Siden første sammenlagtseier i Tour de France i 2013 har Chris Froome startet sykkelfesten som soleklar favoritt. I 2014 kom han riktignok ikke til mål, men etter en overbevisende oppkjøring startet Sky- rytteren allikevel som favoritt og har vunnet de to siste utgavene.

Før starten på årets sesong var de fleste enige om at Froome er verdens beste etapperytter og mannen å slå i juli. Briten er fremdeles favoritt til å vinne, men det er mye som tyder på at han i så fall blir mindre dominerende enn hva vi har sett han i de tre utgavene han har vunnet til nå.

Årsaken til at Froome fremdeles er favoritten er at merittene taler for seg. Med tre sammenlagttriumfer i Frankrike rundt, tre sammenlagtseire i Criterium du Dauphine, to ganger vinner av sammendraget av Romandiet rundt og tre pallplasser sammenlagt fra Spania rundt, vet vi at han har det som skal til. Froome på sitt beste er svært vanskelig å slå.

Sky-kapteinen har syv etappeseire i Touren, hvor to av disse er på den viktige tempodistansen.

I Team Sky har han det sterkeste laget i sykkelsirkuset, bygget rundt Froome med topp betalte ryttere, alle med potensial til selv å hevde seg i toppen av et hvilket som helst storritt.

Uansett, Froome har ikke dominert på samme måte som tidligere og spørsmålet er om han er svekket i forhold til tidligere år?

I fjor gikk briten inn i Tour de France med fire individuelle seiere, inkludert sammenlagt i Criterium du Dauphine. I 2015 vant han igjen i Dauphine og innkasserte fem individuelle seire, før han stod på startstreken i Touren. I 2014 vant han nye fem ritt, inkludert sammendraget i Tour de Romandiet.

I Criterium du Dauphine samme året var han plassen bak Contador i sammendraget før siste etappe, men havnet i et taktisk spill som skjøv han ut av pallen. Formen var allikevel på plass og Froome startet Touren det året med en overraskende sjetteplass i en massespurt på første etappe fra Leeds til Harrogate. Tross en offensiv start og åpenbart gode bein, kan mye gå galt i en sammensatt konkurranse som Tour de France.

Etter å ha veltet allerede før rittet kom inn på de fryktede brosteinspartinene på sjette etappe til Arenberg Porte du Hainaut, måtte han stå av rittet og fra sofaen se den italienske rivalen Vincenzo Nibali dominere hele veien til målgang i Paris. Nibali, som nylig ble tre sammenlagt i Italia rundt, blir ikke å se på starten av Tour de France.

I 2013 vant Froome ni ritt, inkludert Criterium du Dauphine, før han stilte på Le Grand Depart i Porto-Vecchio på den franske øya Korsika.

I 2013, 2014, 2015 og 2016 åpnet han med seier i sesongåpningen. Herald Sun Tour, Vuelta a Andalucia og Tour of Oman er ikke viktige ritt, men å vinne årets første test kan være en strategi fordi det smaker alltid godt, gir ro og bekreftelser. Spørsmålet er om strategien er endret, eller at det er en tendens når Froome i årets sesong åpnet Herald Sun Tour med en sjetteplass sammenlagt og så langt står uten seire før han går inn i årets store mål? Kan det være et mønster at seiersstatistikken hans fra 2017 og bakover til 2013 viser den fallende seiersrekken 0, 4, 5, 5 og 9?

I sykkel viser det seg at det er vanskeligere å vinne desto mer du vinner. Forklaringen er ofte at det er taktisk vanskelig å komme først når konkurrentene markerer deg som den største favoritten. Men færre seire kan muligens også fortelle noe om at en utøver er på vei ned etter mye suksess?

For med berømmelse og rikdom kommer forpliktelser og forstyrrelser, som igjen kan ha negativ påvirkning på det siste lille som gjør at du får det nødvendige overtaket i et sylskarpt felt med en kø av sultne konkurrenter siklende på øverste pallplass.

Blir år med suksess, store pengesummer og en ny hverdag en byrde som påvirker de nødvendige forsakelsene og det harde arbeidet i forhold til utfordrerne på vei opp? Å vinne Tour de France sammenlagt er ekstremt med enorme forberedelser, hardt arbeid og smerte. Er det blitt tyngre for Froome å gjennomføre de samme forberedelsene enn tidligere? I så fall, kan han kompensere med økt erfaring og den solide plattformen opparbeidet gjennom år med trening og juling, eller gjør det at resultatene akkurat vipper den veien hvor det ofte forklares som «stang ut»?

Etter det intense oppkjøringsrittet Criterium du Dauphine er det store forventninger til at årets Tour de France blir åpent og tett. Listen over potensielle vinnere er lengre enn på lenge. Blant navnene er Richie Port, Romain Bardet, Nairo Quintana, Jakob Fuglsang, Alberto Contador, Simon Yates, Fabio Aru, Aljandro Valverde, Rafal Majka, Ion Izagirre og kanskje en eller annen overraskelse (?).

Richie Port så ut til å ta favorittstempelet etter overbevisende sykling i Criterium du Dauphine.

I årets sesong har Porte en seiersrekke som ligner på den Froome hadde på sitt beste, og derfor virket den lille australieren å være en klar favoritt til årets Tour. Men Porte har vist før og viste igjen at han er sårbar. På siste etappe av det viktige oppkjøringsrittet ble han overraskende utmanøvrert og måtte gi ledertrøyen til danske Jakob Fuglsang.

For Chris Froome skaper kanskje en relativt dårligere sesongstart enn tidligere økte nerver?

Kanskje er mine antagelser feil fordi en stadig mer erfaren Froome med årene har lært seg å prioritere og holder igjen slik at formen slår ut i full blomst når det virkelig gjelder?

At oppkjøringen til årets Tour skaper forventinger og spenning er allikevel et faktum. Det er bare å glede seg til Le Grand Depart den 1. juli!