Jørn Hoel (58) fra Tromsø ble hyllet i lørdagens «Hver gang vi møtes» av Philip «Admiral P» Boardman (33), Wenche Myhre (69), Henning Kvitnes (57), Unni Wilhelmsen (44), Eva Weel Skram (30) og Ivar «Ravi» Johansen (39).

Hoel har vært sceneartist i over 40 år og plateartist i over 30 år. Han har gitt ut 14 album i både pop-, blues- og soulsjangeren. «Varme ut av is»-platen solgte over 160.000 eksemplarer og gjorde Jørn til en av Norges aller største artister. I 1987 ble han kåret til «Årets Spellemann», og i 1990 ble han tildelt Gammleng-prisen i klassen pop.

Nedenfor kan du se alle opptredenene, samt lese hva Jørn Hoel synes om de nye versjonene.

– Ufattelig fin versjon

Henning Kvitnes åpnet dagen til Hoel med en av hans aller mest kjente låter, «Ei hand å holde i» fra supersuksessalbumet fra 1987, «Varme ut av is».

– Det var en ufattelig fin versjon. Han har en veldig robust stemme som tar hele plassen i låta, og jeg liker det veldig godt. Og jeg likte måten låten var arrangert. Jeg fikk en litt sånn Springsteen-, Ulf Lundell-, stadionaktig feeling. Det synes jeg er veldig kult. Jeg har prøvd noen ganger selv å ha gjort låten i retningen av en annen groove, forteller Hoel til TV 2.

Henning Kvitnes fremfører «En hand å holde i»

Les også: Henning Kvitnes kjempet mot tårene da han fremførte «Har en drøm».

Sammenligner Ravi med Prøysen

Ravi fortsatte med 1988-sangen «Det e sant», hentet fra platen «Det ingen andre får». Ravi hadde som alltid skrevet om teksten, og Hoel henter frem Alf Prøysen for å sette Ravis fantasi og kreativitet i perspektiv.

– Helt uventet og veldig morsom måte han gjorde det på. I min versjon er det sånn at han som synger låten forteller at han har vært utro, men i Ivars versjon kommer han og banker på døra og vil inn til en dame. En fantastisk versjon! Han skriver så fantastisk fine tekster, han Ravi, og han har alltid en sånn tvist på tingene han gjør slik at det blir en ufattelig lett humor; det er så lett og ledig og flørtete på en artig måte. Han er det nærmeste vi kommer Alf Prøysen i å være unik. Han gjorde låten min om til å få meg til å få lyst på den igjen. Jeg har unngått å spille den, fordi jeg synes den var litt corny, men den ble veldig populær.

Ravi fremfører «Det e sant»

Myhre tolket «Har en drøm»

Wenche Myhre fulgte opp med en av Hoels bautaer, «Har en drøm», fra 1987-platen «Varme ut av is», og Hoel snakker varmt om tolkningen til «Die Wenche».

– Det var veldig flott. Den låta gjorde meg voksen på en måte, og det er veldig flott at en voksen artist gjør den låta og gir den enda mer tyngde. Teksten er universell, den handler om alt det du ønsker at den skal handle om, og det var veldig fint å høre Wenche gjøre den med strykere og retningen hun hadde valgt. Veldig kult!

Wenche Myhre fremfører «Har en drøm»

– Jeg fikk hakeslepp

Unni Wilhelmsen tok også en låt fra «Varme ut av is»-platen, «Elsk mæ sakte», og Hoel ble rett og slett forbauset og overrasket over retningen Wilhelmsen hadde tatt låta i.

– Det var også et av de øyeblikkene hvor jeg fikk hakeslepp. Hun hadde gjort den til en bluegrasslåt, litt som Union Station og Alison Krauss. Jeg hadde aldri tenkt i hele mitt liv at «Elsk mæ sakte» kunne blitt en banjolåt. Det var virkelig outstanding. Det er noe av det fineste hun gjorde her nede. Unni falt veldig på plass for meg. Det var veldig sterkt og jævlig kult.

Unni Wilhelmsen fremfører «Elsk mæ sakte»

– Et av de største høydepunktene

Admiral P ga Hoel en kjempeoverraskelse da han tok den noe obskure «Papa Stone» fra «Leapin’ Lizzards»-platen fra 1993, en låt Hoel selv setter veldig høyt.

– Det var et av de største høydepunktene fordi det var så uventet. Jeg er veldig glad i den låten, og den minner meg om han jeg skrev sammen med RC Finnigan, som døde for noen år siden, og jeg er sikker på at han hadde elsket versjonen til admiralen. Det var overraskende at han valgte den uten at vi kjente hverandre. Vi har ledd mye sammen, og han kaller meg onkel Jørn. Det var veldig kult og det var en fin versjon.

Admiral P fremfører «Papa Stone»

– Jævlig tøft

Eva Weel Skram avsluttet Hoels dag med «Lost in the Tango», også fra 1993-platen «Leapin’ Lizzards». Hoel skryter av Skrams evne til å gjøre låta, som var en hit, slik han egentlig ville ha den.

– Det var outstanding! Hun hadde gjort den om til noe som minnet meg om Dalbello og Tom Waits. Det var jævlig tøft. Jeg lagde låta etter en fyllefest i Sverige. På morgenkvisten ruslet jeg til hotellet, og hele låta var i hodet mitt. Så spilte jeg den inn på en diktafon for å huske låten. Min versjon var litt mexicana, og jeg var egentlig aldri helt fornøyd med den. Det ble aldri den Tom Waits-aktige versjonen, men det ble en hitlåt. Og så kom Eva og bare fant akkurat det. Eva gjorde det jeg hadde hatt lyst til. Det var en «ah, fy faen, så deilig». Og hun er så sterk vokalmessig og teatralsk. Det ble ordentlig, ordentlig, ordentlig tøft! sier Jørn Hoel til TV 2.

Se Eva Weel Skram fremføre «Lost in the Tango» øverst i artikkelen.