Torsdag var det flott vær sør på Vestlandet, vinterferie, og mange lekte seg på ski i snøen.

Varslene på Varsom viste faregrad 3 og 4, og torsdag gikk det tre skred. Et på Kvamskogen øst for Bergen, et i Sirdal og et i Svandalen ved Sauda.

Ingen omkom i skredene, men det var nære på. I skredet på Kvamskogen endte en skiløper opp begravd i snømassene med brukket fot. Venninnen hans klarte å grave ham frem.

På Kvamskogen fulgte paret den vanlige ruten opp til fjellet Kvitingen da skredet gikk. Andre tar risiko med vitende og vilje.

Respekterer ikke

I Sauda må daglig leder Lars Reidar Fosstveit jage folk bort fra de skredfarlige områdene. Det holder ikke med tydelige oppslag.

– Vi har fysiske sperringer med tau, og tidligere i vinter har vi hatt seks-sju personer oppe på den øverste heisen vår for å hindre at folk skal renne i utsatte områder. Men dessverre så respekterer ikke alle folk det, sa han til TV 2 Nyhetene torsdag.

KJETIL BRATTLIEN Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
KJETIL BRATTLIEN Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix

Jakter på lykken

I den nye boken sin «Snøskred, livsviktig kunnskap», funderer skredforsker Kjetil Brattlien hos NGI rundt årsaken til at folk tar sjansen på å bli tatt av skred.

Lykke er en følelse. Det handler om hva vi opplever og ikke om objektive fakta
Kjetil Brattlien

Vi jakter på lykken når vi hiver oss utfor bratte fjellsider. Den gode følelsen du får når du overvinner frykten, og opplever at du mestrer utfordringen. Det er bare et problem.

– Lykke handler om hva vi opplever, og ikke om objektive fakta, skriver han.

Akkurat som mange tror de blir lykkelige av å ha den feteste bilen, tror noen at de må kjøre ned de heftigste løypene for å bli virkelig lykkelige.

Heftige skifilmer

Det florerer med heftige skifilmer på YouTube. Gjennom kameraet på hjelmen kan vi bli med på vanvittige skiturer. Vi føler frykten, og vi hører gledesbrølet når bakken er overvunnet.

Dette vil også vi oppleve, og filmene viser jo at det går bra.

Men på samme måte som bilreklamen ikke viser hele virkeligheten, er mange av de heftigste skifilmene også en form for reklame.

Kjørerne er ikke deg og meg. De er proffe, og lever av å lage skifilm.

I filmen under ser du Nicolas Falquet lirke secg forsiktig ut på smal rygg, hoppe ned på en snøskavl, og så hive seg utfor den 50-60 grader bratte fjellsiden.

Kameraet er festet til en stang fra sekken og høyt over ham, vi kjenner suget i magen skikkelig.

Falquet har laget filmer som dette i ti år. De få minuttene ser tilfeldige ut, men slik er det ikke.

– Jeg vet ikke hvordan akkurat denne filmen er laget, men normalt er alt planlagt i detalj. En lokal ekspert har sjekket snøforholdene og foreslått ruten, det er folk rundt som kan hjelpe til dersom noe skulle skje, og et helikopter står klart om nødvendig, forteller Tormod Granheim.

TORMOD GRANHEIM  Foto: Tormod Graniem / Bergans
TORMOD GRANHEIM  Foto: Tormod Graniem / Bergans

Profesjonell

Granheim er profesjonell skikjører, akkurat som Nicolas Falquet, og en del av Team Bergans.

– Jeg er med på fotooppdrag, er med å utvikle produktene til Bergans, og promoterer dem, sier Granheim.

Granheim bor i Chamonix i de franske alpene mye av vinteren, men da vi ringer er han i Oslo.

– Jeg skal i bursdag i helgen, og kom hjem i går.

Granheim har klatret opp, og kjørt ned Mauna Loa, Cotopaxi, Cho Oyu, Muztagh Ata, Kuksay Peak og Aconcagua.

Og Mount Everest, i 2006.

Granheim er den første som har kjørt på ski ned nordveggen av klodens høyeste fjell, en skitur som endte i tragedie. Kompisen Tomas Olsson omkom.

Også den turen var godt planlagt, men risikabel. Tomas rappellerer ned et 50 meter høyt stup da snøsikringen som fester tauet hans løsner.

EVEREST: Tormord Granheim på toppen av Everest i 2006. Foto: Tormod Graniem / Bergans
EVEREST: Tormord Granheim på toppen av Everest i 2006. Foto: Tormod Graniem / Bergans

Mange lag

Granheim sammenligner skikjøringen sin med å kjøre rally med bil.

En rallybil er utstyrt med masse sikkerhetsutstyr, som sekspunktseler, bur rundt føreren, og forsterket bensintank.

– Utstyr som du håper du aldri får bruk for, og som ikke hjelper deg å mestre en rallybil i høy fart på smale veier, sier han.

Det viktigste er trening. Proffe skikjørere trener like mye som toppidrettsutøvere. Men det er ikke nok å være flink på ski.

– Det viktigste er å lære seg å vurdere terrenget og snøforholdene.

Og å kjenne sin egen begrensning.

– Jeg tenker sikkerhet i flere lag. Blir du tatt av skred, er hjelm, skredsøker sondestang og spade nyttig, men det er lag tre-fire eller noe sånt, sier Granheim.

BRATT: Farlig bratt, men godt planlagt. Foto: Tormod Graniem / Bergans
BRATT: Farlig bratt, men godt planlagt. Foto: Tormod Graniem / Bergans

Falsk trygghet

Det er kanskje her det svikter hos de som ikke respekterer sperringene Fosstveit har satt opp i Sauda.

Troen på at skredsøkeren skal redde dem dersom de blir tatt av skred.

Granheim har snudd på mange turer.

– Til og med klatret opp bratte fjell, funnet ut at dette er for farlig, og så kjørt ned en annen rute enn den jeg hadde gledet meg til. Er det skredfarlig er du dum om du kjører.

Men har du uflaks er han klar på at skredsøkeren er god å ha.

– Det er det eneste hjelpemiddelet som raskt kan vise kompisene dine hvor du er. De fleste er fortsatt i live et kvarter etter at de ble begravd, etter tre kvarter er de fleste døde. Så alt som kan få deg ut fort er bra, sier Granheim.

Du må trene

Du må trene for å bli god på ski, og du må trene skal du klare å bruke sikkerhetsutstyret ditt effektivt.

– Tren på å grave og søke med stang i hard snø, tren på å samarbeide om gravingen, og tren på å bruke skredsøkeren, oppfordrer Granheim.

Det tar minst et par timer å bli fortrolig med skredsøkeren, Den kan gi utydelige signaler, avhengig av hvor dypt nede i snøen den er, og hvor kompakt snødekket er. Mobilen forstyrrer signalene fra søkeren, så slå av mobilen når du leter.

– Skredsøker, spade og sonde er en enhet for meg. Alle tre må være med, for meg så er det like naturlig som å bruke bilbelte., sier Granheim.