Gutten fra ghettoen som ble stjerne over natten

John Olav Nilsen kommer fra det som før ble kalt ghettoen utenfor Bergen, og kjøpte sin første gitar da han var 23 år. Nærmest over natten er han blitt en av Norges mest rosede artister. Lørdagsmagasinet ble med ham tilbake til Loddefjord for å forstå hvorfor han er så fryktelig stolt av hjemplassen sin.

Ble utestengt

Bråk, fyll og dårlig oppførsel er ryktene mange forbinder med John Olav Nilsen. Selv mener han historiene om ham er overdrevne.

– Jeg har vært utestengt fra et par steder opp igjennom årene, det er helt tilfeldig, ikke noe mer enn det. Den tiden er forbi, sier han med et lurt smil.

For nå er det nye tider. Nærmest over natten er John Olav Nilsen & Gjengen blitt elsket av både publikum og kritikere. Debutplaten «For sant til å være godt» solgte seg rett inn på tredje plass på VG-listen, og anmelderne trillet terningen til fem og seks om hverandre. Men til tross for den enorme suksessen får han ingen særbehandling på Bergens utesteder – plasser han tidligere kanskje har vært utestengt fra.

– Og det er jeg glad for. Jeg vil ikke at det skal være noen forskjell bare fordi vi selger ut Garage.

Se utdrag fra intervjuet med John Olav i videovinduet under. Artikkelen fortsetter nedenfor.

Storebror å være stolt av

Og et liv i sus og dus har heller aldri vært stilen til John Olav. Han kommer fra Loddefjord en mil utenfor sentrum, en drabantby som er kjent for å komme dårligst ut på levekårsundersøkelser, og er blitt kalt ghettoen i Bergen. Nå er bydelen også kjent for å være inspirasjon for store musikere, som Lars Vaular, Fjorden Baby og John Olav Nilsen og Gjengen.

– En sang på skiven handler konkret om Loddefjord, sier John Olav. Han snakker om låten «Ting eg lærte når eg ventet på bussen», hvor en av strofene går slik:

«Her finnes menn som ingen trenger og menn som ingen vil ha. Bussen går hvert kvarter, men ingen kommer seg herifra».

Vi blir med tilbake til Loddefjord for å besøke lillesøster Ida på 13 år og lillebror Martin på tolv år. Og John Olav er en storebror å være stolt av.

– Folk pleier å spørre meg om John Olav er storebroren min. Da sier jeg ja, og så sier de at han er flink til å synge, sier Martin.

John Olav tar Ida og Martin med på en tur rundt i Loddefjord, og viser dem hvor han bodde før de ble født.

– Det er så rart å se, det er minner i alle kriker og kroker. Der borte, sier han og peker på en av blokkene, - der bodde det en jente som heter Maria. Alle var forelsket i henne, og vi hang utenfor inngangen hennes hele tiden.

– Vanskelig for folk rundt meg

Han fikk sin første gitar da han var 23 år, og hadde aldri noen planer om å bli musiker.

– Da vi gikk på ungdomsskolen rørte jeg ikke instrumenter. Det så bare så vanskelig ut, og jeg tenkte at det der klarer jeg aldri.

I dag er musikeren John Olav spådd en lys framtid. Han blir av mange kalt for en glitrende poet, som på sitt eget språk synger dønn ærlig om sitt eget liv.

– Det er kanskje av og til litt vanskelig for folk rundt meg. I hvert fall de som av og til vet at det kanskje er de det handler om der og da.

– Har du fått respons på det noen gang?

– Ja. Jeg får pes for det hele tiden. Men, men. Vi har alltid vært kompromissløse på å gjøre akkurat det som vi liker, uavhengig av det som foregår i byen, eller i Oslo, eller hvor som helst. Og den holdningen kommer kanskje fra Loddefjord, det å være litt utenfor, og være komfortabel med det. Vi prøver ikke å tilpasse oss alle andre, og det tror jeg er vår største styrke.

– Er du lykkelig?

– Lykkelig? Nei, men jeg har mange fine dager om dagen.