Jeg må bare si tusen takk til håndballherrene for å ha gitt meg en fantastisk opplevelse i onsdag kveld.

Jeg hadde ikke mye tro på seier mot Frankrike. Da trodde jeg mer på hjelp fra Kroatia senere på kvelden.

Men alle forhåndstips ble gjort til skamme. Franske håndballguder ble menneskeliggjort av en gjeng som ville, og som trodde de kunne.

To franske journalister på raden foran meg snudde seg og lo over gledesutbruddene etter hvert som det gikk opp for meg at dette kunne gå. Og mot slutten kom også tårene. For dette er noe av det største jeg har opplevd i idrettssammenheng.

Jeg har opplevd mange oppturer med håndballjentene. Spesielt EM i Ungarn i 2004 står veldig høyt. Men for en som har hatt håndball som en veldig stor del av hverdagen i 35 år, så er dette noe spesielt.

For der jentene tok steget inn i verdenseliten i 1986 og har klart å gjenskape triumfer og prestasjoner år etter år, og har gjort håndball til den naturlige idretten å begynne med for alle jenter i skolestartalder, så har herrehåndballen kommet lenger og lenger ned i skyggenes dal.

Norges Håndballforbund og vi i mediene har naturlig nok melket den gylne kuen for alt den er verdt. Det er naturlig. Best i verden, fantastiske jenter på alle måter. Men det har også hatt sin pris.

For i Norge har håndballen fått et jentestempel. Det er ikke tøft for gutter å spille håndball. Det er noe jentene gjør. Gutter skal spille fotball.

Det har gjort at rekrutteringen på guttesiden bare har gått en vei. Og det er nedover. Bratt nedover.

I 2009 skrev jeg en blogg jeg kalte "Herrene må redde norsk håndball". Der påpekte jeg dette, og hvilke konsekvenser guttefrafallet kunne få for norsk håndball på sikt.

For mangelen på gutter i håndballen betyr ikke bare færre spillere for Christian Berge å ta av. Det betyr også færre trenere og dommere, som igjen går utover nivå både på dame- og herresiden. Det er rett og slett en ond sirkel.

Nå er man helt avhengig av oppofrende foreldre for å få trenerkabalene til å gå opp. Det er ikke lenger naturlig for 15-16-åringer å trene yngre lag. Har du ikke en mor eller far med håndballbakgrunn og lyst til å ofre fritiden sin for ungene i nabolaget, så blir det heller ikke håndballag.

Jeg var i Tunisia i 2005 og fikk med meg håndballherrenes store gjennombrudd. Der de sensasjonelt slo Kroatia, som var regjerende verdens- og OL-mester. Og der de slo Sverige for første gang i en tellende kamp.

Drømmen om en semifinale levde, men i den siste mellomspillkampen ble Spania altfor sterke.

I 2008 var man enda nærmere. Seier over Kroatia ville bety semifinale i EM på hjemmebane. Men igjen var marginene mot. Uavgjort gjorde at Kroatia gikk videre og ikke Norge.

Året etter er det nærmeste man har vært. Der man har ballen på uavgjort med sekunder igjen å spille. En scoring vil bety semifinale. I stedet ville tilfeldighetene det sånn at det var Polen som scoret det målet og tok semifinaleplassen.

Alle disse tre mesterskapene fulgte jeg fra pressetribunen. Alle tre gangene har jeg sittet og tenkt hvor mye det vil bety for guttehåndballen i Norge om det ble semifinaleplass.

Hvordan det ville bli kult også for guttene å ha plakater av Håvard Tvedten og Kristian Kjelling på rommene. At det ble kult å spille håndball for gutter også.

Hver gang gikk det galt. Og hver gang merket jeg meg at håndballherrene var glemt omtrent samtidig som jeg gikk av flyet på Flesland etter endt mesterskap.

Men nå er vi der. Nå er Norge i en semifinale i EM. Nå kan det bli den første medaljen for et norsk herrelandslag i håndball. Nå kjenner "alle" Sander Sagosen og Espen Lie Hansen.

Tenk om dette kan være starten på en ny storhetstid i norsk håndball? Der Norge blir en storhet på både kvinne- og herresiden? Slik at guttene også søker seg mot håndballen?

For håndball er en fantastisk idrett for begge kjønn. Og det var den idretten som i mange år hadde den jevneste kjønnsfordelingen. Det er det som gjør at veteran-NM er en sånn stor happening hvert år. Det er både kvinner og menn som elsker idretten sin også etter at man er blitt godt voksen.

HAR FÅTT NYE HELTER: Theo (9) har nå fått norske håndballhelter han ser opp til.
HAR FÅTT NYE HELTER: Theo (9) har nå fått norske håndballhelter han ser opp til.

Jeg har selv en datter og to sønner som spiller håndball. Guttene mine på ni og fem år synes håndball er kulere enn fotball. Noe som gjør meg litt stolt og glad.

Sammen med min kone trener vi alle tre kullene, som blir ganske mange lag til sammen. I stedet for å kalle lagene Rød og Hvit eller Jupiter og Venus, kalte vi lagene til niåringene for Balic og Karabatic.

De to verdensstjernene har sendt dem hilsen, som ble veldig godt mottatt.

Men etter gårsdagens kamp mot Frankrike var meldingen klar fra Theo og to av lagkameratene:

– Nå vil vi at lagene skal hete Sagosen og Tønnesen!