VAR er for tiden moteordet i fotball. Det står for Video Assistant Referee. Hensikten er å bli kvitt de store dommertabbene. At en kamp skal ende opp med rett vinner, og at man skal ha en korrekt avgjørelse i de avgjørende situasjonene, selv om dommerteamet på banen ikke har fått med seg situasjonen på riktig måte.

Så langt har ikke VAR gjort fotballen bedre.

Jeg var skeptisk til videodømming før. Etter å ha sett videodømmingen i praksis, er jeg enda langt mer skeptisk.

Jeg var redd grunnen til min skepsis var at jeg var gammeldags og konservativ. At jeg egentlig ikke hadde noe veldig gode argumenter. Derfor har jeg også valgt å være ganske åpen når jeg nå skulle få se hvordan det fungerer.

Det har ikke fungert spesielt bra, og jeg skal prøve å oppsummere min frykt for at fotballen vil miste noe av det som gjør at vi elsker spillet, og faktisk noe av det som er fotballens egenart.

* Øyeblikket. Noe av det sterkeste i fotballen er øyeblikket. Øyeblikksgleden og øyeblikksskuffelsen. Det øyeblikket man aldri glemmer. Uten VAR settes ballen i mål, et kjapt blikk på assistentdommeren, og jubelen kan bryte løs. Med VAR har vi sett at mål, der det egentlig ikke ser ut til å være noen grunn til tvil, har blitt tatt til videodømming. Ergo forsvinner øyeblikket mens man venter på avgjørelsen. Om man ikke kan ta av og bare hengi seg til følelsene øyeblikket gir, har man tatt vekk noe av det viktigste fotballen faktisk kan gi.

* Avgjørelser. Hva er enklest for en assistentdommer som er 99 % sikker på at det er offside, men ikke 100 %? Kanskje å la situasjonen gå, og tenke at man blir reddet av VAR om det skulle føre til mål. Altså ikke bare endrer man fotballens kompleksitet ved å ikke frispark ved offside, men det vil videre gi flere scoringer som blir annullert etter venting.

Og la oss huske på én ting; undersøkelser viser at assistentdommere per i dag treffer oppsiktsvekkende bra på offsideavgjørelser – uten hjelp av videodømming.

* Usikkerhet. Det var full forvirring da det smalt mellom Mexico og New Zealand i Confederations Cup. Istedenfor at dommer tok tak i situasjonen, noterte seg hva som skjedde sammen med teamet sitt, trakk han seg tilbake for å lene seg på videodømmingen. Resultatet ble tre gule kort i en situasjon som burde gitt flere gule, og også røde kort. Det ble også en uforholdsmessig lang pause i en kamp der New Zealand hadde momentum og der de jaget en utlikning på overtid. Dramaet man elsker med fotballen ble i stedet langdrygt surr.

* Ingen garanti for korrekt avgjørelse. Raphael Varane fikk rødt kort etter videodømming i landskampen mot England. Det var et tvilstilfelle, og tidligere toppdommere har uttalt etter selv å ha sett situasjonen, at VAR gjorde slik at man endte opp med en gal avgjørelse. At Varane ikke skulle vært utvist. Og da kommer vi til neste punkt;

* Skjønn. VAR tar seg friheter. Jeg kan aldri tenke meg at intensjonen er å gå inn og avgjøre situasjoner der det dreier seg om skjønn. Dommerne kan ikke la VAR bli en hvilepute, der de vegrer seg for å ta vanskelige avgjørelser basert på skjønn. Rett og slett fordi dømming i stor grad handler om skjønn. Men når man allerede i fase hvor et nytt system prøves ut, går til det skrittet ved å la VAR ta skjønnsbaserte avgjørelser, er det liten grunn til å tro at det blir mindre av det.

La det være sagt. Jeg er for fremskritt. Tilbakespillsregelen og mållinje-teknologi har vært fantastiske fremskritt for denne idretten.

Verdens desidert mest populære idrett er det faktisk – i all sin enkelhet. Og fotballens enkelhet er også fotballens genialitet.

Ikke ta bort det. Ikke risikér fotballens enkelhet og egenart på teknologiens alter.

I alle fall ikke slik teknologien fremstår nå.