«I always said that it was an honour to serve Tottenham Hotspur, and I feel the same every time I walk back into the stadium.»

De berømte ordene stammer fra Bill Nicholson, den mest legendariske Tottenham-personlighet noensinne.

I dag er han kanskje den det blir snakket mest om på White Hart Lane, til tross for at han døde som 85-åring i 2004. Man kommer bare ikke utenom.

Det er nemlig legendenes aften i Nord-London i dag. 118 år med White Hart Lane-fotball er over. Tottenham har spilt sin siste kamp på stadionanlegget. Manchester United er blitt slått 2-1. Andreplassen i Premier League er sikret.

Allikevel er det scenene etter kampslutt som vil bli husket fra White Hart Lane. Først banestormingen. Den obligatoriske banestormingen.

«Ladies and gentlemen, can you please return to your seats. There can’t be a farewell ceremony until the pitch is cleared.»

Det hjelper jo lite.

Tusenvis av tilskuere tar turen ut på gressteppet. For første gang. For siste gang. En eneste gang. De fleste jubler. Mange skriker. Noen gråter.

De gjør festen til sin egen. Det er deres farvel. Den offisielle seremonien blir utsatt en liten halvtime. Det måtte bare bli slik.

«Dette er en historisk dag for oss alle, men vi trenger at dere forlater banen. Resten av verden venter på å se dette. Vi har en fantastisk seremoni på gang. Vi kan ikke gjøre noe før dere har forlatt banen. Så vær så snill. Takk. Av banen nå.»

Når speakeren på stadion til slutt får oppfylt sitt ønske, starter seremonien. Totalt 45 tidligere spillere blir hyllet. Det er det siste farvel med en bygning. Men for dem som har vært der er den også så mye mer.

Fakta: White Hart Lane

  • Første kamp: 4-1-seier over Notts County i en treningskamp, 4. september 1899
  • Første obligatoriske kamp: 1-0-seier over QPR i Southern League, 9. september 1899
  • Første kamp i toppdivisjonen: 2-2-kampen mot Manchester United 11. september 1909
  • Siste kamp: Oppgjøret mot Manchester United 14. mai 2017
  • Største seier: 13-2 mot Crewe Alexandra i omkampen av FA-cupens 4. runde, 3. februar 1960
  • Største tap: 0-6 mot Sunderland, 19. desember 1914 og 0-6 mot Arsenal, 6. mars 1935
  • Søndagens kamp er den 481. i Premier League-historien på White Hart Lane. Spurs har vunnet 250 av de første 480, spilt 119 uavgjorte og tapt 111. De eneste andre banene som er benyttet hver sesong siden 1992/93 er Old Trafford, Anfield, Goodison Park og Stamford Bridge.
  • Den første kampen i Premier League-æraen på White Hart Lane var 0-2-tapet mot Coventry, 19. august 1992. Erik Thorstvedt kom innpå som innbytter i den kampen, og ble med det den første keeper-innbytteren i Premier League-historien.
  • Tottenhams første målscorer i Premier League-historien på White Hart Lane var Gordon Durie, i 2-2-kampen mot Crystal Palace, 22. august 1992.
  • To ganger er det blitt scoret ti ganger i en Premier League-kamp på White Hart Lane. 6-4-seieren mot Reading, 29. desember 2007, og 9-1-seieren over Wigan, 22. november 2009.
  • Manchester United er det bortelaget som har vunnet flest kamper på White Hart Lane i Premier League-æraen. (12 før søndagens kamp).
  • Darren Anderton har flest Premier League-kamper på White Hart Lane, med 148. Jermain Defoe har 146. Av dagens Spurs-spillere har Kyle Walker (90) flest.
  • Jermain Defoe har flest Premier League-mål på White Hart Lane, med 60. Harry Kane har 37.
  • Dion Dublin og Wayne Rooney, begge seks, er de som har scoret flest mål for bortelaget på White Hart Lane i Premier League-æraen.

    Kilde: Gracenote/Infostrada

En institusjon, et valfartssted, et hjem.

Det er en emosjonell dag. Tårene triller. Voksne menn og kvinner gråter. Man hørte det da «Glory, glory, hallelujah» ble satt i gang av dem med de sterkeste stemmebåndene allerede 25 minutter ut i kampen. Dette var noe spesielt. Noe veldig, veldig spesielt. Noen sang kanskje for siste gang. Noen for første. De er heldige.

På storskjermen ruller en video. Sju minutter med Tottenham-historie. Gjenfortalt av skuespiller og Spurs-fan Sir Kenneth Branagh. Fra start til slutt. De legendariske Nicholson-sitatene sitter løst i minnet.

«It’s been my life, Tottenham Hotspur and I love the club».

Følelsen er gjensidig hos nesten alle de 32000 menneskene som sitter rundt omkring på de forskjellige setene på White Hart Lane i kveld. Det vil si, akkurat nå står de. Alle sammen. De elsker Tottenham Hotspur.

Før i dag kunne man merke det på vei til stadion også. Hamburgerlukten var friskere. Nesten som biff. Skjerf-og t-skjorteselgerne ropte høyere. Enorme mengder «farvel-skjerf» var trykt opp. Selv togskinnene virket ekstra polerte. Turen fra Seven Sisters til White Hart Lane togstasjon har aldri gått raskere. I dag skulle det virkelig skinne.

Sesongkortinnehaverne rundt omkring på stadion får nå lov til å ta med seg setene sine hjem etter kampslutt. Siden 1994 har anlegget vært kun bestående av sitteplasser. Noen irriterer seg over det.

Kanskje får noen av setene allikevel plass i stuene i de nord-londonske hjem. Andre blir gjerne hageseter. Noen kommer til å stå i boder. Det Spurs vel hvem som får bestemme. Minnene kan man i hvert fall uansett ikke ta fra de trofaste.

«Oh, when the Spurs go marching in.»

Taktfast. Gjennomtrengende. Trampeklapp.

Det er neppe mye som skal til for at bygningsarbeiderne ikke trenger å steppe inn. Fansens ljomende røst river nesten anlegget i bakken av seg selv.

Allerede i morgen starter den offisielle rivningen. 118 års historie skal jevnes med jorden.

Men for å rive ned noe, må det i utgangspunktet ha blitt bygget opp. Og akkurat nå er det heltene som har formet klubben - og de som har stått dem nærmest - som får sin fortjente hyllest.

Fra Nicholsons double-lag er ikke mange igjen. Kun fem er i live, og for de fire som trer ut på gresset er det en siste avskjed med arenaen der de sikret klubbens største triumfer.

Les Allen, som dannet spisspar med avdøde Bobby Smith, har gjennomgått hjerteoperasjon og må bruke stokk, men lar ikke denne anledningen gå fra seg. Han kommer ut som nummer tre i rekken. Senere kommer to x Terry. Terry Medwin og vingen Terry Dyson, som scoret 2-0-målet i FA-cupfinalen i 61.

Den største jubelen for «double-gjengen» kommer allikevel for Cliff Jones. Venstrevingen fra Wales, regnet for å være verdens beste i sin posisjon. 60-tallets Ryan Giggs og Gareth Bale, om en vil.

Mannen som aldri vil bli glemt for måten han ankom White Hart Lane til sin debut. Han tok toget og gikk gatelangs i hovedgaten sammen med Spurs-supporterne. Slikt setter spor.

Før på dagen ble vi som er heldige nok til å få være her som journalister informert om at medlemmer av Bill Nicholsons familie er til stede på tribunen. Nicholson spilte selv på det legendariske «push and run»-laget da klubben vant sin første ligatittel i 1950/51, og var manager i klubbens mest suksessfulle sesong noensinne i 1960/61.

Heltene fra 80-tallet er vel så populære rent desibelmessig. Når Osvaldo Ardiles kommer ut av tunnelen sammen med et yngre medlem av sin familie, er det like før taket løfter seg i Nord-London. Sammen med Ricardo Villa kom han rett fra VM-suksess på hjemmebane med Argentina i 1978, og ble raskt en av bærebjelkene for snaut 40 år siden.

Ved Ardiles' ankomst på gresset er det som de første minuttene av selve kampen mot Manchester United. Den som havnet litt i skyggen i dag.

Akkurat nå virker kampen som en helt annen dag. En helt annen anledning. Men i startfasen, like før Victor Wanyama stanget inn 1-0, ble det i den sydlige svingen sunget høyere enn noensinne. Høyere enn de foregående 118 årene. Garantert.

«We're the Park Lane, we're the Park Lane, we're the Park Lane Tottenham.»

I øst svarte man fra The Shelf.

«We're the Shelf Side, we're the Shelf Side, we're the Shelf Side Tottenham.»

Da Spurs vant sin til nå siste europeiske turnering, under Keith Burkinshaws ledelse i 1984, var det kanskje like mye lyd. Kanskje. Og de som er gamle nok til å huske det ser nok på nettopp den cuptriumfen som en av den liljehvite historiens største.

For dem er det også stort å få lov til å hylle blant andre Graham Roberts i dag. Mannen som med kapteinsbindet på armen scoret 1-1-målet like før slutt i ordinær tid, og sikret ekstraomganger i Burkinshaws siste kamp som Spurs-sjef. Finalekamp nummer to i UEFA-cupen mot Anderlecht i 1984. Her på White Hart Lane. Tottenham vant på straffekonkurranse. Keeper Tony Parks ble den store helten.

Fakta: Spurs' største meritter

  • To ligamesterskap (1950/51, 1960/61)
  • Åtte FA-cuptitler (1900/01, 1920/21, 1960/61, 1961/62, 1966/67, 1980/81, 1981/82, 1990/91
  • Fire ligacuptitler (1970/71, 1972/73, 1998/99, 2007/08
  • Tre europeiske cuptitler: Cupvinnercupen 1962/63, UEFA-cupen 1971/72 og 1983/84

Parks er her ikke i dag. Men det er flere andre tidligere Spurs-keepere. Pat Jennings, som introduseres som «one of the greatest of all time». Ray Clemence. Paul Robinson. Og Erik Thorstvedt. Vår egen ekspert. Han blir introdusert som Erik «The Viking». Selvsagt blir han det.

FØRST PÅ JOBB, SÅ HYLLET: Erik Thorstvedt var med Øyvind Alsaker og Jon H. Børrestad under starten av TV 2s sending forut for kamp. Foto: Olof Andersson/TV 2
FØRST PÅ JOBB, SÅ HYLLET: Erik Thorstvedt var med Øyvind Alsaker og Jon H. Børrestad under starten av TV 2s sending forut for kamp. Foto: Olof Andersson/TV 2

Vår egen mann står der ute. Vikingen Erik Thorstvedt. Gentlemanen Erik Thorstvedt. I sentrum av White Hart Lane for noen sekunder. Med hele Tottenham-verdens øyne rettet mot seg. Det er så stort. Det er så fortjent.

Tidligere denne uken var Erik tilbake på sin gamle hjemmebane for å vise fram anlegget, og det var tydelig at vår TV 2-ekspert fremdeles er populær i klubben.

Det ble selfies utenfor supporterbutikken og autografskriving på vår runde rundt anlegget. Når han nå på sin æresrunde etter presentasjonen går forbi Paxton Road, den nordlige kortsiden der han en gang kastet hanskene til supporterne før kampen var slutt, er gjensynsgleden trolig stor.

Fansen glemmer ikke sine helter. Tottenham-fansen har mange helter de ikke skal glemme.

De glemmer selvsagt heller ikke de som ikke er her. Fraværende er blant andre mannen med flest kamper for klubben, Steve Perryman. 655 ligakamper for Spurs, men i Norge mest kjent som opphavsmannen for en sportsbutikk i Bergen. Exeter-direktøren er opptatt med kamp for eget lag. Det samme er Real Madrid-stjernene Luka Modric og Gareth Bale. Storscorerne Gary Lineker og Jimmy Greaves, sistnevnte med 220 mål for klubben, er her heller ikke.

Det er allikevel nok av dem som er her. Robbie Keane har med sin sønn. Peter Crouch hylles som «yiddo». Darren Anderton er på plass. Mike England, Tony Galvin, Chris Waddle og Marc Falco. Alan Gilzean, «The original king of White Hart Lane». Legender fra forskjellige epoker.

FLAGGET UT: Alle tilskuerne fikk egne flagg ved setene sine. Foto: Olof Andersson/TV 2
FLAGGET UT: Alle tilskuerne fikk egne flagg ved setene sine. Foto: Olof Andersson/TV 2

Og Glenn Hoddle. Geniet Glenn Hoddle. Magikeren Glenn Hoddle. Gåten Glenn Hoddle. Utvilsomt en av klubbens aller største spillerlegender noensinne, som dessverre aldri levde opp til forventningene da han returnerte som manager tidlig på 2000-tallet.

Det er glemt i dag. I dag vinker Hoddle til fansen når de synger hans navn høyere enn de flestes. Det er kun de positive øyeblikkene som huskes.

Ingen bryr seg om Gary Mabbutts selvmål i cupfinalen mot Coventry i 1987 i dag. I dag huskes mannen som for alvor viste at diabetes ikke er et hinder for toppfotball for sine over 600 kamper (307 av dem på White Hart Lane), sin kapteinsgjerning og sine herlige smil.

«Super, super Gal. Super, super Gal. Super, super Gal. Super Gary Mabbutt.»

Mabbutt smiler om kapp med mange i dag. For selv om sesongen igjen endte uten troféer, og Nicholsons berømte «If you don’t win anything, you have had a bad season» trolig har gått på repeat i hjernene til flere, er dagen i dag kun en tid for gode minner.

Harry Kane sa det selv da han ble intervjuet tidligere denne uken. «Jeg har hatt noen dårlige minner på White Hart Lane, men de overskygges av alle de gode. Det har vært som et hjem for meg.» Den lokale helten fra Walthamstow er selvsagt blant de mest populære i dag.

Men selv om Kane for tredje sesong på rad har scoret over 20 ligamål i en sesong for Spurs, og flesteparten av de supporterne på tribunen som har navn og nummer på ryggen av sine drakter bærer nettopp 10eren, må White Hart Lane-historiens siste Tottenham-målscorer finne seg i å stå i skyggen i dag.

Andre storscorere i klubbens historie skal nemlig hylles. Og fortjent er det.

Her er Les Allens sønn, Clive Allen, som scoret vanvittige 49 mål totalt i alle turneringer i 1986/87-sesongen. Martin Chivers, tomålsscoreren fra UEFA-cupfinalen i 1972, er på plass. Garth Crooks og Steve Archibald, den perfekte duo som skapte magiske øyeblikk på tidlig 80-tall.

Teddy Sheringham, som spilte to perioder for klubben og som dannet et av Spurs-historiens giftigste spisspar sammen med Jürgen Klinsmann i 1994/95, er den eneste i lys dress. Han elsker oppmerksomheten. Snur seg, vinker i alle retninger. Finner sin plass i rekken. Og får snart selskap under paraplyen av Erik Thorstvedt, sin gamle lagkamerat.

Klinsmann selv hadde ikke mulighet til å være med i dag, men fikk sin fortjente avskjed med sin gamle hjemmebane under Nord-London-derbyet mot Arsenal for to uker siden. Men andre internasjonale stjerner er på plass også i dag. Stjerner det glitrer av.

Edgar Davids. Dimitar Berbatov. David Ginola. Nydelige Ginola, som da han ble presentert for pressen etter overgangen fra Newcastle i 1997 startet med å holde opp Tottenham-trøyen i bar overkropp ute på gressteppet på White Hart Lane.

MINNE FOR LIVET: David Ginolas ankomst på White Hart Lane søndag.
MINNE FOR LIVET: David Ginolas ankomst på White Hart Lane søndag. Foto: Andrew Couldridge

Bildene av nysigneringen skaffet garantert Spurs flere kvinnelige fans den sommeren. Selv kommer han i dag ut med mobiltelefonen i hånden. Filmer sin egen ankomst. Til dagens kanskje aller største applaus. Tårene presser seg fram i øyekroken.

En annen favoritt, Rafael van der Vaart, var også invitert, men hadde ikke anledning til å delta. I en uttalelse til klubben i forkant har den nederlandske maestro, som var instrumental i deres Mesterliga-eventyr i 2010/11 uttalt følgende:

The end of an iconic stadium, a place of hope, dreams and memories will make place for a new one with hopefully the same aspirations.

Den som tilsynelatende er mest savnet er allikevel Gazza. Paul Gascoigne. Magikeren Paul Gascoigne.

Mannen som (trolig) bæsjet i hanskene til Erik Thorstvedt. Mannen som slapp en struts løs på treningsfeltet. Mannen som har gjort det meste. Han uttalte seg tidligere i uken til Tottenhams hjemmesider, og skrøt enormt av sine tre år i klubben.

– Forrige gang jeg var på kamp på White Hart Lane sang supporterne navnet mitt, noe jeg synes er utrolig siden det er over 25 år siden jeg forlot klubben. Jeg vil takke alle sammen for noen av de beste øyeblikkene jeg opplevde i min karriere, var publikumsfavorittens beskjed.

Fansen sang hans navn i dag også. «There’s only one Paul Gascoigne» rev nesten ned veggene drøyt midtveis i 1. omgang, og ble gjentatt etter at alle de andre legendene hadde fått sin oppmerksomhet. De liljehvite hjertene ropte etter sin helt. Årene i Nord-London var tre av Gazzas beste som fotballspiller, og akkurat i de årene var han ikke langt fra verdenstoppen.

– Årene jeg hadde i Spurs var fenomenale. Men tingen er at jeg noen ganger skulle ønske at jeg hatet det, fordi da ville jeg ikke savne det så mye. Jeg nøt hvert eneste minutt, var 49-åringens ord til fansen.

Men selv uten Gazza har de med hjertet i Tottenham mange å klappe for i dag. 70-tallets John Pratt ser selv ut til å ha tårer i øynene når han ankommer banen.

Fansen takker ham for innsatsen. De takker på mange måter også seg selv. Det er de som har vært med på å gjøre White Hart Lane til det intime, berømte og varme stadionanlegget det er blitt.

MAJESTETISK: Fansen viste seg fra sin beste side i minuttene før kampstart. Foto: Olof Andersson/TV 2
MAJESTETISK: Fansen viste seg fra sin beste side i minuttene før kampstart. Foto: Olof Andersson/TV 2

Og Spurs har alltid hatt som mål å spille publikumsvennlig fotball, nettopp for tribunefolkets del. Bill Nicholson skal nok ha sin del av æren for akkurat det også.

«We must always consider our supporters, for without them there would be no professional football. It would be better to have more fans watching football the way they like it played, rather than have a few fans watching football the way we would like it played.»

Nicholsons ord er selvsagt korrekte. Uten fansen ville ikke det vært profesjonell fotball. Og uten fansen er en klubb ingenting. Det gjelder selvsagt også andre veien. Og Spurs-fansen mister ikke sin klubb, selv om de mister White Hart Lane.

På sikt mister de ikke engang sitt hjemsted. De lager bare en betydelig mer oppgradert versjon. For Spurs-fansen, i motsetning til for West Ham-fansen som forrige sesong foretok sin avskjed med Boleyn Ground før de flyttet til London Stadium, er det kun snakk om ett år før man er tilbake samme sted.

Tilbake til Bill Nicholson Way.

Etter at 45 tidligere spillere er blitt hyllet vises en ny video. Styreformann Daniel Levy forteller om planene for framtiden. Ett av Europas største stadionlegg.

Spurs flytter ikke fra området de hører hjemme. Stadion flyttes bare et langt Erik Thorstvedt-utspark nordover. Et topp moderne stadionanlegg med en kapasitet på 61559 er i ferd med å bli reist rundt nåværende White Hart Lane. Det er et betydelig stykke arbeid, og det er egentlig ganske utrolig at bygningsstøvet fra nabobygget ikke flyr inn på White Hart Lane denne søndagen.

Nå skal det bli enormt. Og selv om det nåværende White Hart Lane-anlegget gjennom 118 år er blitt restaurert med tre nye tribuner i øst, to i nord, to i sør og to i vest, er det ingenting mot forandringen som nå skal komme.

Det er nesten så man kan nærme seg publikumsrekorden på White Hart Lane. I FA-cupens sjette runde mot Sunderland i mars 1938 var det 75038 mennesker til stede innenfor disse murene.

En av dem som trolig var der den gang er Irene McBride. 102-åringen har gått på kamp i N17 fra hun var tolv år. Siden 1927 (!) har hun vært på hjemmekampene til klubben i sitt hjerte. TV 2 møtte henne forrige sesong, og fikk se ekte fotballkjærlighet på kloss hold. Vi har ikke sett henne i dag, men får for alt i verden håpe at hun er her.

Se video: Irene (101) er Tottenhams supersupporter

Neste sesong skal Tottenham spille alle sine hjemmekamper på Wembley, før de altså returnerer til området rundt sitt spirituelle hjem fra sommeren 2018.

«Spurs are on their way to Wembley», synger fansen ironisk. Sangen synges vanligvis av supporterne når laget er på vei mot cupfinaler eller semifinaler på nasjonalanlegget. Nå skal Tottenham Hotspur Football Club spille alle sine kamper der.

I de siste minuttene med åpne dører på White Hart Lane kommer menneskene som har vært med på å skape minnene ute på gressteppet gående en og en. Om de har stokk eller ei. Gå skal de. Heltene fra ny og gammel æra. For selv om de mest gloriøse årene begynner å bli en stund siden, har også Spurs hatt sine helter i nyere tid.

Ledley King, midtstopperen som kunne spilt for hvilket lag i hele verden om han ønsket og bare knærne hang med, er selvsagt på plass. 36-åringen la opp i 2012, etter 13 sesonger på førstelaget. Nå er han ambassadør for sin barndomsklubb.

«Oh, Ledley, Ledley. He’s only got one knee. He’s better than John Terry.»

En av heltene fra nyere tid som har slitt er Aaron Lennon. Lynvingen som nå spiller for Everton har fått enorm støtte fra fotballfamilien etter at hans psykiske problemer ble kjent forrige måned. Han er ikke med under seremonien, men fikk sin hyllest underveis i kampen.

«There’s only one Aaron Lennon. There’s only one Aaron Lennon», var Spurs-fansens rop til sin tidligere favoritt.

Dagens helter får selvsagt også sin applaus. De kommer samlet. Med manager Mauricio Pochettino sist i rekken. Etter alle legendene. De stiller seg på rekke foran dem. Klapper for fortiden. Klapper for nåtiden. Klapper for framtiden.

«Mauricio Pochettino, he's magic, you know.»

«Harry Kane, he's one of our own.»

Fansen elsker sine historiske helter, men det er også hevet over enhver tvil at de elsker sine nåværende. Og her står de, på to forskjellige rekker. Mens den verdenskjente tenoren Wynne Evans, akkompagnert av London Community Gospel Choir, synger av full hals på «Glory, glory hallelujah».

Fakta: Disse ble hyllet

Clive Allen, Paul Allen, Les Allen, Darren Anderton, Steve Archibald, Osvaldo Ardiles, Phil Beal, Dimitar Berbatov, Stephen Carr, Martin Chivers, Ray Clemence Garth Crooks, Peter Crouch, Edgar Davids, Simon Davies, Terry Dyson, Justin Edinburgh, Mike England, Mark Falco, Tony Galvin, Alan Gilzean, David Ginola, Micky Hazard, Glenn Hoddle, David Howells, Pat Jennings, Cliff Jones, Robbie Keane, Ledley King, Joe Kinnear, Gary Mabbutt, Terry Medwin, Paul Miller, Terry Naylor, Allan Nielsen, John Pratt, Graham Roberts, Jim Robertson, Paul Robinson, Vinny Samways, Teddy Sheringham, Paul Stewart, Erik Thorstvedt, Ricky Villa, Chris Waddle

Om ikke frysningene og tårene har vært der foreløpig, så kommer de i hvert fall nå.

Konfettien spruter. Feiringen er over. I dag trenger man heller ikke å rydde den bort etterpå.

«We are Tottenham, super Tottenham. We are Tottenham, from The Lane.»

Fansen vil ha det siste ordet.

Som alltid, etter sesongens siste hjemmekamp, foretas det en æresrunde, der spillernes kjære får være med sine fedre, ektemenn og nærmeste familie på en runde rundt banen. Denne gangen blir de hyllet mer enn noensinne. De har jo tross alt også med seg store deler av klubbens historie.

«It is better to fail aiming high than to succeed aiming low. And we of Spurs have set our sights very high, so high in fact that even failure will have in it an echo of glory.»

Historikerne får krangle om hvem som egentlig sa de berømte ordene. Om det var Nicholson selv eller hans trofaste kaptein Danny Blanchflower. Uttrykket er uansett noe som har levd i Spurs-ryggraden siden.

Målene for fremtiden er skyhøye. Det nye stadionanlegget kommer bare i rekken av oppdateringene rundt treningsfeltet, og klubben er i ferd med å få seg en større og større fanbase globalt. Tredjeplassen i Premier League forrige sesong er blitt til andreplass denne sesongen.

Det neste steget på stigen heter førsteplass. Dagens avskjed var i hvert fall mesterlig, og om klubben kan følge opp de neste sesongene vet man aldri hva som lurer i horisonten. Og hva er vel da bedre enn å avslutte dagen med et siste sitat fra legendariske «Bill Nic»?

SISTE KAMP: Undertegnede på plass på White Hart Lanes siste fest. Foto: Olof Andersson/TV 2
SISTE KAMP: Undertegnede på plass på White Hart Lanes siste fest. Foto: Olof Andersson/TV 2

«Spurs have got to be the best in the land, not the second best.»

PS! Det bør informeres om at jeg som har skrevet dette er Tottenham-supporter, og så min første kamp på White Hart Lane som niåring høsten 1996. Det må også innrømmes at det ikke var helt tørre øyne da dette ble skrevet, fra pressetribuneplass like ved siden av spillertunnelen. Nå skal jeg hjem, se videoen av hele opplevelsen på ny, og trolig gråte litt til. Takk.

Kilder: Tottenhamblog, MEHSTG, egne øyne.