Audhild brakk ryggen i bussulykke i Afrika

De skulle egentlig ikke ta den overfylte bussen fra det tvilsomme selskapet Chimpanzee Express. De var reisevante og kjente godt de lokale trafikkforholdene. Å dra med en overfylt skranglekasse av en buss var fullstendig uaktuelt.

Les også: I disse landene er det farligst i trafikken

Del på facebook

Tre timer i veikanten. Den ene overfylte bussen etter den andre dundrer forbi. Ingen har plass.

ULYKKESSTEDET: Bussen holder en fart på 140 kilometer i timen da den bykser utfor veien. Passasjerer blir blåst ut av vinduene, over 20 stykker mister livet sitt denne skjærtorsdagen. Foto: Privat – Til slutt stoppet denne bussen. «Hurry ,hurry!» - det gikk på ti sekunder, så var vi inne i bussen. Først da oppdaget vi hvor dårlig forfatning bussen var i, sier Silje Alund (34).

Fanget i bussen

Hver gang nyheten kommer om at nordmenn er involvert i trafikkulykker utenlands, blir de påminnet om hendelsen som skjedde i påsken for snart fire år siden - sist for en drøy uke siden, da en skoleelev ble drept og en annen hardt skadet i Kenya.

Les også: Øystein (18) omkom i Kenya

Sammen med sin søster og ei venninne hadde hun vært på safari i innlandet i Tanzania. Det var uaktuelt å be bussen stoppe når den først var kommet i siget. De var midt i en nasjonalpark med løver og neshorn og lite bebyggelse. FIKK PANIKK: Etterat Audhild Alund har lagt seg på asfalten, mister hun førligheten i overkroppen. Det er først nå hun skjønner at hun er hardt skadet. Foto: Privat

Bussen var overfylt av lokale afrikanere, og jentene fordelte seg på hver sin plass mot midtgangen et godt stykke bak i bussen.

Noen tilbød seg å flytte fra baksetet slik at de tre venninnene kunne sitte sammen, men de orket ikke bakse seg helt bak. Det skulle vise seg å bli forskjellen mellom liv og død.

Dødsulykken

Det er etter en time det skjer. I 140 kilometer i timen bykser bussen utfor veien.

– Det siste jeg husker er at Anette, venninnen vår, ser på meg og roper ”NEI!”, forteller Silje Alund.

I etterkant er hun blitt fortalt at bussen snurrer rundt fem ganger. Alle vinduene blir blåst i stykker, passasjerene som sitter ytterst blir kastet ut fra det roterende kjøretøyet, før det lander mot en klynge trær.

Grus i lungene

Det er Silje som kommer til bevissthet først av de norske kvinnene.

– Da jeg våknet hadde jeg grus langt ned i lungene og fikk nesten ikke puste. Beinet var fastklemt og rundt meg var det kaos, forteller Silje.

Hun greier å lirke foten løs, tror først hun har mistet hele beinet men det er bare sandalen som glir av. FIKK HJELP: Tilfeldigvis kommer et australsk par kjørende forbi ulykkesstedet i en egen buss. De tar med seg de tre skadde nordmennene til et lokalt sykehus. Foto: Privat

– Når jeg får igjen pusten er det allerede full aktivitet i vraket. Folk skriker og hyler, enkelte hjelper noen som sitter fastklemt. Jeg begynner å lete etter de to andre, forteller Silje.

Del på facebook

Panikk og apati

Anette ligger under et sete. Hun våker og får panikk mens blodet strømmer nedover ansiktet.

– Det eneste jeg klarer å tenke på er at jeg må finne Audhild. Jeg roper navnet hennes flere ganger, men ser henne ikke. Ingen svarer.

Et bilde som har brent seg fast i hukommelsen er alle hønene som ble transportert i hattehyllene. De virret nå rundt overalt i vraket. Et annet bilde er kvinnen som griper henne i klærne og roper «Hvor er barnet mitt? Finn barnet mitt!».

Et tredje er av de to unge kvinnene som hadde satt seg i baksetet etter at nordmennene hadde avslått tilbudet om å sitte der. Det var ingenting igjen av kroppen fra brystet og opp. Busstaket hadde klemt dem i hjel under utforkjøringen.

I sjokktilstand

Plutselig stikker et hode med lyst hår opp mellom vrakrester og forvridde stolseter.

SKADET: Silje Alund er mørbanket men ikke hardt skadd, og fraktes til et lokalt sykehus av en buss. Foto: Privat

– Når jeg oppdager henne har Audhild ingen ansiktsuttrykk. Hun ser helt blank ut. Hun er i sjokk og klarer ikke forstå hva som skjer eller hvor hun er, forteller Silje.

Den fire år yngre søsteren har bare vage minner fra timene etter ulykken.

– Jeg husker at jeg våkner med søster over meg, og at hun sier at bussen har krasja. Hvor er vi, spør jeg. Hun svarer at vi er i Afrika og har vært på safari. Safari? Jeg skjønner ikke hva ordene betyr, forteller Audhild i dag.

Åtte brudd i ryggen

Vi møter dem på treningssenteret Elixia på Grünerløkka i Oslo om morgenen. Her går Audhild fire-fem ganger i uken for å holde ryggplagene på avstand. Legene har sagt at hun er 30 prosent medisinsk invalidisert. Likevel jobber hun 100 prosent i kriminalomsorgen.

Ingen kan se at 30-åringen har vært et hårsbredd fra døden.

For hun kunne like gjerne vært lam eller mistet livet den skjærtorsdagen i 2008. MR-bilder som er tatt i Norge fjorten dager etter ulykken viser at ryggen er brukket på åtte steder, to av dem i nakken.

– Jeg har hatt utrolig flaks. Beinsplintene i ryggen var bare millimeter fra nervene i ryggsøylen. Hadde splintene gått bakover isteden for fremover, ville jeg mistet førligheten fra halsen og ned, sier Audhild.

Mistet førligheten

Og i timene etter ulykken greier hun ikke bevege seg i overkroppen. SKREKKSYKEHUSET: Det første sykehuset de kommer til har bare én lege. Når de ankommer har han allrede fått inn 40 skadde fra ulykken. Foto: Privat

Det skjer etter at de tre jentene har klatret ut av bussen gjennom bakvinduet og tatt seg vekk fra skrekkscene rundt vraket med døde og hysteriske overlevende. Idet de går mot veien merker Audhild at ryggen verker.

– Jeg ber henne legge seg ned på asfalten, som er hard og horisontal. Etter hvert kommer et australsk par i en liten buss. Kvinnen viser seg å være sykepleier, forteller Silje.

Paret sier de skal kjøre dem til et lokalt sykehus, men Audhild greier ikke reise seg.

Del på facebook

– Hele overkroppen var lamma da jeg lå på asfalten. Jeg fikk fullstendig panikkanfall. Jeg klarte ikke flytte meg. Først da skjønte jeg at jeg var hard skada, sier Audhild.

En lege på sykehuset

Etter hvert ble de fraktet til det lokale sykehuset. De var nummer 41 til 43 skadde som ankom fra skadestedet. Senere fikk de vite at over 20 mennesker ble drept i ulykken og minst 15 hardt skadet. Antallet er aldri blitt offisielt bekreftet.

Sykehuset i landsbyen Morogoro hadde én lege. Det var verken dører eller vinduer, og hønene gikk fritt mellom sykesengene. Bare en myggnetting skilte pasientene fra hverandre.

– Nordmenn må ta ansvar

I dag er søstrene tydelige på at nordmenn må ta ansvar for egen trafikksikkerhet, også når de er på ferie. TRENING: I dag trener Silje (t.v.) og Audhild Alund fire til fem ganger i uken på helsestudio. Audhild jobber fullt selv om hun av legene er definert som 30 prosent medisinsk invalidisert. Foto: Guri Gunnes Oppegård

– De fleste boltrer ungene fast når de skal kjøre fem minutter til butikken her hjemme. Men når de reiser på ferie tar de gjerne ungene i fange i en skranglete drosje. Det er helt galskap, sier Silje.

Etter ulykken i Tanzania for fire år siden har hun blitt misjonær. Ikke på det religiøse, men på det sikkerhetsmessige.

– Ikke sett seg inn i en Tuk-tuk i Thailand, en rickshaw i India eller en Matatou i Øst-Afrika. Og ikke la ungene sitte usikret i en vilkårlig drosje. Vent heller på transport fra et anerkjent selskap, sier Silje Alund.

– Og sørg for all del for å ha en god forsikring, sier Audhild Alund.