Les Drillos brev

Se Barclays Premier League og Tippeligaen på din iPhone! Last ned i App Store her!

Mye er bra med norsk fotball, særlig rammene rundt kampene i Tippeligaen, og det jobbes bra med yngre spilere i mange klubber. Men det jeg har sett av kamper i Tippeligaen etter seks serierunder har ikke vært bra, og plusser man på med landslagets siste kamper, ser situasjonen dyster ut. Hvorfor?

Dette er ingen omfattende analyse av norsk fotball, men jeg skal ta for meg viktige lagtaktiske forhold, nemlig gjennombruddshissighet eller fremdrift.

Påstand: Den største suksessfaktoren til RBK og landslaget i deres storhetstid var større fremdrift i angrepspillet enn sine motstandere. Fremdrift var basis og nøkkelen i både Nils Arne Eggens og min filosofi. For å lykkes med en slik måte å spille på kreves sterk styring og fokus på timing, bevegelse og gjenvinning (gv). Et kjernepunkt er dessuten at når motstander er brakt i ubalanse, selv om den er svak, skal det ikke tillates å gjenopprette balansen. Det betyr for eksempel at etter ballvinning på motstanderens banehalvdel, skal bakrom utfordres umiddelbart.

Jeg mente i 1998 at graden av framdrift kunne økes ytterligere, for å beholde og forsterke et lagtaktisk fortrinn.

Ti år senere er det bare å konstantere at det ikke har skjedd og at Norge har kastet denne nøkkelen på historiens skraphaug.

Bruddet kom med Åge Hareide. Han mente at Norge hadde så gode spillere at vi kunne tillate oss å styre kampene mer, spille mer variert og underholdende. Dette var musikk i manges ører, ikke minst i NFFs utdanningsavdeling og i media med Aftenposten og VG i spissen. Yngre trenere som har gjennomgått NFFs kurspakker har fulgt opp denne måten å tenke på. Det er sjelden at stor framdrift angripes direkte, men nye status og honnør-uttrykk har overtatt: variasjon, styre spillet, våge å holde ballen i laget, tålmodighet, spille langs bakken, hvile med ballen i laget, underholdning og stolte øyeblikk. Fine ord, men i praksis betyr det en ting: mindre framdrift.

Jeg forundres også over at dette bruddet med en norsk suksessformel har skjedd så til de grader uten diskusjon. Åge Hareide har mektige venner i media og NFF, og har maktet å kvele det som burde være en helt avgjørende diskusjon rundt norsk fotballs fremtid.

Jeg har vært på Lerkendal i år og ble overrasket over folk i miljøet som mente Nils Arne hadde gått ut på dato. At jeg har gått ut på dato hørte jeg allerede på nittitallet. Nå opplever jeg altså en Tippeliga som har tatt et langt steg mot possession-orientert fotball. Jeg ser mye internasjonal fotball på TV og registrerer at vi nå ligger omtrent på samme grad av framdrift som store deler av Europa, og faktisk litt bak når det gjelder Premier League.

Noen vil sikkert kalle dette for akademisk tåkeprat uten rot i virkeligheten. Nylig var jeg på Fredrikstad stadion og så FFK-Glimt. Svake presentasjoner av to bakoverlag. Da opplever jeg til min store tilfredsstillelse at jeg hadde støtte hos deler av publikum. Da bakoverfotballen innimellom ble nesten uutholdelig, kom det gjentatte ganger mishagsytringer fra publikum: «målet stårnte dær, ente den veien da vel osv». Som jeg kunne sagt det sjæl.

Men det hjelper ikke at jeg sier dette om det ikke kommer en debatt her. Når skal NFF skjønne at denne er helt nødvendig for at vi igjen skal kunne hevde oss i internasjonal fotball? Og når skal mediene våkne fra fortryllelsen om stolte øyeblikk og se realitene i øynene? Uten et stort fokus på fremdrift er Norge ingen ting i den store sammenhengen.

Drillo