saks-mekanismen som la ned hele taket bak bakseteryggen. Glassfiberdeksel over toppen var ekstrautstyr, men det lille periskopet over setekanten med fiberoptiske monitorer på baklysene var standard - sammen med veldig mye annet. Foto fra 1973-brosjyren
Dette bildet viser baksetet i full bredde, takket være den avanserte saks-mekanismen som la ned hele taket bak bakseteryggen. Glassfiberdeksel over toppen var ekstrautstyr, men det lille periskopet over setekanten med fiberoptiske monitorer på baklysene var standard - sammen med veldig mye annet. Foto fra 1973-brosjyren

Er du sugen på en coupé kan du velge og vrake blant samtlige årsmodeller. De tidlige, og spesielt 1967- og 1968-modellene, er populære på grunn av det klassiske, rene designet. I mellom-årene har nok coupeene "druknet" ganske voldsomt i all interessen for cabrioletene, men flere og flere får opp øynene for de sene og ekstremt velutstyrte Biarritz-versjonene.

Hva skal du se etter?

Bilene er bygget som konkurrenter til, og etter noenlunde samme formel, som Continental Mark III, IV og V: Tradisjonelt i bunnen - for Cadillacs del bortsett fra forhjulsdriften - og med absolutt alt tilgjengelig av stæsj på toppen. Ergo er de forholdsvis udramatiske i forhold til skjulte feil, men det er likevel veldig mye å gå over og sjekke funksjon og tilstand på.

1967-modellen har Cadillacs 429-kubikktommers motor. Den ble kun bygget mellom 1964 og 1967 med betydelige modifiseringer fra år til år, og hadde problemer med innstøpte lagre i registerdekslet i aluminium. Disse reproduseres ikke, og andre deler til disse motorene er også uvanlig dyre på grunn av kort produksjonstid og små serier. Tilstand på en slik motor er altså viktig.

Coupé-versjonene kunne leveres med vinyltopp i forskjellige utførelser, og originalt soltak - eller
Coupé-versjonene kunne leveres med vinyltopp i forskjellige utførelser, og originalt soltak - eller

I 1968 kom 472-motoren, som ble forstørret til 500 mellom 1970 og 1976, og så redusert til 425 kubikktommer fra 1977. Den er en av Cadillacs mest vellykkede motorer noensinne, og det samme er automatkassene i disse bilene. Kraftoverføringen til forhjulene slites og må sjekkes, men deler er ikke noe stort problem - selv om det for all del ikke er gratis.

Sjekk forresten at oljeslangene til servostyringen i motorrommet er av nyere dato, og ikke tørre og foreldet. Flere urørte samler-biler med "null" kilometer på telleren har brent opp i USA, etter at 35-40 år gamle servoslanger har sprukket og sprutet servo-olje rett på eksosmanifoldene.

Les også: Her selvantenner millionbilen

Ergo ender vi opp med noe så kjedelig som rust og det vi kan kalle "overflate-tilstand" på karosseri, interiør og tak. Bilene ruster der biler pleier å ruste, og cabrioletene må sjekkes spesielt nøye i bagasjerommet og nederkant av bakskjermene for å avdekke rustskader etter gamle lekkasjer rundt cabriolet-dreneringen.

Tenk på at mengden stål, lakk og skinn i seg selv gjør restaurering av en slik bil svært kostbart. De såkalte saks-cabrioletene har enormt mange justeringsmuligheter, foringer og detaljer som slites, og er dermed langt mer kostbare enn en tradisjonell cabriolet å trekke om, og selv tilpassning mot siderutene er en jobb for proffer om du ikke er rimelig nevenyttig selv.

I 1974 kom dashboardet som varte ut modellens levetid. Sammen med det flate gulvet gjorde det at bilen virket enorm også innvendig, og med den sorte stripen i overkant med forbruksmonitor (!) og varsellys for alt mulig var det så nær
I 1974 kom dashboardet som varte ut modellens levetid. Sammen med det flate gulvet gjorde det at bilen virket enorm også innvendig, og med den sorte stripen i overkant med forbruksmonitor (!) og varsellys for alt mulig var det så nær

Og så er det utstyret: Halve moroa med å ha en veteranbil med opplyste utvendige dørlåser, fabrikkmontert alarm, automatisk lysblending og nivåregulering - ofte mer utstyr enn naboens nye bruksbil - er at det faktisk virker. Kjøp deg gjerne en instruksjonsbok før du kjøper selve bilen, slik at du vet hvordan du skal sjekke funksjonen på alt sammen når du er på handletur.

Hvor skal du lete?

Da amcar-bevegelsen tok fart her hjemme på 70-tallet var disse bilene nye, og ekstreme drømmebiler for svært mange nordmenn. Dermed var det mange som sto med lommeboken på vidt gap da de endelig ble 30 år gamle, og det har formelig veltet inn slike Eldoradoer til Norge de siste ti årene. For mange har nok dessverre drømmen blitt en skuffelse, og ikke alle importørene var like nøye.

Dermed er det fryktelig mye skrot å finne i Norge, noe som har trukket prisnivået også på helt greie biler langt ned. Altså kan du gjøre en god handel her i landet, men du skal altså være nøye og vite hva du skal se etter når du sjekker ut bilen før kjøp.

De 200 identiske, numrerte, siste åpne Eldoradoene som ble bygget i mars og april 1976 fikk alt utstyr, spesielt interiør og plaketter som beviste deres
De 200 identiske, numrerte, siste åpne Eldoradoene som ble bygget i mars og april 1976 fikk alt utstyr, spesielt interiør og plaketter som beviste deres

Det bør du også gjøre personlig dersom du heller vil finne en "ubrukt", feilslått investeringsbil i USA:

Mange cabrioleter i 1976 ble kjøpt på ren spekulasjon, og de selges nå ofte til hyggelige priser etter at amerikanerne har innsett at dette ikke var tidenes investeringsobjekt, og etter at den generelle amerikanske økonomien har kjølnet kjøpelysten. Men husk altså at en bil som har stått lagret i 35 år trenger omfattende fornyelse av mange komponenter for ikke å bryte sammen når den blir tatt i bruk igjen.

Les også: Glenns Buick Riviera synes også godt i trafikken

Hva skal du betale?

12 kvadratmeter bil krever mye lagringsplass på vinteren, dermed er det gode kjøp å gjøre på høsten.

La oss ta cabrioletene først: Nå kan man få tilsynelatende greie biler som ser presentable ut for ned mot 100.000 kroner. Noen ganger billigere også, men da skal du sjekke funksjon på alt elektrisk, justeringen på cabrioleten, drivaksel-mansjetter og alle smådetaljer svært nøye.

Biler med åpenbare mangler når det gjelder lakk (rust), interiør og/eller cabrioletens beskaffenhet ligger gjerne rundt 30.000 til 50.000 kroner i pris, men kan strengt tatt ikke bli billige nok, med mindre du kan gjøre både sveising, lakk og elektrisk fiks selv - og trives med å gjøre det.

I 1977 var den åpne Eldoradoen borte, og designet svært aldrende. Men Cadillac klemte ut de siste kronene ikke minst ved hjelp av luksus-modellen
I 1977 var den åpne Eldoradoen borte, og designet svært aldrende. Men Cadillac klemte ut de siste kronene ikke minst ved hjelp av luksus-modellen

For et bra eksemplar, som eventuelt trenger noen små elektriske dippedutter fikset uten at det påvirker hverken utseendet eller trivselen ved bruk i særlig grad, bør du kunne slippe unna med et sted rundt 150.000 kroner.

Spesialversjoner, som de 564 offisielle replikaene av den hvite 1973-modellen som var pace car på Indy 500 det året, eller de 200 siste "Bicentennial"-utgavene fra 1976, som både markerte USAs 200-årsjubileum og avslutningen av Cadillacs cabriolet-produksjon, er tildels langt dyrere.

De førstnevnte flyr litt under radaren i samlerkretser og omsettes sjelden på våre breddegrader, selv om vi mener å ha hørt om minst én slik bil i Sverige. Bicentennial-bilene følges derimot av et oppegående register og betinger gjerne priser rundt halv-millionen. Undertegnede mener å ha kjennskap til fem-seks slike biler i Norge.

Setter du pris på stillhet, karrosseristivhet og en mer tilbaketrukket tilværelse under fast tak har du et langt roligere marked å operere i. Mens fine 60-tallsbiler er sjeldne og gjerne koster fra 100.000 og oppover, kan man gjøre kupp når 70-tallsbiler med tak er til salgs. Her er rett og slett bilene flere enn kjøperne - men det er fremdeles like viktig å sjekke tilstanden.

Beste kjøp:

Av de åpne er det mest turbulens, mest skrot og mest varierende prisbilde rundt 1976-modellene, av tidligere nevnte årsaker. Man kan finne en bra bil, men kanskje er det smart å i stedet se etter en 1971- eller 1972-modell, som på litt lengre sikt vil holde seg bedre i pris.

Lagrede Bicentennial-biler med "null" kilometer er for kostbare, men en sjelden gang selges en slik bil i USA som har vært forsiktig brukt og har "normal" kilometer for en mer overkommelig pris. Det er drømmen for den som ønsker å eie en av de 200 legendariske "siste-bilene" - vi har selv "mistet" en slik mens vi bestilte shipping, og vet hvor bittert det kan være...

Interiøret i en 1976-1978 Custom Biarritz var noe for seg selv. Her var de allerede behagelige setene forbedret med det som så ut som løse,
Interiøret i en 1976-1978 Custom Biarritz var noe for seg selv. Her var de allerede behagelige setene forbedret med det som så ut som løse,

Av coupeene står 1968-modellen som det mest fornuftige valget av de tidlige - den har mesteparten av det originale designet inklusive de skjulte hovedlyktene i behold, samtidig som den har den nye 472-motoren og skivebremser foran, som kun var en option i 1967. Sene Biarritz-utgaver med alt utstyr er også fantastiske biler, og en litt glemt spesialutgave er Custom Biarritz Classic fra 1978:

Tofarget beige og brune både inn- og utvendig var de spesielle å se på, men de 2.000 som ble produsert - hvorav 500 med originalt soltak - markerte slutten på de store Eldoradoene, og en slik med alt utstyr er en kommende klassiker som foreløpig ikke koster all verden å sikre seg.

Les også: Bli med på sommercruising i Halden

Styr unna:

Ganske enkelt - biler i så dårlig stand at de ikke gir noen god følelse å kjøre med, og som vil koste så mye å reparere at man like gjerne kunne kjøpt en som var god nok i utgangspunktet.

Dessuten finnes det en god del custombiler fra både 60- og tidlig 70-tall som ble bygget i små serier for Hollywood-kjendiser og andre som virkelig ville vise seg frem, hvorav noen også har kommet hit. Kjøper du en slik skal det være fordi du har moro av den selv, kjenner historikken og har planer om å beholde den. Markedet for slike biler er supersmalt i Norge.

En meget spesiell, og i samler-henseende fortsatt realiserbar modell, er versjonen som markerte slutten på den store Eldoradoen i modellåret 1978. Den heter
En meget spesiell, og i samler-henseende fortsatt realiserbar modell, er versjonen som markerte slutten på den store Eldoradoen i modellåret 1978. Den heter

En annen custom-sak som var populær på 70-tallet var avtagbare T-topluker i taket.

Allerede i 1988 så vi en hvit 1974 Eldorado med svært dårlig tilpassede glassluker i en norsk forretning, med en prislapp nesten like stor som selve bilen, og der de spesiallagede gummilistene rundt åpningene viste at bilen var langtfra vanntett.

Et amerikansk firma laget også elektriske T-topluker som trakk seg inn i midtstolpen av taket, og ødela både utseendet, innvendig takhøyde og ganske sikkert kjøperens humør når han eller hun etter noen år trengte reservedeler. Det ble bare bygget noen titall slike biler, men de fleste finnes fortsatt, og byr ganske sikkert på flere problemer enn gleder.

Del med Facebook-vennene dine!

Les også: Mer sans for bakhjulstrekk? Her er Continental Mark!