– Et stykke opp til Dæhlie og Northug

De norske rytternes prestasjoner i Tour de France vekker oppsikt både nasjonalt og internasjonalt. Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen har enkelte dager dominert feltet på en måte som har fått visse kommentatorer til å snakke om NM på sykkel og «Tour de Norvége».

Arve Hjelseth er førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Han mener de norske prestasjonene skaper stolthet her hjemme, men at de to syklistene fortsatt har et stykke igjen før de oppnår samme status som vinteridrettsutøverne.

Del på facebook

– OL er nok fortsatt det største, men rangeringen av ulike konkurranser varierer jo en del mellom de ulike idrettsgrenene. I sykkel er det nok større å vinne Tour de France enn OL eller VM, sier Hjelseth til TV 2 Sporten, men mener likevel at sykkel klatrer på statusstigen.

Mener du et OL-gull i langrenn er større enn etappeseirer i Tour de France? Ta diskusjonen i kommentarfeltet i bunnen av artikkelen.

– Hushovd og Hagen har vel fortsatt et lite stykke å gå før de når statusen til en Dæhlie, Brå eller Northug, eller for de eldre generasjonene, en Hjallis eller Ivar Ballangrud. Men sykkel kommer for fullt som publikums- og TV-idrett, og nordmenn flest skjønner jo at dette er en idrett som har en enorm status, spesielt i Mellom-Europa. Så slik sett skaper det enorm stolthet og entusiasme, sier Hjelseth.

VINTERKONGENE: Northug og Dæhlie har fortsatt høyere status enn Hushovd og Boasson Hagen. Foto: Lien, Kyrre/SCANPIX

Oppsikt vekker også hordene av nordmenn som valfarter til franske landeveier for å få med seg toget av syklister som suser forbi, og sikkert også for å få med seg festen både før og etter etappen.

– Det handler først og fremst om idrettsfestivitas. Det er ikke primært idrettskultur, men publikumskultur. Dels dreier det seg om erfaringen av å være en del av det, som det heter, å være der det skjer, for noen også om å være i TV-bildet. Alkohol, i moderate mengder, er en integrert del av publikumskulturen i svært mange idretter, forklarer sosiologen.

Fotballpublikummet skiller seg ut
Han ser klare motsetningsforhold mellom sykkelentusiaster og fotballsupportere, for representanter for sistnevnte art utgjør ifølge Hjelseth den publikumskulturen som skiller seg tydeligst ut fra andre. Likhetstrekkene er langt klarere med folk som ser på skiløp eller skiskyting.

– I Tour de France heier de aller fleste på alle rytterne. Det ligner sånn sett kanskje mer på langrenn. I fotball er det mye mer legitimt å ta parti for ett bestemt lag, og late som om klubben uttrykker en selv og kjemper på vegne av deg selv. Dette gjelder rett nok først og fremst klubbfotballen. I landslagsfotballen, særlig EM og VM, ser man at det litt mer karnevalsaktige dukker opp også i fotball, forklarer Hjelset, som mener det hersker klarere normer hos fotballsupporterne.

– Det som gjør fotballpublikummet spesielt er at de toneangivende supportermiljøene er ganske restriktive med hensyn til hva slags uttrykksformer som er legitime. De liker for eksempel ikke vikinghjelmene som landslagspublikummet gjerne ikler seg. Det som gjør publikumsfremtredenen litt spesiell i Tour de France er kanskje først og fremst tidsspennet; at det er en konkurranse som foregår over så lang tid, og i så mange timer hver dag. De fleste publikummere får jo med seg bare en brøkdel av det.

– Men den atmosfæren som skapes, med entusiastisk støtte til de fleste utøverne og et betydelig karnevalistisk preg, er ikke så veldig forskjellig fra for eksempel skiskyting, som er veldig populært særlig i Tyskland, sier Hjelseth.

ANNERLEDES FOLKEFEST: Tilskuernes oppførsel under fotballkamper og sykkelritt er ikke helt den samme. Foto: Andersen, Aleksander/SCANPIX

Ydmyk og breial
Edvald Boasson Hagen er blitt kjent som en type som uttrykker seg langt saftigere gjennom pedaltråkk enn gjennom sine uttalelser, noe som historisk sett må sies å være forenlig med «god», norsk takt og tone.

Petter Northug er en mer breial type, og er det fremste eksempelet på en som har det like mye i kjeften som i beina.

Likevel er begge blitt folkehelter, og idrettssosiologen vil ikke legge for mye vekt på hvordan utøvernes personlighet oppfattes.

– Boasson Hagen virker som en jordnær type. Petter Northug er et mye tydeligere symbol på det moderne individualistiske Norge, hvor det er lov å si tydelig fra om at man er en ener. Men man skal jo ikke legge for mye i dette heller. Det det først og fremst illustrerer, er vel at det er mange måter å fremstå på som blir møtt med anerkjennelse av de fleste, selv om en mann som Northug naturligvis er mer kontroversiell, sier Hjelseth.

BARNESKIRENN?: Petter Norhtug er vel så kjent for sine verbale utspill som sine bragder i skisporet. Foto: Åserud, Lise/SCANPIX

Utøvere fra distriktene herjer i toppidretten
Og nok en gang er det en mann fra et bitte lite sted, denne gangen Rudsbygd i Oppland, som trollbinder nasjonen. Det er ikke helt tilfeldig, skal en tro Arve Hjelseth.

– Jeg leste en kommentar av Esten O. Sæther i Dagbladet i dag. Han viser til at over halvparten av OL-medaljene er tatt av utøvere fra distriktene, selv om bare én av fem har slik oppvekstbakgrunn. Så det er ingen tvil om at det er en fordel å være oppvokst i distriktene om du vil bli god i idrett, mener Hjelseth, som mener at dette har flere årsaker.

– Det er mange årsaker til dette, blant annet er det bedre tilgang på idrettsanlegg i distriktene. Men jeg tror i hvert fall Boasson Hagens suksess kan nyansere kritikken mot norsk toppidrett fra enkelte som vil ha tidligere spesialisering og mer satsing på talentene i yngre alder. Den norske idrettsmodellen fungerer ganske godt. Det er vel i hvert fall en lærdom å ta med seg, sier Hjelseth.

Sosiologen legger for ordens skyld til at hans hjerte ikke ligger sykkelsporten nærmest.

– Jeg ikke spesielt interessert i sykkelsport rent personlig, men publikumsatmosfæren og den enorme populariteten pirrer selvsagt den sosiologiske nysgjerrigheten.