Uten navn og bilde av massemorderen

- Vi bestemte tidlig at dette skulle være en film på det godes premisser. Slik Utøya-ungdommene lærte oss: Hat skal beseires med kjærlighet. Derfor ville vi gjøre ungdommene til subjekter. Ikke til hjelpeløse ofre. Vi ville vise hva de sto for, forteller Tommy Gulliksen som produserte dokumentaren ”Utøya 22. Juli 2011”.

Dag og natt

Sammen med teamet har han jobbet dag og natt med dokumentaren, som oppnådde svært gode tall på TV 2 i går, og skal gå i reprise på Nyhetskanalen i kveld.

- Det falt veldig naturlig å ikke bruke navn på massedrapsmannen. Han var ikke annet enn en vandrende ondskap som traff Oslo og Utøya den dagen. Han klarte ikke å rokke ved ungdommenes styrke.

- Vi ønsket å skildre det paradiset han traff. Utøya, som de elsket. Samtidig var det viktig for oss å gå med dem inn i det helvetet de opplevde. De fortjener vår oppmerksomhet. Ikke bare fordi så mange mistet livet, men fordi de ble utsatt for en grusom og systematisk pine som verden knapt har sett maken til fra én person. Det var et angrep på ungdommen, på fremtiden og på kjernen i det som er flott i samfunnet vårt. Han fortjente ikke å være annet enn et objekt, forteller Gulliksen, som er ubeskrivelig lettet over at dokumentaren ble tatt så godt i mot.

Stort ansvar

- Det har nesten ikke vært til å bære, sier han, og tenker på det ansvaret han har følt for hvordan disse historiene skulle formidles.

- Jeg var så redd for å gjøre noe feil. Støte noen. Gjøre sorgen tyngre. Det har holdt meg våken disse 17 nettene, sier han stille. Han har sittet til to om natten nesten hver kveld. Teamet jobbet de siste 35 timene før dokumentaren ble sendt uten søvn.

- Selv om det også har vært tungt å sitte så nær begivenhetene – Regjeringskvartalet er jo rett borti gaten – har det også vært godt å kunne stikke ned til Domkirken og blomstene om natten og gråte, innrømmer han. Nå føler han at børen har lettet, og at han har laget en film som han også kan vise til sin 9 år gamle datter.

Vil dele

- Hun spør meg hvorfor jeg er så trist. Det skal jeg dele med henne nå.

Tommy legger ikke skjul på at dette er den vanskeligste og viktigste dokumentaren han noen gang har laget – og kommer til å lage. Det er historier som kommer til å bli i hjertet hans for alltid.

- En kurdisk jente, bare 18 år, som ringer begeistret til moren sin og forteller at Gro har fått støvlene hennes. Og moren som sier: Sørg for å få autografen på støvlene! En slik uttalelse har mer kraft enn et 1500 siders manifest. Nå er jenta borte, men søsteren på 16 sitter igjen og forteller historien om fantastiske Utøya, og det grusomme som skjedde.

Vil ikke klandre

- I valgene vi har gjort når vi laget dokumentaren, ligger det også en klar erkjennelse av at ansvaret for det som skjedde er hos én mann, og ham alene. Aldri hos de som overlevde. For å være en helt den dagen måtte du få muligheten til å være det. Og da trenger man et minimum av informasjon og oversikt. Først da kunne du gjøre noe for andre. Ikke alle fikk den muligheten. Det må vi aldri klandre dem for.

- Hele nasjonen har opplevd et traume. Jeg føler en uendelig takknemlighet for at jeg fikk være med å lage denne dokumentaren, at de unge som var på Utøya ville dele sine historier. Jeg er blitt glad i dem, og føler meg som en pårørende. Jeg vil aldri glemme, sier Tommy Gulliksen.