Jeg har fått i oppgave å oppsummere den første serierunden i denne sesongens Premier League i fem små punkter. Det er ikke nødvendigvis så lett. Noen ord om det aller beste og fineste vi vet, stablet etter hverandre slik at de danner setninger som ytrer synspunkter som ikke alle deler, kan generere uante følelser. I løpet av første helgen i denne sesongen, har jeg blitt kalt ekstatisk, superpositiv, Jesus, hyggelig, idiot, dust, nerd (som for meg er noe positivt), i tillegg til de naturlige sammenligningene med testikkelkreft, AIDS og syfilis. De som hadde kjøpt inn rep, krakk og en krok til å feste i taket til meg, kommer ikke til å like de kommende punktene. Men, det gjør ingenting, for de aller fleste som elsker Premier League like høyt som oss i TV 2, er bra folk.

Rundens forventede:
Det måtte dessverre skje. QPR’s nysignering Kieron Dyer røyk ut med skade etter tre små minutter i møtet med Bolton. Mange himler med øynene og trekker frem Owen Hargreaves som Kongen av Skadeland. I så fall er Kieron Dyer statsministeren, presidenten, hertugen og Kronprinsen på en og samme tid. Han kom gratis til QPR fra West Ham. Der hadde han tjent over 80 000 pund i uka siden sommeren 2007, men antallet fulle kamper for klubben forble på et minimum. 10. november i fjor spilte han hele kampen mot West Bromwich, men før det må vi helt tilbake til 25. august 2007 for å finne den forrige 90-minutteren i seriespill. Ikke akkurat valuta for pengene. QPR-supporterne visste at de fikk en skadeplaget fyr på laget sitt, men dette var nesten i overkant. Vil det gå tre nye år til neste gang den en gang så lovende Ipswich-gutten fullfører en hel kamp? Vi håper ikke det, for nå syns vi bare synd på ham

Rundens lettelse:
At Cesc Fabregas endelig kom seg til Barcelona etter mange år i Arsenal. Tidspunktet å dra på, er forferdelig for Arsenal. Dette burde vært fiksa for tre uker siden, slik at de fikk tid til å erstatte den lille, spanske magikeren. I tillegg ville vi sluppet tre ekstrauker med mas om en overgang vi har ventet på i et par år. Må også få si at jeg syns det var flott å høre Fabregas’ oppriktige ord om hvor viktig Arsene Wenger har vært for ham, både som spiller og farsfigur. Som oftest er det idioti når spillere kysser klubblogoen på drakta, fordi du vet at det kun er spill for galleriet. Men, med Cesc Fabregas var det greit. Da han kyssa Barcelona-logoen føltes det like naturlig som når Kong Harald vinker med sin hanskekledde hånd fra slottsbalkongen på 17. mai. Fabregas er hjemme nå, og der tror jeg han blir de neste ti åra. Den eneste som kan lokke ham vekk derfra, er Arsene Wenger. Lykke til, lille, store Cesc. Du går til den eneste klubben i verden der du ikke er garantert plass på laget. Det er faktisk veldig modig av deg.

Rundens premature dom:
Du kunne se den komme. Som en skihopper på vei ned mot hoppet, eller som baguetten under armen på en frankofil dame på kjærlighetsferie i Paris: Kritikken mot David de Gea. Gutten har spilt 90 minutter i Premier League og allerede prates det om mangel på modenhet, feilkjøp og enda en keeperbom fra Alex Ferguson. Ville dette skjedd om det var en ung, britisk keeper som sto der? En keeper som var ansett som britisk fotballs fremtid? Selvfølgelig ikke. Han er spansk og et mye enklere mål for kritikk. At målet han slapp inn var en blemme, er det VIRKELIG ikke noe tvil om. Men hva med å gi pjokken en reell sjanse til å spille seg varm i trøya? ”Det har man ikke tid til i den moderne fotballen.” er et av mange argumenter som brukes. Jeg er dypt uenig. Du har tid, men har du ballene til å bruke den? Er du modig nok? Eller er du så ynkrygget at du gir etter for det evige maset fra engelske aviser? Gir Manchester United sin nye nummer én tid til å vokse seg til den keeperen han faktisk er, vil de potensiellt ha en keeper de neste tjue åra. Å gi ham fem-ti kamper uten å kappe av ham hodet, kan være en av de beste investeringene klubben kan gjøre de kommende sesongene. Og aldri i verden at han kommer til å koste dem så mange poeng i disse ti matchene, at gullet ryker. Pah, pøh og pffff!

Rundens løk:
Er det noe å lure på egentlig? Trenger jeg å skrive dette? Ok da: Kjære Joey Barton. Har prata med flere som har intervjuet deg etter at du fikk livet ditt tilbake på skinnene igjen. Alle sier det samme. Du fremstår som en genuint hyggelig, overraskende velartikulert og ydmyk fyr. Alle blir rett og slett litt glade i deg etter å ha møtt deg. Men, så oppfører du deg som verdens største og mest illeluktende kølle ute på banen, når du fillerister Gervinho etter at han forsøkte å filme seg til et straffespark. Deretter hiver du deg til bakken som en sild sluppet fra en skyskraper når Gervinho tar deg i ansiktet. For det er nemlig det han gjør kjære Joey: Han tar på deg. I ansiktet. Javisst, han fortjener rødt kort for sin toskete handling, men er det virkelig vits å i sprelle på bakken som en toåring som ikke får mer kake av den grunn? Og enda mer spennende: Ville du røsket spilleren opp etter kragen med mord i blikket, om det var en kritthvit engelskmann som f.eks Andy Carroll? Ville du gjort det om det var en som var større enn deg, som f.eks Andy Carroll? Det jeg lurer på, er med andre ord om du hadde turt å slåss med Herr Carroll? Ring meg hvis det blir aktuellt da, så får jeg satt litt penger på han med hestehalen.

Rundens nykommer:
Sergio Agüero var guddommelig mot Swansea. Rykket, ballbehandlingen, tilslaget, målene, assisten og tyngdeoverføringene sendte mang en herre ut i et kraftig mancrush. Agüeros tyngdepunkt er så lavt at han glir over gresset slik en hockeypuck suser langs isen etter et perfekt slagskudd. Noen ganger er fotball poetisk. Lille Sergio kommer til å skrive mange dikt denne sesongen, men han kommer også til levere flere solide stinkere av noen ræva limericker. På sitt beste i sin tid i Spania, var han som i matchen mot Swansea. I kamp etter kamp. Voksne menn gråt og pikene ville føde hans barn. Men, så kunne han spille som om noen hadde tatt ut batteriene av ham i ti kamper på rad. Jeg satser på at Mancini har noen ekstrabatterier liggende. Eventyret om lille Kun Agüero i England har såvidt begynt.

La meg også skryte kjapt av Swanseas nye keeper Michel Vorm. Han vekslet mellom kattemyke bevegelser, lynhurtige reaksjoner og noen solide tv-redninger. Javisst, han sto feilplassert på langskuddet fra Agüerp som seilet inn i nettet, men alt i alt fremsto han som en utrolig underholdende keeper. Vi gleder oss til fortsettelsen til både Vorm og resten av Swansea-laget.