Et politisk bakteppe kan avgjøre Therese Johaugs skjebne i CAS.

Ventetiden har vært lang for Johaug. Etter dommen på 13 måneder fra det norske domsutvalget, bar det videre til den internasjonale voldgiftsretten for sport (CAS) i Lausanne i juni.

Årsaken var at det internasjonale skiforbundet (FIS) mente dommen var i det lavere sjiktet for den typen stoff som Johaug testet positivt for den 16. september i fjor.

Dette til tross for at FIS sier de tror på forklaringen som er gitt på hvorfor Johaug testet positivt på steroidet Clostebol. Når FIS sier de tror på Johaugs forklaring, er det overraskende at de ønsker henne utestengt fra skisporten på en periode fra 16-20 måneder.

Det oppfattes som en knallhard straff for en utøver som faktisk blir trodd på at den positive prøven ikke stammer fra kynisk bruk av prestasjonsfremmende midler. Spørsmålet alle venter på er den endelig dommen fra CAS. Forventningen er at CAS er en nøytral part som garanterer for at behandlingen av saker er fri for bindinger og påvirkning fra idretten.

Det er forventet at jussen og tvilen kommer utøver til gode når endelig dom foreligger. På tross av forventningen om en nøytral og juridisk saklig behandling, har CAS vært gjenstand for kritikk. Ikke alle har tillit til CAS, nettopp fordi de mener domstolen ikke er nok uavhengig. Frykten er at CAS er sårbar for påvirkning fra idretten, som igjen skaper usikkerhet til at saker behandles rettferdig og korrekt.

Domstolens uavhengighet ble i 1994 prøvd i sveitsisk høyesterett. Da ble det konkludert med at CAS var en reell voldgiftsrett, men at den allikevel hadde uheldige forbindelser til IOC. Siden har voldgiftsretten vært igjennom reformer, men fremdeles stilles det spørsmålstegn ved uavhengigheten og om domstolen i så fall løper idrettsorganisasjonenes politiske ærend.

Det spekuleres fremdeles i hvorfor FIS ønsker å straffe Johaug hardere enn domsutvalget i Norge. Det foreligger ingen offentlig forklaring fra FIS, utover at de ønsker en mer nøytral og grundig gjennomgang av saken. I så fall ingen tillitserklæring til den norske prosessen mot Johaug.

Når FIS sier de tror på Johaug, er det vanskelig å forstå hvorfor de vil at hun skal straffes utover 13 måneder, og i tillegg ilegges en straff lang nok til at OL ryker. Om OL ryker, vil det være en tilleggsstraff for en utøver innen en idrett hvor OL er et karrierehøydepunkt. I så fall en knallhard straff når utgangspunktet er at de tror på forklaringen om at hun ikke dopet seg med hensikt.

Hva er i så fall motivet? Kan det være for å vise et eksempel på at de behandler alle utøvere likt så lenge det er en positiv prøve, og på den måten blidgjør andre nasjoner med belastende dopingskandaler på rullebladet? I lys av det internasjonale bakteppet i idretten og i antidopingarbeidet, er dette en logisk forklaring fordi prosesser i idretten har til gode å utvikle et system likt gjeldende standard i gode rettssamfunn. Selvfølgelig skal utøvere behandles likt, men utøver skal også behandles rettferdig, og straff skal stå i forhold til forseelsen. En straff blir svart/hvitt om det ikke tas hensyn til hendelsesforløpet, og signalet blir en ufravikelig standardstraff uavhengig av hendelsesforløp og grad av skyld som er i strid med folks oppfatning av god rettspraksis.

Kan årsaken til FIS-anken være frykt for negative assosiasjoner rundt OL-festen om en nylig ferdigsonet utøver kommer tilbake og vinner gull? Kan det være at FIS vurderer en fersk dopingutestengt utøver som skadelig for merkevaren langrenn, og at det får sporten til å fremstå som myk i kampen mot doping? I lys av vinden som blåser i antdopingkampen, er det feil signal å sende til sponsorer, publikum og antidopingmyndigheter.

Om mine spekulasjoner er medvirkende til FIS-anken, betyr det at utøvers krav til rettferdig behandling settes til side for det politiske. Ikke overraskede at et særforbund har en slik agenda, men CAS skal ikke ta politiske hensyn. Samtidig er CAS sannsynligvis opptatt av signaleffekten i saken, og hvilke konsekvenser det får for idretten. Om CAS går god for Johaug sin forklaring om at skylden først og fremst ligger hos legen, kan det skape et dilemma fordi det er en risiko for at andre utøvere uten skjellig grunn vil gjøre det samme. Det objektive ansvaret, hvor utøver er ansvarlig for hvilke stoffer som inntas, er blant annet skapt for å unngå et slikt scenario. Om også CAS er enige i at Johaug har en troverdig forklaring, vil da dommerne også være enig i at hennes konsultasjon av landslagslegen er tilstrekkelig til at hun får slippe med en redusert straff på under 15 måneder? Vil CAS ta hensyn til Norges Skiforbunds tidligere utøverkontrakt som sa at utøver skal følge landslagsleges råd?

Vurderer CAS dette som formildende, eller står de hardt på sin tolkning av det objektive ansvaret? Johaug forsvaret mener hun har tatt ansvar ved å forhøre seg med en anerkjent landslagslege. Et godt forsvar, for realiteten er at svært mange utøvere på toppnivå ville gjort det samme. Det norske domsutvalget mente at hun allikevel ikke var uten skyld og gav henne derfor 13 måneder. FIS er enige med norske domsutvalget, bortsett fra at de mener hun skal straffes langt hardere selv om hun opptrer med begrenset grad av skyld.

Det gjenstår å se, konsekvensene- og straffen kan bli knallhard for Therese Johaug. Ikke for å straffe henne for å ha dopet seg, men fordi ringvirkningene av en redusert straff kan vurderes som en oppmykning av regelverket i en tid da idrettens troverdighet er under press for å straffe utøvere som havner i dopinggarnet.

Det gjenstår å se om dommen bidrar til å svekke eller styrke systemet som nå bestemmer Johaugs skjebne. Om systemet fungerer, kommer tvilen utøver til gode slik at straff står i forhold til forseelsen. I så fall er Johaug snart ferdig sonet.

Mads!