Folkeavstemning: stat og kirke

10. april ble de politiske partier på Stortinget enige om å endre forholdet mellom stat og kirke i form av en nedbygging av statskirkeordningen. Det vil bl.a. innebære at biskoper og proster ikke lenger skal utnevnes i kirkelig statsråd, men av et kirkelig organ som kirkemøtet eller bispedømmeråd. I denne forbindelse uttalte kirkeminister Trond Giske: ”Det går lett inflasjon i ordet historisk. Og vi politikere bruker det ofte. Men jeg tror ikke det er veldig galt å si at det Stortinget i dag går inn for, medfører de viktigste endringene på kirkeområdet siden 1814”. Det har han rett i. Dette forliket vil trolig endre både det norske samfunn og Den norske kirke, og det vil medføre endringer for det norske folk. Det skal skje uten at saken var et tema under stortingsvalget i 2005 eller vil bli gjort til gjenstand for debatt i valget i 2009. Dette skjer til tross for at kirkeministeren ifølge ODIN 25.01 2007 hevdet at flertallet av høringsinstansene ønsker videreføring av statskirken, og at KIFO 27.03. 2007 konkluderte med at det er ”Stort sprik i synet på statskyrkjeordninga”. Videre er det en lang rekke konsekvenser av endringen av forholdet mellom stat og kirke som overhodet ikke er utredet.

Undertegnede ønsker derfor at folk skal få uttale seg om den foreslåtte endring av forholdet mellom stat og kirke i en folkeavstemning. Bare på denne måten kan det skapes legitimitet for en slik grunnleggende endring. Statskirkeordningen har til nå bidratt til å gi folk en tilhørighet til denne kirke og en tillit til at den er der for alle i livets omskifteligheter, til å holde kirken sammen, til å skape et mangfold slik at det råder trosfrihet, til å gi forkynnelsesfrihet, til å gi kirken biskoper som har våget å lede og fornye den, og ikke minst har kirken spilt en viktig rolle i krisesituasjoner. Spørsmålet dreier seg derfor også om hva slags kirke folk ønsker for framtida, og hvilken rolle denne kirke skal spille i det norske samfunn. Det betyr selvsagt ikke at det ikke vil være viktig å utprøve nye tiltak for å skape større demokrati i Den norske kirke. Men det vil være et langsiktig arbeid hvor det er minst like viktig å skape en demokratisk kultur som å skape bedre demokratiske ordninger.

Resultatet av høringen om å skille stat og kirke på begynnelsen av 1900-tallet og av flertallet i Siversten-utvalget (1975) viser at på den ene side finner vi en elite (både i og utenfor kirken) som av høyst forskjellige grunner ivrer for å skille stat og kirke, og på den andre side et folkelig flertall som ikke ønsker dette. Forliket av 10. april kan derfor tolkes som at politikerne denne gang ønsker å presentere folk for et fait accompli, dvs. en (på bakrommet) avgjort sak som de ikke får mulighet til å ta stilling til. Det godtar vi ikke! En endring av folkekirken må avgjøres av folket

1. Gjermund Bjørndahl Røysland, leder Arendal AP

2. Lise Tostrup Setek, prest og AP-politiker, Oslo

3. Gunnar Erstad, prost, Bergen

4. Finn Schjøll, blomsterhandler, Oslo

5. Sigurd J. Klomsæt, advokat, Oslo

6. Lise Fjeldstad, skuespiller, Oslo

7. Dag Iversen, sokneprest, Oslo

8. Ingeborg Moræus Hanssen, tidl. kinodirektør, Oslo

9. Einar Gelius, sokneprest og tidl. statssekretær AP, Oslo

10. Christina Ramsøy, leder i Senterungdommen

11. Erlend Fuglum, Generalsekretær Senterpartiets Studieforbund

12. Inger Enger, Stortingsrepresentant SP

13. Siv Sætran, Generalsekretær Senterungdommen

14. Thomas Haug, organisasjonssekretær Senterungdommen

15. Kirsten Almås, prost ,Nidaros

16. Anne Dalen, sokneprest, Strømmen

17. Arne Bakken, prest

18. Svein Josefsen, prest

19. Dag Thorkildsen, professor i teologi, Universitetet i Oslo

20. Øyvind Norderval, professor i teologi, Universitetet i Oslo