Den norske studenten kom til Damaskus for å studere arabisk i 2010. Han har valgt å bli, til tross for at volden nå har nådd den syriske hovedstaden.

LES OGSÅ: Enighet om støtte til syrisk overgangsstyre

For å la verden vite hva som nå skjer i Syria, har nordmannen startet en privat blogg.

Les bloggen her

Tv2.no har snakket med bloggeren, som ønsker å være anonym av hensyn til egen sikkerhet.

Velger å bli med sin kone

– Studerer du fortsatt i Damaskus? Hva får deg til å bli?

– Jeg studerer litt arabisk med venner og bekjente. I utgangspunktet kom jeg for å studere arabisk, og i dag er jeg på et masterprogram ved UiO. Jeg er imidlertid gift med en utenlandsk kvinne bosatt i Syria, og vi fikk avslag på vår visumsøknad til Norge, forteller han.

– Vi prøver å finne steder å dra hele tiden, men et hennes nasjonalitet gjør det vanskelig å reise noe sted, også til andre arabiske land som Jordan og Libanon.

Løp til åstedet for bombeangrep

– Har du ofte vært i nærheten av trefninger eller bombeangrep?

– Ikke ofte, jeg har vel aldri sett noen løsne et skudd rettet mot noen eller sett en eksplosjon med egne øyne, men jeg har vært i området noen ganger og det har vært eksplosjoner som har ristet ganske godt i det huset jeg bor i, svarer bloggeren. Om natten kan vi også høre eksplosjoner og maskingeværkamper rundt omkring i Damaskus.

Senest torsdag 28. juni var nordmannen i nærheten av to eksplosjoner utenfor tinghuset som huser det syriske justisdepartementet:

– Jeg så ikke eksplosjonen, men var i nærheten og løp sammen med en mengde andre innbyggere her i retning røyksøylen som stod opp. Det virket som det var en bilbombe plassert på motsatt side av veien for tinghuset her i Damaskus.

LES OGSÅ: Kraftig eksplosjon ved syrisk regjeringsbygning

Mener myndighetene selv kan stå bak bombeangrepet

– Eksplosjonen virket ikke planlagt, fordi militærvakter og uoffisiell milits reagerte med en slags panikk, og begynte å skyte i luften og skrike til de mange skuelystne at de måtte gå vekk.

– Dette skiller seg fra andre bomber her i byen, der det som regel har vært full kontroll med statlig tv på plass fra første sekund, fortsetter han.

– Du sier at at eksplosjonen ikke virket planlagt. Mener du med det at den ikke var planlagt av myndighetene, og at myndighetene selv kan står bak slike angrep tidligere?

– Ja jeg mener for så vidt det. En del av de mest omtalte eksplosjonene her har vært noe teatralske og veldig kontrollerte. Sykebiler har vært på plass fra første sekund, og det samme har tv-team og sikkerhetsstyrker, som rolig og greit har tatt full kontroll over situasjonen.

– Faktum er at det er eksplosjoner og bomber hver eneste dag i Damaskus nå, til tider tett på sentrum om enn ikke så tett som 28. juni. Men disse blir aldri omtalt av statlig tv, fortsetter nordmannen. Disse eksplosjonene tar ofte opposisjonsgrupper på seg skylden for, mens opposisjonsgruppene alltid nekter for å ha stått bak de bombene som er omtalt av statsmediene.

Milits utenfor loven

Bloggeren sier også at regimets øyne og ører er over alt i byen:

– Damaskus svømmer over av sivilkledde menn fra militæret, politiet og det hemmelige politiet mukhabarat,, som har som hovedoppgave å overhøre hva folk sier og gripe inn hvis noen starter en protest. Dette er synlig ved at det nå er veldig mange flere loddselgere og lignende, som ikke bryr seg om å selge lodd men bare går rundt og ser på andre i gaten.

– I tillegg er det flere som er en del av det vi kalder shabiha, som ikke er ansatt av noen men som støtter opp om regimet, gjennom ofte sekteriske bånd og stammebånd til presidenten eller andre mektige familier. Disse lever utenfor loven og er de skumleste å bli stoppet av.

Les også: Her er Assads hensynsløse dødsskvadron

– For tiden jobber imidlertid ofte det offisielle maktapparatet og shabiha-militsen sammen, noe du særlig ser ved checkpoints om natten, der det ofte er et par i militærklær pluss en eller to bolere i sivilklær.

Les også: Syriske aktivister: Over 900 drept på én uke

Overvåkning

– Føler du deg overvåket på noen måte, særlig tatt i betraktning at du er utlending?

– Ja jeg føler meg til en viss grad overvåket. Jeg har blitt kaldt inn til avhør et par ganger for å forklare hva jeg gjør her, og nylig stengte de alle telefonnummer som var registrert på utlendinger.

– Det er mulig å åpne nummeret, men bare for en måned av gangen og bare hvis du registrer pass, oppholdstilatelse, adresse o.l. hos telefonselskapet, som er eid av presidentens fetter, fortsetter nordmannen.

– Når jeg hadde telefon opplevde jeg også daglig å høre andre stemmer på linjen, samt at jeg ble trukket penger for samtaler der ingen tok telefonen. Jeg opplevde også at alle tekstmeldinger til meg ble blokkert i ca en måned etter at jeg ble "arrestert" i fjor.

Engasjerer seg i hjelpearbeid

Til tross for de ubehagelige erfaringene med regimet, har nordmannen engasjert seg i arbeid med å hjelpe flyktninger og skadde. I et blogginnlegg forteller han om farene ved å skaffe medisinske forsyninger, selv fra apoteker, fordi myndighetene sporer opp slike innkjøp.

– Har du involvert deg på andre måter også, og kan du fortelle oss om det?

– Jeg har til tider vært litt involvert i dette med medisiner, og har kontakt med grupperinger som driver med dette og som hjelper internflyktninger med klær, husleie og lignende, svarer bloggeren.

– Et av de største problemene for flyktninger internt i Syria, samt i Jordan og Libanon, er å skaffe penger til husleie. Det er derfor flere grupper som jobber med å lokalisere de som trenger støtte, og se om de finner noen som er villig til å betale for dem.

– Men alle disse gruppene er veldig løse i strukturen og det er vanskelig å få oversikt, så man forholder seg til noen kontaktpersoner. Det som gjøres konkret er at man prøver å få opp feltsykehus som har det helt nødvendige for å sy sammen mennesker og sende dem til sykehus i Libanon, Jordan, Tyrkia og Irak.

Les også: FN avdekker tortur og seksuell vold mot barn

En deprimert befolkning

– Hvordan ser de du kjenner i Syria på situasjonen?

– Her i Damaskus er alle deprimerte, uten arbeid og uten håp. Alle snakker om hvordan prisene stiger, lønningene synker – for de som ikke mister jobben – og ungdommen forlater landet.

– De fleste her frykter en borgerkrig og håper å ungå det, men ingen virker å vite hvordan unngå det. Særlig så lenge det sittende regimet nekter å gå frivilig og hele tiden spiller på de sekteriske skillelinjene og minoritetsspørsmålet.

Er det mye frykt for å si hva de mener, selv dem imellom?

– Overraskende lite. De fleste snakker mer og mer fritt. Det var mye mer frykt i fjor på denne tiden. Nå virker det som om veldig mange gir blaffen i om noen lange ører hører dem, ofte fordi de allerede er «merket» gjennom en bror som er arrestert i en demonstrasjon eller en venn som desserterte eller lignende.

– Dette gjelder i hovedsak yngre mennesker. De eldre virker mer usikre og du må feks presse en taxisjåfør ganske hardt før han snakker om situasjonen.

– Et morsomt poeng er at som utlending får du ganske ofte analyser av situasjonen uten å ha spurt. Det skjer særlig hvis du plutselig er eneste kunde i butikken eller sitter ved et kafebord alene i et hjørne. Da snakker gjerne kelneren eller butikkarbeideren uoppfordret om det som skjer, sier nordmannen i Damaskus.