Senterpartiet ble stiftet på landsmøtet til Norges Bondelag som Bondepartiet i 1920.

Liv Signe Navarsete fra Lærdal i Sogn og Fjordane ble valgt til ny partileder på et ekstraordinært landsmøte 12. september 2008. Hun overtok etter Åslaug Haga som trakk seg av helsemessige årsaker. Ola Borten Moe og Trygve Magnus Slagsvold Vedum er nestledere i partiet.

1920-årene var nedgangstider for norsk landbruk og førte til at Norges Bondelag vedtok å stifte et politisk parti som stilte til valg allerede i 1921. Partiet bygde en bred organisasjon og befestet sin posisjon som et sterkt interesseparti for primærnæringene.

Bondepartiet fikk regjeringsmakt for første gang 12. mai 1931 da Peder Kolstad dannet regjering. Da han døde i 1932 overtok Jens Hunseid som statsminister. I denne regjeringen var Vidkun Qusling forsvarsminister. Regjeringen gikk av 3. mars 1933.

I 1935 inngikk Bondepartiet et kriseforlik med Arbeiderpartiet som førte Arbeiderpartiet til makten. Bondepartiet var opptatt av at markedet skulle underlegges en viss statlig regulering. Slagordet til Arbeiderpartiet etter kriseforliket ble "by og land, hand i hand".

På landsmøtet i 1959 endret Bondepartiet navn til "Norsk Folkestyreparti - demokratene". Navnet eksisterte bare et knapt halvår før et ekstraordinært landsmøte bestemte seg for at partiet skulle hete Senterpartiet. Landsmøtet slo fast at partiet ikke lenger var et særinteresseparti for bønder, men et parti i sentrum av norsk politikk.

I 1963 var Senterpartiet med i den borgerlige regjeringen til John Lyng. De kom til makten etter at Sosialistisk Folkeparti støttet et mistillitsforslag mot Gerhardsen-regjeringen som følge av gruveulykken i Kings Bay på Svalbard. Regjeringen satt 28 dager.

Da det to år senere ble dannet en ny borgerlig regjering var det Senterpartiets Per Borten som ble statsminister. Borten måtte gå av i 1971 etter at nei-bevegelsen i EF-kampen hadde fått tilgang på interne regjeringsdokumenter om forhandlingene.

Nei-siden vant folkeavstemningen i 1972. Dermed var det duket for den første sentrumsregjeringen med KrF, Senterpartiet og Venstre under ledelse av Lars Korvald (KrF). Korvald-regjeringen manglet bare to dager på å ha styrt Norge i et år.

Da EU-striden blusset opp igjen var det Senterpartiet som fremstod som den klareste motstanderen av norsk medlemskap. Anne Enger Lahnstein ble kronet til nei-dronning da hun ledet partiet til sitt beste valg i 1993. Senterpartiet fikk 16,7 prosent og en rekordstor stortingsgruppe på 32 representanter.

Etter at EU-saken forsvant som den store stridssaken falt også partiets oppslutning til 7,9 prosent ved neste stortingsvalg. Men foran valget i 1997 hadde Arbeiderpartiets Thorbjørn Jagland stilt et slags kabinettsspørsmål til velgerne med sin smertegrense på 36,9. Dermed endte Senterpartiet i regjering sammen med KrF og Venstre med Kjell Magne Bondevik (KrF) som statsminister. Regjeringen ble felt på en miljøsak, gasskraftsaken i år 2000.

Da de andre sentrumspartiene valgte å gå i regjering sammen med Høyre etter valget i 2001 sa Senterpartiet nei. I stedet søkte de mot Arbeiderpartiet og SV og foran valget i 2005 gikk de tre partiene til valg på et rødgrønt alternativ. Regjeringen Stoltenberg 2 ble dannet. Ved valget i 2009 fikk Senterpartiet 6,2 prosents oppslutning.