Høydeopphold har vært en del av suksessoppskriften til norsk langrenn de siste 25 årene.

Olaf Tufte, Petter Northug jr., Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen er blant de norske idrettsutøverne som har sverget til høydeopphold for å oppnå best mulige resultater.

Nå mener flere og flere landslagsprofiler at det er bedre å trene hjemme.

Onsdag fortalte Heidi Weng at hun ikke skal en eneste dag til på høydeopphold denne sesongen. Hun sover dårlig og mener at hun har bedre utbytte av å trene hjemme. En annen landslagsutøver, Astrid Uhrenholdt Jacobsen, sa rett ut at hun synes det er kjedelig å være to uker på høydetrening i Seiser Alm.

– Hvor mye vil du egentlig bli best? Ferdig snakka, sa roeren Tufte til TV 2.

Odd-Bjørn Hjelmeset er enig med Tufte.

– Jeg synes det er flotte plasser å trene. Jeg skjønner at du vil være hjemme og se familien, men det er som Olaf Tufte sier: skal du bli best, må du ofre en del. Ofrer du noe når du er på så fine plasser og trener med verdens beste jenter? Det er jeg usikker på, sier den tidligere langrennshelten til TV 2.

– Ønsker å være samlet
Landslagssjef Vidar Løfshus innrømmer at det har vært diskusjoner innad i løpergruppen om høydeopphold er den beste oppladningen til mesterskap.

– Vi har møtt det med å tilpasse opplegget mer individuelt. Når vi går inn i en nye fireårssyklus etter OL, er det Beijing som teller. Da kommer høydeopphold veldig i fokus igjen. Men det handler om at vi ikke har vært systematiske nok, sier Løfshus til TV 2.

– Vi har basert oss mye på individuell erfaring, og så har vi ikke vært systematiske nok. Det prøver vi i samarbeid med Olympiatoppen å gjøre noe med, sier landslagssjefen.

Hjelmeset tviler på at man kan bli best i verden uten høydetrening.

– Weng sier at hun sover dårlig, og det må man ha respekt for, men jeg har ikke respekt for at de mener det er kjedelig når det blir lagt ned enorme ressurser for at de skal være best mulig, sier han, og fortsetter:

– Jeg tror ikke det er godt nok å trene hjemme for å bli aller best, men kroppene reagerer veldig ulikt. Det er mulig ikke alle har den samme trøkken og utbyttet av høydesamling, men det er så utrolig flott å få ting tilrettelagt. Da er det rart at de ikke koser seg.

Vidar Løfshus mener det både er positive og negative sider med å droppe høydetrening.

– Vi sto i den situasjonen før Lahti. Jeg ønsker sterkt at vi er samlet som lag, men det viste seg at det fungerte bra forrige sesong. Så får vi se hva vi lander på i år. Jeg tipper brorparten av løperne drar til høyden. Jeg legger ingen føringer. Vi ønsker at løperne skal være i best mulig form til Pyeongchang. Mange av løperne på laget har lang erfaring med høydetrening og synes at de ikke har noe effekt av det. Så kom Klæbo, som ikke ønsker å eksperimentere med høydetrening før OL. Han har aldri vært i høyden og ser at det er et litt mer langsiktig prosjekt.

– Synes du det er greit?

– Vi lever av resultater, og så lenge vi leverer resultater, uavhengig av høyde eller ikke, er det greit.

Odd-Bjørn Hjelmeset mener ikke at Skiforbundet bør kreve høydetrening.

– Det er alltid individuelle tilpasninger, og det er en av de største suksessfaktorene for både damer og herrer, men jeg reagerer på utspillet om at det er kjedelig, sier VM-vinneren fra femmilen i Sapporo i 2007.

– Suksessfaktor for norsk langrenn
Landslagstrener Tor Arne Hetland forberedte seg i høyden før han tok OL-gull i Salt Lake City i 2002. Det var helt nødvendig.

– Det var spesielt viktig med høydetrening sesongen 2002. Da var det OL i Salt Lake City. Hele norsk langrenn har vært bygd på treningsbolken i høyden på høsten. Å være i høyden, puste tungt og bevege seg sakte med lav muskulær belastning, gjør at vi har hatt stor suksess i mange år. Det er fremdeles en av suksessfaktorene i norsk langrenn, og vi bygger sesongplanene til guttene med høydetrening. Det gir en fin periodisering. Når guttene kommer hjem igjen kan de trene med høyere intensitet på de hardeste øktene. Det gir en fin syklus i treningsåret, sier Hetland.

Han mener det var lettere å dra to-tre uker til høyden tidligere da det ikke var like tett mellom konkurransene i verdenscupen.

– De fleste kommer nok til å forberede seg slik de har gjort de siste årene. Det handler også om tid. Har man bare en uke er det like greit å være hjemme for å få ro. Det er litt utfordringer med så mange konkurranser det er i verdenscupen enn det var for 10-15 år siden, sier han.

Sprinttrener Arild Monsen var landslagsløper fra 1982 til 1990. Da var ikke høydetrening en integrert del av opplegget til løperne.

– Det begynte mot slutten av min tid, men det var aldri snakk om den lengden på høydeoppholdene som er i dag. Den gangen var det snakk om 10-12 dager, og det var ikke målinger av det ene eller det andre. Det var mye enklere for å si det sånn, sier Monsen.

– Det var ikke snakk om langvarig høydeeffekt, men mer akklimatisering. Vi gjorde det for ikke å få knekken. Jeg var med å konkurrere i 1800 meter, og det var stor forskjell på enkeltes prestasjoner i lavlandet sammenlignet med høyden. For meg personlig var det en lykke. Jeg har en klar overvekt av de beste resultatene mine i høyden. Jeg tålte høyde godt, sier Monsen.

Han mener forståelsen av høydetreningens effekt er blitt mye bedre de siste årene.

– Vi har kommet mye lengre i dag, og vi har mye bedre kontroll. Nå kan vi stadfeste og sette verdier på de løperne som responderer på høydetrening. Klarer de å produsere flere røde blodlegemer ved å være i høyden? Hvor lenge må de være i høyden? Vi har gått mye dypere inn i det materiet nå enn tidligere, sier Monsen, som ser på høydetrening som et tveegget sverd.

– Tilbakemeldingen fra løpere på mitt lag er at vi må velge litt mellom to onder. Om sprinterne er lenge i høyden mister man litt av hurtighets- og sprinttreningen. Restitusjonen tar lengre tid i høyden. Vi må ikke glemme at vi er sprintere. Hvis vi skal ligge i tre uker uten å trene på det vi skal bli god på, så må jeg ta en nøye vurdering av det jeg holder på med, sier han.