I lørdagens «Skal vi danse» forteller deltakerne om det som de opplever som deres vendepunkt i livet.

For Marna Haugen Burøe (36) kom vendepunktet i 2012, da hun trodde hun ventet sitt andre barn og at Theodor (8) skulle bli storebror.

– Jeg var superlykkelig, erindrer bloggeren, og forteller at alt virket helt normalt den første delen av svangerskapet.

– Surrealistisk

Lite visste hun om at den enorme lykken snart skulle bli til en dyp sorg. For da Marna og den gang forloveden Ørjan Burøe (43) skulle på tidlig ultralyd i uke 13, fikk de slettes ikke se et nytt familiemedlem. Inne i Marnas livmor vokste det i stedet en kreftsvulst.

– En ting er at du får sjokk, men jeg opplevde også en kjempesorg. Det var så surrealistisk at jeg sørget over noe som ikke var – at jeg sørget over et barn som antakelig aldri var der, forteller en åpenhjertig Marna til TV 2.

Svangerskapskvalmen hun hadde opplevd, var i virkeligheten en forgiftning av graviditetshormonet hCG. I sjeldne tilfeller kan kroppen også produsere hCG ved sykdom – som i Marnas tilfelle var kreftformen Blæremola. Ifølge tall fra Gynkreftforeningen rammer sykdommen rundt syv til ti kvinner i året i Norge.

Levde i uvisshet

Etter sjokkbeskjeden ble Marna operert omgående, og måtte følges opp jevnlig med blodprøver for å sjekke at hCG-nivået ikke steg igjen.

– Du blir ambivalent og lever i en avventende tilstand. Selv om du opplever ting i hverdagen som gir glede, så har du alltid noe som ligger i bakhodet. Og slik måtte jeg leve i flere måneder, forklarer hun.

Da de var kommet til februar 2013 ringte det fra sykehuset.

– Vi skulle til Syden på treningsferie, en tur jeg hadde fått i gave fra Ørjan til jul for å komme oss litt vekk og kose oss. Så ringer de fra Radiumhospitalet og forteller at de hadde fått svar på prøvene mine. De viste at hCG-nivået hadde begynt å stige, noe som indikerte at jeg nok en gang hadde voksende vev i kroppen.

Skuslet det bort

Marna måtte inn til cellegiftbehandling på sykehuset omgående, noe hun slettes ikke tok alvorlig nok i første omgang.

– Jeg visste jo at jeg ikke kom til å dø av denne kreftformen. Eneste som var risikoen for meg var at jeg måtte være til observasjon da jeg begynte cellegiftkuren. For da er det fare for blødning, og begynner du å blø, må du på operasjonsbordet med en gang.

Marna trodde hun kunne slippe unna overvåkningen og forsøkte seg på at hun kunne skyndte seg til sykehuset dersom hun begynte å blø.

– Da satte legen seg ned og sa «Marna, nå må du ta dette alvorlig. Hvis du begynner å blø, så kan du blø i hjel. Det er ikke noe å tulle med».

Denne holdningen hadde hun også overfor venner og familie. Hun nektet å la livet utenfor sykehusets fire vegger bli påvirket av kreften, og jobbet så mye som 50 prosent stilling.

– Det angrer jeg skikkelig på, at jeg ikke bare la meg ned og slappet av. Jeg var ikke interessert i å forholde meg til det, og jeg var ikke interessert i å ha noe med det å gjøre i det hele tatt, sier hun oppgitt.

Klarte ikke glede seg

Omlag åtte måneder etter avsluttet behandling ble Marna og Ørjan gravide igjen. I utgangspunktet bør ikke en graviditet forekomme tidligere enn ett år etter.

– Først tenkte jeg «Å nei, nå er jeg blitt gravid», for ifølge legenes råd burde jeg egentlig ta abort om det skjedde. Men da jeg snakket med legene, trodde de det kom til å gå fint, selv om det ikke var heldig at jeg var gravid så kort tid etter, sier 36-åringen.

De første ukene av graviditeten var en vanskelig periode for Marna.

– De ukene snakket vi ikke om det. Det var ikke noe glede rundt graviditeten, noe jeg fikk veldig dårlig samvittighet for. Det var veldig ødeleggende. Men jeg forberedte meg på at det samme kunne skje igjen.

Også etter at legene hadde forsikret om at alt så normalt ut ved ultralyd i uke syv, klarte hun ikke å slå seg til ro med det.

– Jeg var vel seks-syv måneder på vei før jeg klarte å senke skuldrene litt og begynne å se fremover, erkjenner hun.

Heldigvis ble Theodor storebror til snart tre år gamle Dexter.

Glad for å ha delt

Da hun ble innlagt på Radiumhospitalet besluttet Marna å være åpen om sykdommen til sine lesere. Det er hun veldig glad for å ha gjort i dag.

– På den tiden var det ikke så vanlig å være så åpen om slikt, så i ettertid har jeg sett at dette bidro til at andre også turte å være åpne, forteller hun.

Hun har også opplevd at andre folk som er pårørende eller syke selv har takket henne.

– En ting er at du får støtteerklæringer, men så mange mailer jeg har fått fra andre som er takknemlige for at de kunne bruke meg som støtte i sin egen sykdom. Spesielt de som har samme sykdom som jeg hadde, som googler og finner mine blogginnlegg og klarer å slappe mer av etterpå. Da er det bare så verdt det, avslutter hun.

Lørdag skal Haugen Burøe og dansepartner Glenn Jørgen Sandaker danse slowfox til låten «Let It Go».

Se Skal vi danse lørdag klokken 19.30 på TV 2. Du kan også se programmet på TV 2 Sumo.