Sønnen Trond Bolle ble drept i Afghanistan: – Min sønn døde forgjeves

– Ingen av våre falne soldater døde forgjeves, sa forsvarsminister Grete Faremo da hun besøkte den norske leiren i Mazar-e-Sharif 1. november i år.

Talen hun holdt til minne om falne norske soldater var noe av det siste hun gjorde før hun gikk av som forsvarsminister.

Spørsmålet om mening plager også mange av de etterlatte, som står frem i dokumentaren «Krigens pris» på TV 2.

– Vi har vært der i ti år. Det har ikke skjedd noe særlig. Bortsett fra at vi har rasert infrastruktur. Og så har vi bygget opp noen skoler, som Taliban kommer til å ødelegge etter hvert.

Det sier Svenn Bolle. Han er far til Trond André Bolle, soldaten som har blitt omtalt som en av Norges største krigshelter siden andre verdenskrig.

Se tredje og siste del av dokumentarserien «Krigens pris» på TV 2 i kveld kl. 21.40

Del på facebook

– Rett og slett bortkastet

Sommeren 2011 fikk Trond André Bolle Norges høyeste militære utmerkelse – Krigskorset med sverd, en medalje han ble tildelt post mortem. Bolle ble drept 27. juni da bilen han satt i kjørte over en veibombe ved byen Almar i Faryab-provinsen i Afghanistan. MISTET BEINET: Kjetil Brakstad mistet det ene beinet og bestekameraten sin da bilen de satt i kjørte på en veibombe i 2007. Foto: TV 2

– Føler du det har vært forgjeves?

– Ja, det føler jeg. Jeg føler det rett og slett har vært bortkastet. Både alle de guttene som har dødd der, og alle pengene som har blitt pøst inn, sier Svenn Bolle.

Han er glad for at sønnen fikk Krigskorset, men synes det er en fattig trøst.

– Jeg synes det var på tide at han fikk den. Men det var jo synd at han ikke var i live og kunne tatt imot den selv – men sånn ble det ikke, sier han.

LES OGSÅ: Eksperter slakter norsk Afghanistan-strategi: – Vi har gitt afghanerne våpen og opplæring til borgerkrig

Mistet beinet i veibombeangrep

Kjetil Brakstad knuste beinet da bilen han satt i kjørte på en veibombe i 2007. Hans beste kamerat, Kristoffer Sørli Jørgensen, mistet livet.

– Hvis vi trekker oss ut, da har jo alle parter tapt. Da har jo alt vært forgjeves også. Både det at jeg har mistet beinet mitt og min beste venn, sier han.

Anne Lian mistet sin sønn i juni i fjor. Christian Lian satt i den samme bilen som Trond André Bolle. Fire norske soldater døde den dagen – det største enkelttapet Norge har opplevd etter andre verdenskrig.

– Jeg kan si med hånden på hjertet at jeg ikke sitter igjen og føler meg bitter eller kjenner at han aldri skulle ha vært der nede, eller at vi aldri skulle hatt soldater der nede. Dette var Christian sitt – dette var han og kollegaene sine valg. De ønsket dette og de trodde på den jobben, forteller hun.

MISTET LIVET: Christian Lian mistet livet da bilen han og tre andre soldater satt i kjørte på en veibombe i Faryab-provinsen 27. juni 2010. Foto: TV 2

Lærer opp afghanske soldater

I løpet av de ti årene Norge har deltatt i krigen i Afghanistan, har ti norske soldater mistet livet. Norge har brukt rundt ti milliarder kroner. Det finnes ingen sikre tall på hvor mange afghanske sivile som har blitt drept, men et beskjedent anslag er 30.000. Tallet på opprørere som er drept er det ingen som vet.

Norges strategi i dag er å trene opp afghanske sikkerhetsstyrker, slik at de kan ta ansvaret for sikkerheten i landet når Norge og andre land trekker seg ut i 2014, en strategi den nylig avgåtte forsvarsministeren, Grete Faremo, mener går i riktig retning.

– Vi har lyktes godt med å lære opp afghanske soldater i den delen av Afghanistan hvor våre soldater står, sa hun da hun besøkte Afghanistan i oktober i år.

LES OGSÅ: Christian (31) sendt hjem med skuddskader – drept to måneder senere

«Vel, det går vel ikke så bra»

Mange mener likevel det fremstår som underlig at den alliansen som har mislyktes i å skape et bedre Afghanistan, kan lære afghanerne å krige for fred.

– Det jeg håper er at vi etterlater oss kompetente soldater som er i stand til å ta var på sikkerheten for landets befolkning, sier Faremo. VANSKELIGERE FRA ÅR TIL ÅR: Kai Eide sier det kanskje er på tide å stikke fingeren i jorden og innrømme at det ikke går så bra i Afghanistan.

– Jeg har vært til stede på et utall overoptimistiske vurderinger av hvordan det nå går. Det er veldig sjelden jeg har vært tilstede på briefinger eller orienteringer som forteller at det går dårligere. Men det vi har sett fra 2006–2007 og frem til nå er at det har blitt vanskeligere, fra år til år, sier Kai Eide.

Fra 2008 til 2010 var han FNs spesialrådgiver til Afghanistan, og kjenner dermed landet godt.

– Kanskje burde vi har stukket fingeren i jorda og sagt til oss selv «vel, det går vel ikke så bra». Jeg tror det er viktig for å kunne greie å forme en politikk som faktisk fungerer, sier Kai Eide.

Del på facebook

Forstår den afghanske motstanden

Både Svenn Bolle og Kjetil Brakstad har forståelse for at afghanere yter motstand mot de internasjonale militære styrkene som er i Afghanistan.

– Jeg har tenkt mange ganger på om jeg er bitter på han som lagde minen som drepte Trond. Jeg er ikke det. Fordi han forsvarer landet sitt. Det var jo sånn med oss også under krigen. Vi gjorde akkurat det samme som ham, sier Svenn Bolle.

Kjetil Brakstad som mistet foten sin sier han mener afghanerne bare gjør det de kan for å yte motstand mot det de ser på som okkupasjonsstyrker.

– Hadde jeg vært i vedkommendes situasjon, så kan det jo godt hende at jeg og hadde gjort det samme. De er krigere og vi er krigere. Vi bruker bombefly, de svarer med veibomber. Og i en slik situasjon så bruker du de midlene som er deg tilgjengelig for å kunne påføre fienden tap, forteller han.

Se tredje og siste del av dokumentarserien «Krigens pris» på TV 2 i kveld kl. 21.40

Se Krigens pris del 1. «Makt og avmakt»
Se Krigens pris del 2. «Den harde veien ut»