På rettssakens siste dag for vitneførsel fikk bistandsadvokatene belyse hvordan det er å være etterlatt i 22. juli-saken.

Kirsten Vesterhus fra gruppen av etterlatte fra Utøya mistet sønnen Håvard Vederhus (21). Hun vitnet etter ektemannen til Tove Åshill Knutsen, som ble drept av bomben i regjeringskvartalet.

LES OGSÅ: Tenkte at Breivik måtte brenne i helvete

Stemmen hennes brast under forklaringen, og hun tok til tårene da hun forklarte hvordan tapet har gått inn på familien.

– Det føles veldig ødelagt. Ingenting gir mening lenger. Men vi holder fast ved at det går an å komme seg gjennom det og at sorgen vil endre farge og karakter.

Bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen ba Vesterhus beskrive sønnen.

– Håvard var en veldig empatisk og varm person. Han var en god gutt. Han var jo egentlig en helt sjelden kraft, rett og slett. Han hadde et godt hode og intellekt. Han hadde en stor arbeidsglede sammen med en voldsom empati og varme.

DIREKTE: Følg rettssaken i vårt livesenter

Moren fortalte at vanskelighetene familien har opplevd med å få svar fra politiet har gjort sorgen verre.

Ble lovet helikopter

Telefonloggene familien til den tidligere lederen av Oslo AUF fikk tilgang til av politiet etter flere måneder viste at 21-åringen fikk forsikring om at politihelikopteret var på vei av politiets nødoperatør.

LES OGSÅ: Politiet lovet Utøya-offer helikopter tre ganger

– Vi har jo hatt store problemer med å få svar på våre spørsmål i etterkant, om hvorfor ikke hjelpen kom fram. Det har også lagt stein for byrden, slik at det har blitt en mer komplisert sorg, sa moren.

Om det som hendte 22. juli fortalte hun at Håvard ringte ganske kort tid etter at skytingen startet på Utøya. Hun og ektemannen Alf unnslapp selv bomben i regjeringskvartalet med bare få minutter.

– Han var fortvilt og fortalte at det var skyting. Han gråt og fortalte at han gjemte seg nede ved vannet.

– Og så prøvde jeg å roe ham, samtidig begynner jeg å ringe til 112. Så hadde vi den perioden som vi gikk inn i et slags kampmodus og forsøkte å skaffe hjelp på alle mulige måter. Vi følte ikke at politiet forsto oss.

Sønnen sendte en sms litt over klokken 18.

– Da svarte han at: «De skyter nå». Siden hørte vi ikke noe mer. Det siste livstegnet var åtte minutter over 18. Da skrev han på Facebook at han var i live og gjemte seg. Han ba om at vi måtte skaffe hjelp. At politiet og forsvaret måtte settes inn med helikopter.

– Sorgen er alt det vi ikke får opplevd

Da bistandsadvokat Larsen spurte om familien har gjort seg noen tanker i ettertid om de kunne gjort noe annerledes, svarte moren:

– Det har vært en ganske plagsom tid å gå gjennom. Det har jo vært som at vi burde sagt at han skulle ha svømt, men vi visste jo ikke hvor langt det var. Vi kjente jo ikke øya. Håvard var jo en god svømmer. Og vi burde sagt at de ikke skulle være mange sammen. Men det var jo mange skadde der også, så det var ikke bare å stikke.

I slutten av vitnemålet sitt kom moren inn på hvordan dagene etter 22. juli var for familien, og hvordan sorgen preger dem.

– Vi skjønner ikke egentlig hvordan vi kom oss gjennom de dagene. Det var som en komatøs tilstand. Ingen av oss forstår hvordan vi klarte det. Sorgen er alt det vi ikke får opplevd. Det er som at vi går litt i stykker, alle sammen, hver og en av oss. Vi går også i stykker som familie, og det er vanskelig å leve sammen med de problemene hver og én har.