Med blødende skeidhjerte

Se storkampene på TV - ring 02220
Se alle Premier League-kampene på Sumo

Jeg har trent to fotballklubber: Drøbak/Frogn Idrettslag og Skeid. I begge klubbene var det kolossale økonomiske problemer mens jeg var der. Onde tunger vil ha det til at det har noe med meg å gjøre, men den biter jeg ikke på. Det var gammel moro.

Utstrakt hånd

På Ullevaal i går kunne jeg ikke fri meg fra å tenke litt tilbake, og da jeg kom hjem talte jeg opp de Skeidspillerne som var med meg allerede i 1998 – da regninga for en del gammel moro simpelthen måtte gjøres opp. Akkurat som i DFI ble det mange møter som forsuret forholdet spiller–klubb.

Både DFI- og skeidspillerne rakte en utstrakt hånd til de respektive klubbene for at de skulle overleve. De var villige til å svelge ubehagelighetene, og det til tross for at mange av dem faktisk ikke hadde vært med på moroa.

Nå kan det innvendes mot dette noe nostalgiske tilbakeblikk at ”spillerne kunne vel bare ha byttet klubb og sluppet dritten!”, men fullt så enkelt er det (heldigvis!) ikke. For noen av disse skeidgutta hadde – og har tydeligvis – det i seg at de elsker det samholdet de er en del av og bevist at det skal mye til før de svikter. Tenk det, i disse pengefokuserte fotballtider.

I går var det fem på Ullevål som var med meg i Skeid i 1998. I min bok fortjener de litt ekstra oppmerksomhet for at solen for tiden skinner over Nordre Åsen og Torshov. Jeg sikter til assistenttrener Petter Halvorsen, cupreservekeeper André Ulla og spillerne Espen Grina, Marius Johannessen og Erik Noppi (nevnt i vilkårlig rekkefølge, om noen skulle lure).

De var med da det regnet kniver over Skeidbanen i 1998, og noen av dem var med på noe tilsvarende i fjor. Opprykksåret 1998 inneholdt alt annet enn fryd- og fredfylte hverdager (heller ikke for skeidledelsen, jeg skjønner såpass!). I 1999 var de de glade amatører og underdogs i 26 Tippeligakamper, og de gikk for lut og kaldt vann sammenlignet med konkurrerende lags spillere. Dårligere treningsforhold, dårligere betalt, mindre presseomtale, mindre hvile og fritid og mindre tid til trening grunnet jobb og studier ved siden av.

På den tiden hadde jeg fått med meg spørsmålet til forfatter Lars Saabye Christensen ”Hvor er det blitt av alle gutta?”. Jeg visste hvor de var – i fotballsammenheng, vel å merke – , for jeg hadde dem jo på trening hver dag. I går så jeg noen av dem igjen.

"Money talks"

Jeg har bare ett hjerte og i det er det bare plass til én klubb. Jeg er vokst opp i Vålerenga og er stolt som en hane av det. Men i går var jeg også stolt av mine tidligere elever i Skeid. I likhet med en del andre spillere har også de et klubbhjerte. Jeg vet at deres skeidhjerte har blødd og at blodet har størkna i flere omganger.

”Money talks,” heter det seg. Det er for så vidt riktig når vi holder utsagnet opp mot gjengs klubbyttepraksis for fotballspillere. Jeg skal ikke gjøre de ovennevnte urett ved å forherliggjøre deres motiver. Jeg skal heller ikke påstå at de ikke hadde byttet klubb hvis de hadde vært attraktive nok. Men akkurat nå synes jeg det er riktig å fremheve noen spillere som er idretten fotball mer enn verdig. For resten av sangteksten på de innledende ord i dette avsnittet lyder nemlig ”but it [penger, altså] can’t sing and dance and it can’t walk”. Det slår i hjel myten om at penger betyr alt og at penger er roten til alt ondt. Derfor måtte en Grina, en Johannessen og en Noppi på ny ofre seg i går (de eneste av de fem som spilte), og blant annet derfor sto ”juniorlaget” til Skeid frem som voksne folk.

Når noen av mine tidligere spillere nevnes, kan det gi inntrykk av at mange av de andre er glemt. Det er ikke riktig. Jeg både husker og elsket dem alle, men jeg forelsket meg aldri. Men i går var jeg stolt over å trent de nevnte. De har gjort mye for å elske en klubb som ikke alltid har gjort sitt for å elske dem. Det kaller jeg å blø for klubben. Ære være dem for det, og måtte dagens Skeidledelse vite å verdsette innsatsen deres. Både i dag og i kommende solskinns- og regnværsdager. Det har de spillerne gjort seg fortjent til.

BENGT ERIKSEN