- Et voldsomt medietrykk

Påsken ble alt annet enn en stille uke for Torbjørn Holt, sjømannsprest i London. - Det finnes ingen vei utenom sorgen, sier Holt.

Drapet på den norske ungjenta Martine Vik Magnussen vekket sterke følelser og enorm oppsikt. For presten har det vært intense dager, som støttespiller og talsmann for den sørgende familien

Torbjørn Holt er ukens profil i Lørdagsmagasinet. Vi møtte ham under en snartur hjemme i Bergen før han reiser videre til Oslo for å støtte familien til Vik Magnussen.

Holt synes de siste dagene har vært en utfordring som prest.

- Det er spesielt og tragisk at det er et drap, så meningsløst når et ungt menneske mister livet. Samtidig har det vært et voldsomt medietrykk og kun én familie som omtales, så jeg har måttet veie mine ord med omhu.

Tøffe dager på jobb

Presten har opplevd tøffe dager på jobb før. Han var prest etter tsunamien i Thailand, etter flyplassulykken ved Linateflyplassen i Milano og etter forliset av Bourbon Dolphin ved Shetland .

Selv sier han at han ikke har noe ønske om et image som en katastrofeprest, men at det er tilfeldigheter som har brakt ham oppi situasjonene. Dessuten har han mange år bak seg som studentprest for utenlandsstudenter og sjømannsprest og flere år i utlandet.

Han har gjort seg mange tanker om hvordan folk mobiliserer i sorg.

- Ingen vei utenom sorgen

- Det finnes ingen vei utenom, det nytter ikke å gå forbi sorgen. Jeg pleier å si at det blir bedre, det må bare være veldig ille først.

Det kan føles vanskelig å trøste i en situasjon som er utrøstelig. Ifølge presten finnes det ingen oppskrift på hvordan han møter mennesker i sorg.

- Alle situasjoner og mennesker er ulike. Dette er noe du kan få erfaring med, men aldri bli utlært i. Noen trenger en som lytter, noen trenger en samtalepartner, et råd eller en bønn.

Det viktigste er å være et medmenneske.

Trøstes av venner og kolleger

Selv takler han all elendigheten ved å ikke rømme fra virkeligheten, men stå i den. Dessuten får han selv mye trøst fra venner, familie og kolleger.

Og minner oss på at de fleste dagene ikke er som de siste dramatiske påskedagene. At livet som sjømannsprest rommer mange hyggelige ting også.