Se Torres presentere seg i videovinduet over!

Boksefesten «This is my house» på TV 2 Sumo og Sportskanalen 21. oktober - mer info her.

– Bernard Torres er Norges svar på Manny PacMan. Et absurd talent som i løpet av to-tre år er verdensmester hvis vi matcher ham rett. Dette er den feteste signeringen gjort i proffboksing i Norge de siste 20 årene, sier promotor André Moen i Melhus Promotions.

Alle rundt den filippinskfødte gutten snakker i overskrifter. Selv dømmer han noe så uskyldig som barnehage-boksing når han ikke sikter mot pappas drøm.

Og lar seg ikke affisere av sammenligningene med landsmannen og legenden Manny «Pacman» Pacquiao (38).

– Jeg skal fullføre det jeg og pappa startet - jeg skal bli verdensmester, jeg må det.

Bernard Torres og jeg sitter i styrkeavdelingen på Oslo bokseklubb og har funnet oss et stille hjørne hvor vi kan prate. Rundt oss trenes og sparres det, mens regnet hamrer ned på det flate taket over oss. Det er lørdag og Torres og treneren Kjell Sørum, har reist fra Gran for å møte en mentaltrener, så før det, snapper jeg ham til meg og får tatt en prat.

KJEMPETALENTET BLIR PROFFBOKSER: Melhus Promotions har signert Bernard Torres. I oktober debuterer han i proffsirkuset. Foto: Melhus Promotions / Anette Marie Antonsen:
KJEMPETALENTET BLIR PROFFBOKSER: Melhus Promotions har signert Bernard Torres. I oktober debuterer han i proffsirkuset. Foto: Melhus Promotions / Anette Marie Antonsen:

Bernard Torres (f.1996) kommer fra Filipinene. Et land hvor boksing er svært populært og har legender som Manny Pacquiao, som også er Torres sitt store forbilde. Det var på TV han først oppdaget boksingen, men moren hans var ikke videre entusiastisk overfor Bernards ønske om å bokse.

Heldigvis var far på Bernards side, og etter mange og lange diskusjoner fikk de begge viljen sin. Men Bernard skulle ikke få bokse i mer enn to år før tragedien inntraff. Faren hans døde i 2005 og Torres la fra seg hanskene.

– Pappa pleide å kjøre meg til trening, og gjorde han ikke det så ble jeg med ham på jobb og så tok jeg bussen derfra. Det var pappa og jeg, det var vi som var laget. Da han døde forsvant mye av støtten og motivasjonen.

I tillegg til å miste sin far, reiste moren hans til utlandet, etter hvert Norge, for å jobbe og tjene penger til familien. Da bodde Torres i boksehallen, bokstavelig talt, sammen med åtte andre og fikk sakte men sikkert tilbake bokselysten, og før han flyttet til Norge i 2011, rakk han å gå 60 amatørkamper.

FORBILDET: Manny Pacquiao.
FORBILDET: Manny Pacquiao. Foto: Patrick Hamilton

På Vestlandet, hvor Bernard og familien endte opp, var det ingen boksemuligheter, så han gikk åtte måneder uten å bokse før tilfeldighetene, eller skjebnen, som Bernard kaller det, skulle endre på alt.

Ved en tilfeldighet dro hele familien på tur til en venn på Gran, og der leste de i lokalavisen at det skulle arrangeres åpen boksetrening.

– Han ble en annen det sekundet han fikk på seg hanskene, sier Kjell Sørum, som siden har fulgt Torres. Enda tettere enn de fleste trenere, for etter at Torres gikk sine første kamper i Norge i 2012, NM i ungdomsklassen (og vant), flyttet han fra familien på Vestlandet og inn til Kjell Sørum og kona.

– De har blitt familie, og Kjell en slags reservepappa, i tillegg til å være trener. Slik har det vært siden, og jeg tror ikke noe vil endre seg med det første. Annet enn at jeg nå bor for meg selv, da.

Ved siden av boksingen utdanner Bernard seg til barne- og ungdomsarbeider og jobber nå tre dager i uken i barnehage.

– Barna synes det er veldig kult at jeg bokser. Jeg liker barn, de er så fri og bekymringsløse. Vi har boksekamper på avdelingen, så jeg får testet meg litt som dommer også, ler han. Det er ikke vanskelig å se hvorfor barna liker ham.

Nå er det hard sparring som står på programmet opp mot kampen i Skien, selv om den siste uka før kamp er roligere, og Torres føler seg klar.

– Kroppen og formen er det ingenting å si på. Jeg er avhengig av å trene. Får jeg ikke gjort det, blir jeg gretten og vanskelig å ha med å gjøre.

I tillegg skal han nå sette i gang med å studere motstanderen på video, noe han tidligere ikke har gjort.

– Vanligvis bruker jeg første runden i en kamp på å studere, kjenne på motstanderen og legge en taktikk. Så du kan si det er først i andre runde jeg faktisk begynner fighten. Jeg er teknisk sterk og klarer å time slagene godt, så jeg går aldri inn i ringen med en tanke om at det ikke kommer til å gå bra. Jeg går alltid for å vinne. Det vil jeg også gjøre i Skien.

Før hver kamp ber han om en god og trygg kamp, og sender også en pekefinger opp i himmelen til pappaen sin.

– Han er her og følger med, tror jeg. Det er jeg nesten helt sikkert på. Jeg bokser for ham, for oss. Det var vår drøm, og det er nok også noe av grunnen til at jeg også har fortsatt.

Bernard Torres har bokset over halve livet sitt og ser på det som del av identiteten sin. Han forteller meg at han ikke vet hva han skulle gjort hvis han ikke kunne bokset, han ville mistet en stor del av seg selv. Men ydmykheten har han hvert fall ikke mistet i løpet av årene, for det er først etter intervjuet er ferdig og Torres går ned og snører på seg hanskene for å trene, at Kjell Sørum kommer bort til meg og forteller meg at Bernard senest i fjor, ble nordisk mester i sin vektklasse.

Og når jeg lener meg over rekka og ser ned på Torres, som nærmest leker med motstanderen i ringen, er det ikke vanskelig å se gleden han føler når han bokser. Og jeg er ganske sikker på at pappaen hans er der og følger med.