Følg Johaug-«rettssaken» i vårt livesenter i dag fra klokken 08.35!

Tross de mange skandaler er den internasjonale kampen mot doping på offensiven. I takt med avsløringer og krav om vern av idrettens idealer ser vi en økt forståelse for et mer uavhengig WADA med mer makt til å stille strengere krav til hvordan ulike land- og særforbund gjennomfører antidopingarbeidet.

I lys av dette klimaet, hvor antidoping-arbeidet er på offensiven men samtidig under press, må WADA markere seg. Etter Rio-OL har det vært en stadig pågående maktkamp mellom IOC og WADA om uavhengighet. I lys av Johaug-saken kan et sterkere, mer uavhengig og offensivt WADA gjøre saken til skistjernen langt mer krevende. Grunnen? Mer enn noen gang er det fare for at antidopingbyrået vil reagere om de oppfatter at utøvere slipper billig unna i forhold til hva de mener er riktig praksis og standard.

Les: Dette er de ni ubesvarte Johaug-spørsmålene

De mange internasjonale dopingskandalene, for eksempel i russisk idrett, viser at WADA til dels har mislykkes i sitt oppdrag. WADA har en betydelig jobb å gjøre, og Russland er ikke det eneste landet hvor dopingarbeidet er dårlig stilt. I en situasjon med store uoversiktlige utfordringer blir det kanskje lettere å følge med på enkeltsaker i de land hvor antidopingarbeidet er relativt godt utviklet, som for eksempel Norge. I lys av Russland-avsløringene er det verdt å minne om at det ikke er opplagt at lokale idrettshelter tas på hjemmebane av sitt eget antidopingbyrå.

Vissheten om vinden som blåser i antidopingarbeidet, kan derfor ha påvirket til at påtalenemnden i Antidoping Norge har gitt Johaug den lille - men ikke ubetydelige - ekstra straffen på to måneder. I stedet for 12 måneder, som er minstestraffen ved ubetydelig skyld ved inntak av et steroid, ga de henne 14 måneder. En streng straff for en utøver som blir trodd gjøres altså enda strengere, sannsynligvis fordi påtalenemnden på den måten vil unngå en anke og dermed risikere at Johaug straffes enda hardere.

Blir straffen for lav, er det fare for at det vekker internasjonal oppsikt. Det som vekker oppsikt i idretten i dag, blir det bråk av. Bråket kan munne ut i påstander om at kjente lokale idrettsstjerner slipper lettere unna på hjemmebane med påfølgende krav om anke og fare for en tilhørende kostbar og langdryg prosess. Det internasjonale skiforbundet (FIS) vil trolig ikke anke om straffen blir 14 måneder, selv om FIS-president Kasper har uttalt at han vil reagere om han mener straffen ikke er korrekt. FIS har mer å tjene på å få en stjerne av Johaugs kaliber tilbake på skiarenaen. For skisporten er Johaug et viktig varemerke som skaper positive ringvirkninger gjennom økt markedsverdi, interesse og rekruttering. Forhåpentligvis for Johaug vil også WADA slå seg til ro med at 14 måneder er greit nok og akseptere forklaringen om at stoffet ble gitt grunnet synlige helseplager fra en betrodd lege.

I motsatt fall kan WADA se på lignende saker, som for eksempel dommen til den spanske sykkelstjernen Alberto Contador. Han fikk to års utestengelse for et lignende stoff. Det er ikke unaturlig om tidligere eksempler bidrar til spørsmål om hvorfor Johaug skal behandles annerledes. Presset på de internasjonale antidopingmyndighetene, økt åpenhet, et sterkere WADA og krav om likhet for loven er alt positivt nytt for internasjonal idrett, men kan gjøre saken mer krevende for Therese Johaug. Verst tenkelig, men også teoretisk mulig, er at Johaug må igjennom en anke og at hun dømmes til fire års utestengelse.

Derfor, fastsettelsen av Johaugs utestengelse handler om to ting: Er straffen lang nok til at den kan fordøyes av de internasjonale antidopingmyndighetene? Og er den lav nok til at den ikke får enda verre konsekvenser for karrieren til Therese Johaug?