Svenske Thomas Quick tok på seg skylden for tre brutale drap i Norge. Seriemorderen ble dømt til livsvarig forvaring - uten at det fantes tekniske bevis. Nå er han i ferd med å overbevise det svenske rettssystemet om at drapstilståelsene var bløff.

Thomas Quick tok på seg skylden for til sammen 33 drap. Han ble dømt for åtte av dem og var i ferd med å bli dømt for flere, men så sluttet han å samarbeide med politiet.

(Se intervjuet med Thomas Quick i videovinduet øverst i artikkelen)

Fôret med informasjon

I et intervju med TV2 Nyhetene forteller han om sin kontakt med de norske kriminaljournalistene på 90-tallet. Og hvordan de bidro til at han kunne bli dømt.

– Norske journalister som fôret meg med informasjon om uoppklarte drap i Norge. Dermed kunne jeg fortsette å bløffe politiet, forteller Sture Bergwall, som tidligere kalte seg Thomas Quick.

– Hvordan fikk du tak i de norske uoppklarte drapssakene?

– Via norske journalister.

– Som aktivt ga dem til deg? Eller måtte du lese..

– Jeg fikk spørsmål om jeg kunne ha noe med det og det mordet å gjøre - og så et navn. Den type spørsmål. Og så fikk jeg avisartikler tilsendt. Og jeg traff også norske journalister her på sykehuset, sier Bergwall.

Pugget aviser

Til TV 2 Nyhetene forteller han at selv mens han var under etterforskning, fikk tilgang til informasjon.

– For du hadde tilgang på besøk, aviser, informasjon? Du var aldri avskåret...

– Nei, jeg var ikke det. Det hører også med til det merkelige. Midt under en komplisert mordutredning fikk jeg snakke med journalister og andre mennesker.

– Men i dommene står det at dette har man sjekket grundig. At du ikke hadde tilgang på denne informasjonen.

– Ja, men det er feil. Jeg har spart på avisene

– Avisene som ga deg informasjon har du spart på?

– Aviser der det sto rent konkret informasjonen jeg benyttet meg av, de kastet jeg når jeg hadde pugget det som sto der.

Dopet

– Og så du satt på ditt rom og repeterte informasjonen..?

– Presist, det var det jeg gjorde. Under Thomas Quick-årene var jeg konstant neddopet. Døgnet rundt. Og da var jeg tvunget til - for å holde rede på saker og ting, å ta notater. Og så satt jeg notatene kronologisk inn i permer så jeg kunne gå tilbake å titte. Disse notatene har jeg spart på. Takk og lov.

– Men ble ikke dette sjekket av politiet?

– Nei.

– Men i dommen står det at Thomas Quick ikke hadde tilgang på detaljert informasjon om drapene.

– Ja. Og sånn ble domstolen lurt. Men jeg garanterte jo også for at jeg ikke hadde lest aviser. Når min advokat spurte om jeg hadde lest aviser, svarte jeg nei. Absolutt ikke, sa jeg. Og når dommeren spurte politiet: Har dere sjekket norsk medier og sett hva som har stått der. Da svarte de, ja absolutt. Se på disse permene. Her har vi gjort omfattende utredninger, sa politiet under rettssaken.

– Men like forbasket så har NN (nevner navn på en kjent norsk journalist, red. anm.) og andre sendt meg avisartikler. Og jeg har møtt disse journalistene og de har hatt avisartikler med seg. Og så har jeg spunnet videre på hva de har fortalt. Og det inntrykket fikk jo ikke domstolen. Domstolen fikk det inntrykket at jeg levde isolert her. At jeg ikke hadde denne kontakten.

Se utdrag fra intervjuet:

Therese-saken startet som notis

Mannen som en periode het Thomas Quick, forteller at det han fanget opp i en notis, endte med at han ble dømt.

– Therese-saken kom jo til på den måten. Det var en liten artikkel. Nå kommer jeg ikke på hvem som sendte den. Men det var en artikkel i VG. En liten sak uten foto om ni år gamle Therese. Det sto antagelig Fjell allerede i den artikkelen. Og ut i fra det så begynner jeg å fortelle om denne hendelsen. Og det er presist på denne måten det foregikk hele veien.

– I begynnelsen av avhørene er jeg vag og upresis. Det tydeligste eksempelet er fra Therese-saken. I begynnelsen beskriver jeg henne som lys og så blir hun mørk til slutt. Og at hun er lys kommer jo av at jeg helt enkelt ikke hadde sett noe foto av henne. Og dette blir jo gjemt i rettsaken. Dette får ikke domstolene rede på, at forklaringene har blitt endret over tid.

– Når jeg får høre, eller lese, at Therese kom fra «Fjel», beskrev jeg stedet som en liten fjell-landsby med små enetasjes hus. Jeg ante ikke at det var en drabantby.

Gry-saken

– Du klarte altså å ende opp med forklaringer som samsvarte med de funnene som politiet satt på.

– Jeg klarte det fordi det fantes en vilje hos de andre at jeg skulle klare det. Jeg fikk også tilleggsinformasjon fra politiet, fra min terapeut og så videre. Dagen før – og dette er ikke kjent – dagen før rekonstruksjonen av mordet på Gry Storvik - det var en søndag - da møttes jeg og Seppo Penttien (svensk avhørsleder) og Christer van der Kwast (svensk førstestatsadvokat), Kari Ormstad (Rettsmedisinsk institutt), Anders Erikson (rettslege) og noen norske politifolk. Vi møttes i et konferanserom her på klinikken. Og der fikk jeg se lysbilder av Gry der hun lå drept på parkeringsplassen. Og jeg fikk se bilder av Trine Jensen. Og vi gikk der og minglet med en kaffekopp og pratet med hverandre. Mandag morgen ble det gjort en rekonstruksjon av mordet på Gry. Men da hadde jo jeg sett hvordan hun lå ved parkeringsplassen. Jeg fikk klokkeren informasjon, og kunne huske hva jeg hadde sett på søndag.

– Trine Jensens lommebok fikk jeg informasjon om. At den ikke var tømt og at sakene var igjen. Da sa jeg i et forhør at den inneholdt penger og papirer.

Reaksjoner

– Men så kom dere kjørende i bil, og når dere nærmer dere plassen der Gry Storvik ble funnet så får du disse kroppslige reaksjonene?

– Jeg hadde også fått informasjon via norske medier. Jeg skal ikke si hvem og hvordan jeg fikk det, men via en journalist i Norge. Jeg visste at Gry Storvik hadde blitt funnet drept på den plassen. Hva jeg gjør er å kikke på et kart og når vi passerer et veiskilt med ett bestemt navn, vet jeg at vi snart er der. Og da begynner jeg å reagere - også fikk hjelp av narkotiske medikamenter.

– Men du var så skjerpet i hodet at du klarte å leve deg inn i rollen som drapsmann?

– Ved hjelp av narkotikaen. Det var så lett å gli inn i disse rollene. Og reaksjonen – jeg bruker selv å si at det var benzo-drevet (av benzodiazepiner – beroligende og angstdempende medikamenter som Quick tok, red. anm.) - den oppførselen. Å falle i gråt og bli oppskaket og så videre.

– For det er veldig skremmende å se på deg når du går inn i disse «psykosene». Men en del av hodet ditt må ha vært skjerpet så du ikke skulle bli avslørt?

– Ja. Naturligvis.

– Har du noe tro på at drapssakene blir løst?

– Det er kanskje et fromt håp. Men jeg håper jo at noen av disse mordene - noen av morderne - skal tre frem og si; ja det var faktisk jeg. Jeg har sagt i noen sammenhenger at de kan snakke fortrolig med min advokat. Flere av disse drapene er jo også foreldet.

– Jeg har sagt til mine advokater som nå nedlegger et formidabelt arbeid i å snu hver sten. En ting kan dere være trygge på og det er at dere ikke kommer til å støte på noe som taler i mot meg.

– Skandale

– Hva bør skje dersom du blir etter hvert blir frikjent for alle de åtte drapene? Det vil jo i så fall være en gedigen rettsskandale.

– Det kommer til å bli en enorm skandale, og er jo det allerede

– Det må settes i gang en eller annen form for granskningskommisjon som må se på hvordan rettsvesenet har håndtert dette.

– I begge land?

– Ja. I begge land. Absolutt. Hvordan kunne dette flyttes over til Norge og tas tilbake til Sverige - og ledes frem til fellende dommer. Det må, slik jeg ser det - for innbyggernes skyld i både Norge og Sverige granskes ned til minste detalj. Dette er den ene granskingen som må skje.

– Den andre granskingen gjelder Säter sykehus og den virksomhet som foregikk under Thomas Quick-årene med gestaltterapi og en enorm narkotikaforskrivning.

– Du virker ikke hevngjerrig?

– Ikke på den måten. Men jeg er opptatt av at en gransking må gjennomføres. Uten Säters sykehus hadde denne historien aldri oppstått. Så for min del er det veldig viktig at sykehuset granskes.