Nissa (27) jobber ved virkelighetens MASH

PÅ PLASS I HELIKOPTERET: Nissa Brodman er på vei for å hente en ny pasient. Foto: ABC/TV 2 – Vi ber om øyeblikkelig medisinsk evakuering!

Nødropet fra patruljen skjærer gjennom øretelefonene til helikopterpilot Nissa Brodman.

Men 27-åringen tar anropet med stor fatning. Minst to ganger daglig må hun rykke ut på hasteoppdrag for å redde skadde kolleger i nød.

– Når du får oppkallet, «medisinsk evakuering», tenker du ikke på farene som venter. Du tenker bare på pasienten, forteller Brodman.

Nervepirrende landing

Denne gangen har de kort vei å fly.

Bare to mil fra basen, har en kolonne med amerikanske kjøretøy kjørt på en kraftig mine, eller IED, som det heter på soldatspråket.

Rapportene Brodman får underveis tyder på at det er alvorlig. Minst tre soldater er skadd.

I det den tunge Blackhawk-maskinen lander i støvføyken skjønner hun at det er enda verre. Veibomben var en del av et bakholdsangrep og kampene pågår fortsatt.

Helikoptermannskapene er nervøse i det de hopper ut for å sikre maskinen mot direkte angrep. Imens bæres de skrikende og blødende soldatene om bord.

To likposer lastes inn i et annet helikopter. Den amerikanske hæren har en regel om at skadde og drepte må holdes atskilt, selv om turen tilbake til basen er kort.

Store smerter

Sju minutter senere er helikoptrene tilbake på feltsykehuset. Fortsatt vel innenfor det legene her kaller «Den gylne timen». Foto: ABC/TV 2

– «Den gylne timen» er den timen vi har til rådighet om vi skal ha en sjanse til å redde hardt sårede, forteller kirurg Matt Hueman.

I dette tilfellet haster det med å få stabilisert en ung kvinnelig soldat som kjørte i en av bilene som ble sprengt. Hun har kompliserte brudd flere steder i kroppen og skriker av smerte.

– Skader i brystet og i bekkenet må vi få gjort noe med i løpet av 10 minutter, sier Hueman bak munnbindet.

Men også denne gangen går det bra. De to andre skadde kan spasere fortumlet ut av operasjonsstuen uten å ha fått påvist brudd eller alvorlige blødninger.

Minesikre kjøretøy

180 milliarder kroner har USA brukt på å anskaffe nye kjøretøy i Afghanistan. De 20-tonn tunge MRAP-bilene er tungt pansret og skulle egentlig være sikre mot miner og veibomber.

Men Taliban skjønte raskt tegningen, og bygde bare større bomber. I dag er nettopp veibomber skyld i minst 60 prosent av NATOs tap i Afghanistan.

– Det er vanskeligere å bedømme nå, fordi det ofte er snakk om indre skader, forteller militærlege Hueman.

– Soldatene som kommer inn har vært utsatt for enorme bomber som etterlater kjempekratre. Men tidligere ville nok disse bombene ha drept flere.

Blodig møte med krigen

Et TV-team fra Australske ABC har bodd på det amerikanske feltsykehuset over lengre tid.

I denne helgens Korrespondenten får du se noe av deres materiale. Et unikt innblikk i den brutale og blodige virkeligheten Nato-soldatene møter i Afghanistan.

Det åttende fremskutte kirurgteam har hendene full døgnet rundt. De siste ti månedene har de behandlet over 600 kritiske skader. Men i dag overlever 98 prosent av pasientene som kommer inn, takket være «Den gylne timen». PÅ OPERASJONSBORDET: En såret soldat blir operert etter å ha blitt rammet av en bombeeksplosjon. Foto: ABC/TV 2

Før måtte de skadde fraktes til sykehus langt bak fronten og blødde ofte i hjel på turen. Tapstallene i fjor ble etter hvert så store at den amerikanske militærledelsen til slutt flyttet sykehusene helt fram til stedene der kampene foregikk.

Jihad-porten

Basen der Hueman og de andre nå bor og arbeider ligger i området som kalles «Jihad-porten», sju mil sør for Kabul. I dette ugjestmilde terrenget har Taliban operert nærmest uhindret fram til nå.

Men i disse dager pågår en frenetisk byggevirksomhet her. Brakker og en ny flystripe gjøres klar før det store innrykket av opptil 30.000 nye amerikanske soldater det neste halvåret.

Flesteparten av soldatene her gikk på barneskolen da Bin Ladens terrorgrupper styrtet passasjerfly inn i World Trade Center og stadig flere har vansker med å se noe meningsfylt i den blodige krigen.

– OK, vi ble angrepet. Og angrepet kom herfra. Men hva vi gjør her nå og hva målet med vår tilstedeværelse er, det er uklart for meg, innrømmer Matt Hueman.

– Og viss jeg har vansker med å skjønne dette, vil den vanlige soldat som risikerer livet der ute skjønne det?, spør karriereoffiseren.