Den amerikanske langrennsyndlingen Jessie Diggins (25) tok turen til Hawaii etter en lang, slitsom og suksessfull sesong.

På Instagram har det smørblide hurtigtoget dokumentert det som ser ut til å ha vært et svært behagelig opphold langt unna langrennsski og snø.

– Det har vært en fantastisk blanding av fjellvandring og avslapning på stranden. Vi får mange minner fra denne ferien, skriver Diggins, om ferieturen med en venninne.

– Utslitt mentalt og fysisk
I Lahti-VM tok Diggins sølvmedaljen på sprinten, det var bare suverene Maiken Caspersen Falla hun ikke klarte å hamle opp med. I tillegg ble det også bronsemedalje sammen med Sadie Bjornsen på lagsprinten. I verdenscupen ble hun nummer seks sammenlagt.

Forrige uke la hun imidlertid ikke skjul på at det nå skulle bli godt med ferie, i en innlegg hun har skrevet på sin egen nettside.

– Jeg føler den siste måneden har fløyet forbi, og en stund der gikk jeg løp hver tredje dag. Det er mye hardt arbeid på kort tid. Akkurat nå er jeg fullstendig utslitt både mentalt og fysisk. Ikke utbrent, bare veldig, veldig klar for en pause, skriver Diggins.

– Hostet så hardt at jeg kastet opp
Oppladningen til sesongens siste verdenscupløp, en 10 kilometer lang jaktstart under minitouren i Canada, ble en marerittaktig opplevelse for Diggins. Selv tror hun kroppen rett og slett fikk nok.

– Jeg kan bare anta at jeg enten fikk en eller annen rar sykdom, eller mer sannsynlig at kroppen min bare sa at nok er nok og bestemte seg for å gå i dvale tidlig. Jeg hostet hele kvelden før løpet og hostet så hardt at jeg måtte kaste opp. Hele morgenen var jeg kvalm og kunne knapt spise. To timer før rennet lå jeg i fosterstilling i sengen og prøvde å tenke ut hvordan jeg skulle klare en 10-kilometer, forklarer Diggins.

Happy place! Cliff jumping, body surfing and swimming with turtles. ☀️🌊🐢#hawaii #luckygirl 📷:@dmmangine

A post shared by Jessie Diggins (@jessiediggins) on

Kuren var det hennes nærmeste som stod for.

– Heldigvis for meg var kjæresten min Wade der og tok vare på meg, fikk meg til å le og til å glemme det kommende løpet frem til jeg endelig hadde nødt til å komme meg ut døren. Så hadde jeg familien min ved siden av løypen, så da jeg varmet opp gikk jeg og fikk en stor klem fra både mamma og pappa. Det ga meg det løftet jeg trengte for å komme meg gjennom løpet. Og til min store overraskelse følte jeg meg ikke kvalm da jeg begynte, og jeg følte meg faktisk bedre etter rennet, skriver Diggins, som synes hele opplevelsen var temmelig spesiell.

– Det var så merkelig. Kroppen gjør rare ting når den har vært gjennom mye, og jeg tror min bare var klar for å være ferdig, spekulerer hun.

Til OL med mål om historisk medalje
Diggins er uansett svært fornøyd med hvordan sesongen utartet seg.

– Nå som sesongen er over kan jeg se tilbake på den, og alt jeg kan gjøre er å smile. Jeg har hatt veldig mye moro med å reise og konkurrere med lagkameratene mine, og jakte på noen store, ambisiøse mål. Selv om sesongen kan se ut som et lite eventyr, ligger det hundrevis av timer med hardt arbeid bak, fra meg selv, trenerne mine, støtteapparatet og lagkameratene, skriver Diggins.

Neste sesong er det OL som er det store målet. Det amerikanske kvinnelaget har aldri tatt noen OL-medaljer, men det håper hun skal forandre seg i Peyonchang neste år.

– Jeg er helt bestemt på å endre det, og jeg tror vi har mange gode muligheter. Vi har et utrolig sterkt lag. Vi skal til OL med det som sannsynligvis er det beste laget vi har hatt, sa Diggins til Aspen Times i mars.