Det er ingen tvil om at norsk fotball har et stykke opp til de beste i klassen når det kommer til utvikling av talenter. Dette er godt dokumentert med resultatene til både A- og U-landslag, norske klubbers (manglende) suksess i Europacupene, og antallet norske spillere i europeiske toppklubber.

Per Joar Hansen slår i Aftenposten onsdag alarm og mener vi er akterutseilt på de fleste områder innen spillerutvikling i fotball. Jeg hadde selv gleden av å overvære Perry`s foredrag på Viking Stadion for kort tid siden, et foredrag som var godt egnet til å belyse forskjellene i tankegang fra norsk fotball kontra en del andre fotballkulturer. Disse forskjellene har jeg også sett på nært hold gjennom et tiår i toppfotballen i utlandet. Det skal sies at en rundtur i et utvalg europeiske klubber målt opp mot erfaringer fra Norge ikke er forskning i streng forstand. Men når det er sagt, foredraget inneholdt masse god lærdom som vi bør ta med oss i norsk fotball, og - etter min mening - en del tankegods som jeg mener vi gjør lurt i å holde oss langt borte fra.

For å ta det siste, og viktigste, først: Spillerutvikling i mange land drives på en måte som kommer i klar konflikt med noen av grunnverdiene i det norske samfunnet. I mange europeiske storklubber drives spillerutvikling på en meget kynisk og kalkulerende måte. Det fiskes med finmasket garn etter talenter helt ned i 6-årsalderen, disse gis enormt tett oppfølging og skolering i et system der målestokken er om de blir gode i fotball eller ikke, og over 99% skal falle fra før noen veldig få en dag skal kunne leve av fotball og bli toppspillere.

Fotballutdannelsen er prioritert foran familie, venner og skole. Legg til stort tilfang av talenter i mange (folkerike) land, foreldre som gjerne ser fotball som en lottokupong mot et bedre liv, og du har et system som skaper noen få vinnere på bekostning av mange flere tapere. I den grad det er konflikt mellom utvikling av fotballspillere og utvikling av unge mennesker i Norge, så kan det ikke være tvil om at det er viktigere at det blir folk av de unge, enn at landslaget i fotball slår Tyskland.

Bratseth og Riseth etterlyser mer spisskompetanse hos norske spillere

Norsk fotball er i særklasse landets største idrettsbevegelse, og fotballen ivaretar de viktigste oppgavene på en meget god måte. Og hvis noen skulle være i tvil, det viktigste med norsk fotball er ikke hvorvidt A-landslaget vinner kamper eller ei. Mantraet «flest mulig, lengst mulig, best mulig» er godt, og jeg sier meg helt enig med Lars Tjærnås som i Aftenposten torsdag skriver at vi er gode til de to første og kan bli bedre på det siste. Det er nemlig noe med strukturen, kvaliteten og mentaliteten som Per Joar Hansen etterlyser, som helt fint kan integreres i barne- og ungdomsfotball uten at noen går glipp av noe som helst.

Det første går på trenerkompetansen.

Når vi hører om islandske 6-åringer som har fysisk trening (lek) med universitetsutdannede trenere, så kan vel ingen være overrasket over at islendingene får et noe bedre grunnlag enn her på berget hvor en far uvillig rekker opp hånden etter et minutts stillhet på foreldremøte i den lokale fotballklubben. Den norske dugnadsånden og frivilligheten er fantastisk, men vi må skaffe oss mer kompetanse, noe både foreldre og trenere kan ha. Kompetanse koster penger, og må betales av noen, enten via offentlige midler i en styrt politikk, gjennom foreldrebetaling av høyere kontingent, eller gjennom annerledes bruk av penger i klubber/forbund. En kombinasjon av alt hadde nok vært det beste.

Det andre går på vår helt ubegrunnede frykt for at det skal være så farlig for barn å vinne eller tape. Når fotballspillere helt opp i ungdomsalder skal være skjermet fra livets realiteter, så er det kanskje ikke så rart at den siste nødvendige gnisten for å lykkes er fraværende. Det blir - med Perrys ord - altfor mye «synd», «nesten» og «prøv igjen neste gang». Jeg kan ikke skjønne at det skal være så farlig hverken å vinne eller tape. I fotballen gjør man det ene eller det andre som lag, og kan finne et fellesskap enten man vant eller tapte.

Rashford med hat trick i ydmykelsen av Norge

Det tredje går på frykten for å dyrke frem enerne. Den norske grunntanken om at alle skal med er enestående flott, men hvorfor kan vi ikke differensiere trenings- og kamphverdag slik at alle får passelige utfordringer? Selv spilte jeg fra ganske ung alder med gutter født ett år tidligere, og tror ingen tok skade av det (jeg gjorde det ihvertfall ikke). Igjen, så lenge alle finner et felleskap og trygghet i sitt lag, så må det da være mulig å ivareta ikke bare behovene til de som skal med, men også til de som vil og skal opp og frem? Her vil noen ganske riktig innvende at man ikke kan definere hvem som blir gode tidlig, men man kan uansett ha en dynamisk differensiering som overses av fornuftige trenere og som har som hovedmål at alle skal få utfordringer og utvikling i fornuftige porsjoner.

Det fjerde går på innsats, både hos trenere, støtteapparat og spillere, og gjelder kanskje ikke i barnefotballen, men er helt åpenbart fra punktet der toppklubbenes spillerutvikling starter i ungdomsalderen. Det er så mye snakk og diskusjon om filosofi og retninger i norsk fotball at det er til å få vondt av. For å bli god må du trene - mye og riktig! Det gjelder i fotballen og det gjelder overalt i livet, du får stort sett betalt for den innsatsen du legger ned i form av struktur, langsiktighet og innsats. Utvikling i fotball (for enkeltspillere) handler enkelt forklart om følgende: Være nysgjerrig og skaffe seg den beste informasjonen om hvordan man trener og lever for å bli god, bruke denne informasjonen og gjøre det hver dag, og gjøre det bedre enn alle andre. Dette er enkelt å si, vanskelig å gjøre, men fullt mulig å gjennomføre. Det verste jeg hører i fotballen er trenere og spillere som skal bli «best mulig», uten å ha den fjerneste forståelse av at en målsetning fører til krav og konsekvenser.

Tyskland og Müller lekte seg med sjanseløse Norge

Det femte går på å definere hva vi i norsk fotball kan bli gode på. Fra fysikk og organisering på 90-tallet har pendelen nå svingt i helt motsatt retning og vi produserer (forenklet sagt) en haug med lettbente midtbanespillere som blir overløpt og knust i duellene foran begge mål. Hva er det Norge kan bli gode på? Vi blir aldri best teknisk, til det er vinteren for lang, banene for få og folketallet for lavt. Vi kan være rå på fysikk, vi kan være godt organisert tilpasset vårt nivå og vi kan ikke minst produsere spillere som har en livserfaring og modenhet som setter de i stand til å takle fotballsirkuset.

Per Joar Hansens erfaringer fra fotballstudier i Europa er nyttige. Norsk fotball er en suksesshistorie. Ja takk - begge deler!