Av og til, mange vil kanskje si ofte, overgår virkelighet drømmer og fiksjon.

Historien om Jan Baalsrud, motstandsmannen som la på svøm fra tyskerne etter at en sabotasjeaksjon ble avslørt, og tilbragte måneder på flukt i karrig og snørik nordnorsk vinter er et både enkelt og episk eksempel.

En enkeltskjebne mot hele det tyske krigsmaskineriet, en fortelling om håp, om innbitt tro på å aldri gi seg. Og om det gode i det vanlige sivilsamfunnet, Baalsrud hadde aldri overlevd uten innsatsen til gode hjelpere.

God Gullestad

Arne Skouens oscarnominerte Ni liv fra 1957 har gjort historien kjent, og nå har altså Harald Zwart laget film av den igjen. Den 12. mann er den internasjonale fredrikstadregissørens andre norske spillefilm (forrige var Lange flate ballær II) og markerer en hjemkomst til Norge etter et opphold i Hollywood, der regien på vellykkede The Karate Kid (2010) var karrieretoppen.

Det er en utfordring å fortelle en spennende overlevelseshistorie når publikum vet at helten overlever. Ja, aller først: Fremstilles Baalsrud som en helt? Suksesser som Max Manus og Kampen om tungtvannet har fått kritikk for forenklede gjenfortellinger av krigshistorien, for at heltene skildres for heroiske og lite sammensatte.

Baalsrud ble dekorert for sin krigsinnsats, og er slik sett en helt, rent objektivt. I filmen er han en handlekraftig hovedperson i ekstreme situasjoner, men det blir tidlig klart at heltene er folket, de gode hjelperne som risikerer livet for å skjule ham og frakte ham videre mot svenskegrensen.

Skuespillerdebutant Thomas Gullestad er god i rollen. Hans Jan Baalsrud er en gentleman med disiplinert verdiget, beskjedenhet og kløkt, en som (stort sett) beholder roen uansett hvor grimme omstendighetene måtte være. Gullestads spill veksler suverent mellom høflighet, desperasjon, innbitthet og selvmordstanker.

Skuffende nazister

Filmen er en sterk naturopplevelse, her er majestetiske fjell, svimlende vidder og fjordvann med temperaturer under nullpunktet. Tankene går ofte til Leonardo Di Caprio-eposet The Revenant (2015) som har et lignende grunnpremiss: Overleve i ekstrem natur, i ekstrem kulde. Frostfølelsen er smittende skildret, ta gjerne med et ekstra skjerf til kinosalen. Dette er god, medrivende historiefortelling.

Bare synd at skildringen av nazistene er så full av klisjeer, de ligger tett opp mot parodien. De tyske okkupantene bruker riktignok ikke monokler, ridestøvler og sigarettmunnstykker, men estetikken er farlig nær. Nazistene liker seg i mørke skygger der de hvisker ondskapsfullt, går med oppbrettede kraver på lærfrakken og innehar nøyaktig null prosent menneskelighet.

«Men de var faktisk sånn», vil mange kanskje innvende. Mulig det, men Zwarts nazist-portrettering ligner alt for mye på andre filmer, mange av dem ganske dårlige. Filmen går svært langt i å vise tortur og oppleves flere ganger som unødvendig spekulativ.

Den 12. manns mål er heller ikke å nyansere personlighetene i okkupasjonsmakten, men å vise oss viljen og gnisten i sivilbefolkningen. Den viser tyskerne som mekaniske monstre, men er heldigvis svært god i fremstillingen av de «vanlige» Troms-innbyggerne som satte livene sine på spill. De er redde, men heltemodige. Foretaksomme og bestemte, men samtidig fulle av feil og mangler, dette er folk som gjør feil de ikke hadde gjort hvis filmen hadde vært ren fiksjon.

Blant de beste snøfilmene

Slik føles Den 12. mann - trass i spektakulære effekter og Hollywoodske stil – som rotfestet i virkeligheten og i norsk historie. Her og der føles den lang, men slik føltes det nok for Jan Baalsrud også. Vi vet at han overlever, og veien dit er interessant å følge.

Filmen oppleves dessuten som nokså frisk og annerledes, uten den godslige traustheten som preger så mange nyere norske historiske filmer. Her er mange nye, gode nordnorske skuespillere, det er befriende å slippe kjente fjes-hitparaden fra f . eks den betydelig svakere og mer sjelløse Birkebeinerne.

Den 12. mann våger dessuten å være gørrete og lite familievennlig der alle filmer man kan sammenligne med prøver å tekkes besteforeldre og barnebarn på en gang. I en tid med mange mennesker på flukt har den et godt budskap, om å tro på det beste i folk og å aldri gi opp håpet. Og så ser det, som antydet, storfilm-aktig grandiost ut, som det beste fra Hollywood.

Og dessverre: Kontrastene til de marsjerende nazistklisjeene og den overdrevne torturen blir dermed uutholdelig. Her mister filmen både sin friskhet og gode smak, et gjør ubotelig skade på helhetsinntrykket.

Men at Den 12. mann er blant de suverent beste snøfilmene i norgeshistorien, det kan ingen ta fra den.

TERNINGKAST FIRE