Det ene krisemøtet etter det andre og en endeløs rekke av telefonsamtaler der ledere i hui og hast har forsøkt å bli enige om hvordan ting bør håndteres – slik har EU-lederne tilsynelatende forsøkt å holde eurosonen sammen de siste par årene.

Uroen vedvarer

Men det har ikke kunnet hindre at splittelsen mellom landene har økt og regjeringer har falt, samtidig som uroen har vedvart i finansmarkedene.

Les også: Statsministeren advarer bekymringsløse nordmenn

I ettertid er det lett for utenforstående å si at krisetiltakene var for svake og for trege. Spesielt i USA er det en utbredt oppfatning at Europas ledere verken har hatt vilje eller evne til å ta de store politiske beslutningene som kreves.

Resultatet har blitt at en av verdens mest stabile regioner er blitt blant de mest uforutsigbare.

Ingen vet om eurosonen er på vei til å bli en budsjettmessig og politisk union, en slags «superstat», eller om valutasamarbeidet vil bryte sammen slik at landene står igjen som bitre rivaler i en kaotisk økonomisk situasjon.

Les også: Kritisk for langtidsledige i Europa

Ute i verden er det én holdning som går igjen, ifølge Fiona Hill, leder av Europa-programmet ved tenketanken Brookings Institute i Washington.

I Kina, India, ja nesten uansett hvem hun snakker med, meldes det om at tilliten til Europa er ødelagt.

På sidelinjen?

Mange trakk et lettelsens sukk etter valget på ny gresk nasjonalforsamling sist søndag der de konservative vant og faren for en umiddelbar «grexit» fra euroen ble avblåst.

Les også: Flyr løs på hverandre i hissig gresk TV-debatt

Det bidro også til børsoppgang da EU-land nylig besluttet å gi spanske banker krisehjelp.

EU kan dessuten sole seg i at EUs utenrikssjef, Catherine Ashton, ser ut til å gjøre en god jobb under atomforhandlingene med Iran.

Likevel er det klart at EUs egen krise har gått ut over Unionens evne til å engasjere seg i andre problemer.

Les også: Britene vil ha EU-avstemning

Resultatet kan bli at EU etter hvert blir stående på sidelinjen og ikke klarer å henge med i en verden der nye land er i ferd med å erobre den storpolitiske scenen. Det gjelder ikke bare de såkalte BRIC-landene, Brasil, Russland, India, Kina, men også land som Tyrkia, Indonesia og Sør-Afrika.

EU risikerer å miste sin innflytelse både når det gjelder handel, menneskerettigheter eller demokrati, mener eksperter.

– Europa vil trolig ikke slutte å predike for resten av verden. Men det er langt mindre sannsynlig at andre vil lytte, fastslår professor Nikolas Gvosdev ved US Naval War College overfor Reuters.

Ydmykende

Under klimatoppmøtet i København 2009 fikk EU-ledere ikke være til stede på rommet der sluttavtalen ble forhandlet fram mellom USA og en rekke vekstøkonomier. Det var ydmykende, men kanskje noe europeerne må venne seg til.

Samtidig er kontinentet i ferd med å miste sin status som forbilde for fattigere land.

Europas politisk modell, som har bestått av sosial velferd, demokrati og regional integrering, har vist seg å være lite effektiv under eurokrisen.

Hvis eurosamarbeidet bryter sammen, vil det ikke bare bety slutten på et europeisk eksperiment. Det vil også påvirke hvilke løsninger andre land og regioner velger i framtiden.

Også i USA betyr gjeldskrisen i Europa en reorientering. Amerikanerne har forsøkt å få Europa til å ta mer ansvar for sine nærområder, enten det er i Nord-Afrika, på Balkan eller i Øst-Europa, men nå kan det se ut som om EU vil ha nok med seg selv i lang tid framover.

Enkelte mener at eurokrisen er et forvarsel om hva som vil kunne skje i USA, der gjeldsbyrden også er svært høy. Andre mener at et europeisk sammenbrudd vil styrke USAs politiske og økonomiske stilling.

En ting er i hvert fall sikkert: Krisen i Europa tvinger amerikanerne til å tenke nytt.

Et svekket Europa vil i mindre grad kunne fungere som USAs militære og humanitære støttespiller i urolige områder rundt omkring i verden.

(©NTB)